Hva får folk til å drive med selvskading?

[Anonym bruker]

Skjære seg gjentatte ganger oppover armene?

 

Bare lurer på dette, da jeg ikke kan forstå det.

[Gjest]

Fordi fysisk smerte gjør mindre vondt enn psykisk i følge det jeg har lært. Noen får gjør det også for oppmerksomhet, men det er sjeldent, de fleste skjuler godt at de er selvskadere. Har hatt endel om selvskading i forbindelse med studiet til yrket mitt (lærer), hvorfor, hvordan, tegn vi som lærere skal se etter, hvordan man bør gripe tak i det osv. Jeg har aldri vært en selvskader, men kan likevel på et vis forstå at noen kan bli det, for psykisk smerte kan være grusom til tider, fysisk er jo mer håndgripelig.

[Gjest Sauen - uke 13]

Som regel psykiske problemer.

Noen bruker dette for å få fysisk utløp for de psykiske "smertene", fordi det gjerne er lettere å takle fysisk enn psykisk smerte.

Noen gjør det som et rop om hjelp, fordi det er lettere for andre å se fysiske arr enn psykiske problemer.

Andre gjør det for å straffe partner, familie eller andre, men de er det ikke så mange av.

Og så er det noen som har tvangslidelser som gjør at de gjør dette.

Finnes sikkert mange andre grunner også.

[Anonym bruker]

Ja, jeg har også lest det med at psykisk smerte overgår fysisk smerte. Men når man skjærer seg opp gang på gang, for så å dra til lege for å få sydd det flere ganger i måneden, så forstår jeg det ikke helt likevel. Vedkomne jeg tenker på virker ikke oppmerksomhets-syk heller egengtlig. Vil helst ikke ha medisiner eller innleggelse noe sted. Har man sterk psykisk smerte, vil man vel iallefall ha medisiner? Det er så uforståelig for meg at folk blir sånn.

[Gjest]

Er vel derfor det er en psykisk lidelse for noen? Da jeg ble kurset i dette hørte vi om folk som knakk egne ben, ene hadde skjært ut ene øyet sitt selv osv. Helt forferdelig. Disse var alle innlagt på psykriatisk nå da. Når det blir så ekstremt er det en lidelse og de trenger hjelp. Er mange ting vi aldri kan forstå. Noen av dem som dreper barna sine gjør det fordi de tror de hjelper dem videre til et bedre liv, altså de tror at de hjelper dem. Umulig for oss å forstå noe slikt.

[Anonym bruker]

Ja, totalt uforståelig at folk dreper barna sine, men det er jo ikke mange det gjelder. Selvskadere er det jo mange som er.

 

Hadde vært lettere for meg å vist empati hvis jeg hadde forstått litt av hva det dreide seg om, hva som får folk til å holde på med dette. jeg synes veldig synd på folk som driver med det selvsagt, en kan ikke vise ekte empati, så lenge jeg ikke kan fatte hva som får dem til det.

[Anonym bruker]

Jeg har aldri gjort dette selv. Men en veldig god venninne av meg gjorde dette i flere år:( Hun viste det aldri mens det var sår, hun skammet seg veldig over at hun gjorde det. Hun har fortalt meg at da hun hadde de værste periodene og hadde det veldig vondt, så kuttet hun seg for å få smerten over på ett annet sted en liten stund. Hun gjorde det også for å prøve å få "hodet" på plass, da hun hadde veldig mye og vonde tanker.

[Anonym bruker]

Jeg har selv vært selvskader.

 

Jeg hadde det så vondt og fælt inni meg, det var som å være innestengt i et lite mørkt rom fylt av smerte og det eneste som satte døra på gløtt var smerten jeg fikk da jeg kutta meg opp med det som var tilgjengelig. Det gjorde litt bedre å få utløp for det psykiske fysisk.

 

Men det var en kortvarig glede. Og etter år med terapi og medisiner, er jeg nå frisk, men med mange skjemmende og stygge arr. Jeg kunne ha gjemt meg i store klær, men selvskadingen er en del av min fortid og hvis folk lurer, så får de bare spørre. Jeg gikk gjennom noe da som gjør meg sterkere som person nå. Og arrene de vil alltid minne meg på om det.

[ma♥med 2 små jenter♥]

Ja, det er ikke så lett å forstå alt.

 

Dette har jo også prinsesse Diana i sin tid pratet åpent om at hun gjorde. Og hun forklarte det med at hun gjorde det fordi hun skammet seg og ikke likte seg selv. Det var en måte å få hjelp på ved å skade seg utenpå pga smerten hun hadde inni seg.

 

Det er vel en måte å bearbeide vanskelige foelelser på. Mange selvskadere kan feks ha vært utsatt for vold og overgrep som barn, og bærer på disse foelelsene resten av livet. De finner en egen strategi på å takle det vonde.

[Anonym bruker]

Anonym 21.44 her.

