aaaaaaah..jeg blir så lei meg...

[Anonym bruker]

jeg haaaaar så lyst på ei jente til:/

 

har ei jente på to år, og en gutt på snart 2 mnd.. er kjempeglad i han, og syns haner den mest fantastiske lille gutten ever made..MEN, jeg klarer ikke å få ut av hodet at jeg har lyst på ei jente til.. er det eneste jeg klarer å tenke på.. blir lei meg/sjalu når andre jeg kjenner, eller andre generelt får jenter for jeg skulle så gjerne ønske det var meg..

 

vil ikke ha det sånn, og vil ikk tenke sånn.. er jo kjempeglad for de to skjønningene jeg har.. meen...

 

 

aaaaaargh!!!

[2 gutter og 1 jente]

hva er grunnen til at du vil ha jente da? kanskje det endrer seg når gutten din blir litt større og du får bli kjent med han?

 

hilsen ei som har 2 gutter og syns det er toppen:)

[Anonym bruker]

han er jo verdens herligste lille gutt da.. men alikevel så stikker det i meg nesten hele tiden at jeg vil ha en jente, blir misunnelig på andre som får jente osv.. forstår IKKE hvorfor det er slik.. det plager med så innmari altså...

[Anonym bruker]

så teit!!!!!!

[Anonym bruker]

ja.. jeg veit.. det er innmari teit.. og derfor blirjeg så frustrert også.. vil jo ikke tenke slik...

[Anonym bruker]

Jeg vet hvordan dette føles. Tro meg. Jeg hadde jente og ventet nr 2. Håpet på en søster til henne. Jeg har selv en søster som jeg forguder over alt. Moren vår har alltid poengtert hvor heldige vi er, og hvor heldig hun er som fikk to døtre. Vi visste ikke kjønn før fødsel. Da jeg skjønte på samboers gledeshyl at det var en gutt, ble jeg faktisk skuffet. Jeg burde jo strålt av glede for å få et friskt barn, og fordi fødselen var over. Men jeg var innerst inne skuffet. Ingen vet selvfølgelig dette. Jeg elsker sønnen min, og føler på en måte mer for han enn for datteren min da han og jeg har mer like personligheter. Likevel er jeg skuffet fordi jeg ikke har klart å gi datteren min en søster. Datteren min er en "jente-jente" som bare liker rosa og glitter, og hun og broren har aldri helt klart å finne kjemien. Stort sett krangel hele tiden.

 

Da vi ventet barn nr tre, tenkte jeg at NÅ kommer jenta. Da vi fikk se på UL at det var en ny gutt, gikk piffen helt ut av meg. Mens jordmor entusiastisk fortalte om babyen på skjermen, hadde jeg bare lyst til å grine. Jeg tenkte at jeg orker ikke en ny fødsel for å få enda en gutt. Jeg gikk rett inn i en depresjon som totalt slo meg ut i tiden før fødsel. Vi fortalte ikke om babyen til datteren min før vi absolutt MÅTTE før det vistes. Det ble jo ikke bedre av at folk rundt meg sa "stakkars datteren din får jo aldri noen søster". Da gutten ble født,endret jeg meg selvfølgelig med en gang, og elsker han om mulig mer enn de to første. I ettertid ser jeg at det er lettere med to gutter. De har ikke så mye "nykker" som jenter. Dessuten er det godt å slippe å lage mer fletter med strikker, hårspenner og gudene vet hva, hver eneste morgen. Må være ganske jobbig å ha flere jenter. Mye mer dill og dall med alt.

 

Jeg vet du elsker gutten din, slik jeg elsker guttene mine. Men jeg må innrømme at jeg fremdeles blir sjalu på folk med to eller flere døtre. Det første jeg leser i mine daglige aviser er selvfølgelig fødselsannonsenene, og det stikker til av misunnelse hver gang jeg ser folk som har fådt jente nr to eller tre. Jeg skjemmes for å føle det slik og har egentlig ikke lyst til å poste dette innlegget mitt. Men det er sånn jeg føler det.

[Anonym bruker]

jeg må si at jeg både forstår og ikke forstår problemet deres...

 

jeg har en gutt på 5 år, og venter en gutt til. det er jeg veldig glad for. jeg tenkte at blir det jente er det fint, da har vi en av hver, blir det gutt er det fint, da kan han bruke mange av de klærne min sønn hadde da han var liten...

 

istede for å bli triste og sjalu når dere ser de med flere jenter, tenk heller på hvor utrolig heldige dere er som ikke trenger å kjempe om medisinsk hjelp, er på nyhetene fordi sykehuset gjorde en tabbe og barnet ble hjærneskadet, ikke har penger til å gi barnet deres den medisinske hjelpen de trenger. det er faktisk foreldre der ute som setter barna sine på gamlehjem fordi de ikke får hjelp eller har muligheter til å ha sitt multihandikappede barn hjemme...

 

det er klart at man blir skuffet om forventningene er for store, og jeg dømmer ingen. man har lov til å bli litt "skuffet". men prøv heller å fokusere på hvor ufattelig heldige dere er...

 

mange som ikke kan få barn i det hele tett. verken gutt eller jente...

 

håper det ordner seg for deg:)

[Anonym bruker]

Jeg er anonym 14.01 igjen. Takk til deg, anonym 14.37, for et godt og reflektert svar. Du dømmer ikke, og all honnør til deg for det:-) Du har helt rett i det du skriver. Når jeg leser mitt eget innlegg igjen, gremmes jeg jo igjen. Det virker som om jeg ikke er glad i guttene mine, og det er jeg jo. "Problemet" er at jeg unnet datteren min en søster fordi jeg har det selv. På den måten er det slik mitt bilde av idealfamilien er fordi jeg vokste opp slik. Barnslig, men sånn er det. Dessuten har jeg en venninne som jeg i utg.punktet beundrer mye, og som fikk barn før meg. Hun har to døtre, og sånn ville jeg også ha det. På tilsvarende måte hadde jeg sikkert misundt henne om våres situasjoner hadde vært omvendt. Jeg har dårlig selvtillit og har dessverre lett for å misunne/beundre andre uansett hva det er snakk om. Jeg jobber hardt for å styrke mine egne ungers selvtillit slik at de ikke skal bli en sånn "dott" som meg som liksom ikke tør tro på meg selv overhodet.

 

Selvfølgelig er jeg takknemlig for å ha fått tre tilsynelatende friske og velskapte barn. Jeg takker livet hver dag for de gavene ungene er.

 

 

[Anonym bruker]

anonym 14.01. Det er akkurat slik jeg føler det.. Godt å vite at noen føler det samme som en altså, selv om det er tanker og følelser en helst ikke ville hatt..

 

HI

 

 

[Anonym bruker]

Jeg sjønner hva du mener!!!! Jeg har en jente og håper på en jente til! Ikke for min egen del, men for hennes!!! Og dersom jeg fikk gutt først så ville jeg nåkk ønsket meg en sønn til. Har aldri forstått hvorfor man på død og liv "må" ha en av hver! Har alltid ønsket meg en søster og har bestadig missunt min mor som har 3 søstre! De har ett helt fanntastisk forhold! Det er klart du forguder sønnen din, men det må da være lov å ønske seg!!!! Lykke til videre...... Håper det ordner seg etter hvert!!!

[Anonym bruker]

Jeg syntes det er veldig rart at man kan misunne andre som får jenter eller gutter om man har det andre kjønnet selv. Men det må være ern vond følelse å ha. For oss var det ingen selvfølge å få barn og vi måtte gjennom flere prøverørsforsøk. Jeg har fått en nyyydelig sønn og venter nå enda en gutt. Vi gleder oss vanvittig over å være så heldige å kunne få barn, hva det blir spiller ingen rolle:-) Jeg skjønner jo at du elsker barna du har og at du selvsagt ikke ønsker å ha det slik, men prøv å snu tankegangen din litt. Du har fått nydelige, friske barn. Gutter er litt enklere vesener uten for mye dill og dall. Jeg har selv vokst opp med to brødre og hatt en super oppvekst. Har hele tiden hatt et vanvittig godt forhold til min lillebror:-) Jeg tror bestemt at man kan få et minst like godt forhold om man er bror og søster som søster og søster. Det som har alt og si er at personlighetene på barna passer sammen. Min storebror og meg skiller i underkant av 2 år og vi har stort sett alltid bare kranglet og har ikke noe spesielt nært forhold nå i voksen alder heller. Men min lilleror som er 4 år yngre har jeg alltid kommet veldig godt overens med og vi er kjemepgode venner. Så hverken kjønn eller alder spiller særlig rolle der.

 

Jeg tørr gledelig indrømme at jeg gjerne vil ha ei jente og ei gang, men allikevel sier magefølelsen min at jeg nok får 3 eller 4 gutter:-) Og jeg er bare sjeleglad om jeg enda en gang skal oppleve å bli gravid.

[Anonym bruker]

Sjønner godt korleis du har det. Er nok en veldig normal følelse og ha. NÅr eg var gravid første gangen ønska eg meg sånn ei lita jente, at ja eg hadde blitt skuffa om det hadde blitt en gutt. At eg hadde elsket han høyere enn alt og vert uendelig taknemnlig for at han var frisk kan ikkje ta vekke ønske om en datter. Eg fikk ei lita jente og hun er såklart verdens herligste. Så blei eg gravid igjenn når hun bare var 11 mnd, var så innstilt på at det var ei jente til.TEnk så stas, 2 tette jenter som kunne leke og kle seg ut sammen. Men på ultralydn var det ikke tvil, min mann så det først. En gutt. Men gleden min mann viste over at det skulle bli en gutt fikk meg liksom til å glede meg med han. når sønnen min ble født 1900g og så uendelig liten og nydelig kunne eg ikke ønska noe anna.

Nå er hun blitt 2 1/2 og har broren på 1 år og 2mnd hakk i hæl. Ikkje alltid like stas, men veit ikkje om det hadde vert mindre krangling om det hadde vert 2 søstre.

Eg har 3 søstre og 2 brødre. Mine søstre er mine beste venner, dei er alltid der om eg trenger dei. Vi drar på jenteturer, har jentekvelder og ringes daglig. Men vi er ikke tett i det hele tatt. Vi 2 som henger mest sammen er 10år mindre enn meg. MEn grunnen til å ønske meg jente, jente ,jente ligger nok her. .Helt tullete og tenke sånn, men gjør det. Men eg blir ikkje sjalu når eg hører at andre har bare jenter eller 2 jenter. Min sønn er helt nydelig ,herlig- ja til å spise opp. Så uansett kva man får vil en elske dei over alt. MEn bare fordi det er tabu og sei at ja, eg ønsker meg jente over gutt. Alt anna i dagens samfunn er jo så egosentrisk, eg vil ha, eg føler ,eg tenker.Bare eg har det bra. Ja det er litt egoistisk å ønske seg jente over gutt, men det har ingenting med å elske barna like mye om det er gutt eller jente. Så er eg gravid(6 dager på overtid) håper eg det er tvillinger-gutt og jente. Tør ikke si det til min mann, hans grense er på 3 barn...om ikke må vi jo kjøpe oss buss!!

 

[Anonym bruker]

Veldig interessant innlegg å lese. Morsomt hvor forskjellige vi alle er! Jeg vokste opp med to eldre brødre og tenkte alvorlig talt aldri "kunne ønske jeg hadde en søster". Likevel var vi ikke kjempenærme hverandre som mennesker, selv om jeg er blitt ganske nær en av mine brødre nå i voksen alder. Min eldstebror har jeg dessverre en del problemer med, som volder meg sorg til tider.

 

Nå har jeg en jente, og venter en jente til. Da vi skulle ha førstemann var jeg "sikker" på at det var en gutt, mest fordi jeg ønsket så inderlig en jente. En forsvarsmekanisme? Ble KJEMPEGLAD da det var jente. Nå venter vi nr 2 og jeg ønsket en gutt, spesielt på mine manns vegne. Ble "skuffet" da det viste seg å være en jente, og alle omgivelsene, bortsett fra mine egne foreldre, virket skuffet.

 

Nå gleder jeg meg til å ha to jenter, som forhåpentligvis vil bli gode venner (selv om jeg har sett mange eksempler på det motsatte..). Men håper også jeg får en gutt hvis jeg får et barn til. He he, kanskje det er mitt argument for å bli gravid igjen..