 

Jeg spurte venninnen min om hvorfor hun kuttet opp armene og ingen andre steder av kroppen. Det visste hun ikke hvorfor,var sikkert pga at det var lettest sa hun. For hadde jeg selv skulle gjort det så hadde jeg tatt lårene tror jeg. For der er det veldig få som ser det.

[Anonym bruker]

Har vært det selv. Og det er ikke mye gøy å gå rundt med stygge arr på armene. men det var ikke for oppmerksomhet, mer motsatt. Å få bort smerten på en måte at ingen så det eller forstod det. Ingen vet det før de ser det, og de som ikke gjjør det for oppmerksomhet, skjuler det godt!!

 

Men det kan være det samme som å ikke forstå at andre blir alkohlikere, har spiseforstyrrelser, det er bare mindre tydelig synlig. Alt dette starter som regel pga det psykiske...

[Anonym bruker]

Leit å lese at noen av dere har vært der selv (men godt at dere er over det). Det må jo bety at mange driver med det, når det allerede er flere her som har svart det.

 

 

Jeg synes det er lettere å forstå at folk får spiseforstyrrelser. Man blir hekta på slanking, og det tar helt av etterhvert så det blir sykelig. Alkoholisme er også noe mer forståelig, da det kan være deilig å være ruset. Man blir jo faktisk fysisk sett avhengig av alkoholen. Alt det som har med det psykiske er så mye mindre hångripelig.

[Anonym bruker]

Det er egentlig det jeg mener. Når man har funnet en skjult måte å få vekk det vonde, så blir man avhengig, man gjor det på nytt og på nytt. Fordi man vet hvor bra man føler seg etterpå. Så kommer neste dag, og det er det samme igjen. Tror mange har problemer med å skjønne dette, noe jeg kan forstå! Men det er rett og slett for lite info om det ifht andre diagnoser som feks spiseforstyrrelser. For meg startet det i det, men de rundt meg så det og det gikk over i dette. Jeg ville ikke slanke meg, men straffe meg selv. Glad jeg er ferdig med det!

[Anonym bruker]

Det varerer nok fra person til person. Men for meg handlet det om at jeg hadde det så inderlig inderlig vondt inni meg, og hadde ikke kapasitet til å få ut smerten på noen som helst måte. Det å skade seg selv fysisk føltes utrolig godt, dess mer smerte dess bedre. Føltes ut som om all den psykiske smerten rant ut med blodet.

 

Men når jeg fikk hjelp, og lærte meg å åpne meg, og snakke i stedet for å skade, avtok trangen til å skade meg fysisk. Tilslutt så hadde jeg snakket så mye at jeg på en måte var tom for smerte... og trangen til selvskading ble også borte.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg hadde ingen å snakke med om det vonde. Så de gangene jeg gjorde det var det for å få plassert smerten et annet sted slik at jeg tilsynelatende ikke røpet meg følelsesmessig for andre. Da fungerte jeg som normalt blant andre folk. Jeg hadde prøvd tidligere å snakke med noen om dette. Men de syntes tydeligvis ikke at problemet mitt var stort nok siden jeg ikke var blitt voldtatt på ordentlig, men "bare" utsatt for gjentatte nesten-overgrep fra samme mann over flere år. Så de syntes ikke jeg egentlig hadde noe å være opprørt over, jeg hadde jo vært heldig å sluppet unna. Jeg klarte nemlig å stikke av hver gang, men det ble jo som en psykisk terror fordi jeg visste at jeg aldri var trygg for ham.

Så etter å blitt avfeid de gangene jeg hadde motet meg opp til å snakke om det, så turde jeg aldri mere nevne det for noen av redsel for å bli avfeid på nytt. Så selvskading var eneste utløp jeg hadde når smerten ble for stor. Så etter en "seanse" med kutting og gråting kunne jeg fungere normalt i et par mnd, før jeg følte behovet for å gjøre det igjen. Men jeg kuttet meg bare på plasser som ingen så, har aldri brukt armer. Så det er aldri blitt oppdaget. Og jeg har overhodet ikke noe ønske om at noen skal oppdage det heller.

 

Men nå er denne mannen død, så jeg håper at kroppen min skjønner at jeg er trygg nå. Men det ser ut til at det kan ta tid. Han fulgte tross alt etter meg i 16 år. Fra jeg var 14 til jeg var 30 år.

[Anonym bruker]

Jeg pleide å kutte meg opp i ansiktet rett før jeg drog på skolen. Ble mobbet mye, og fikk en voldsom reaksjon på dette senere. Kuttet meg også opp på armene, og selv om jeg kjente at jeg var litt flau over det, var jeg bare glad når noen så arrene. Gav meg en følelse av makt; "du trenger ikke skade meg, det greier jeg fint selv", tror jeg på en måte jeg tenkte. Syns det er tragisk at arrene begynner å forsvinne, for dette sitter fremdeles i meg, selv om jeg ikke har gjort det på mange år, men når jeg ser at arrene ikke er der lenger, kjenner jeg et behov for å kutte meg opp igjen bare for å få nye arr. Det forsvinner på utsiden men ikke på innsiden. Så for meg dreide det seg ikke først og fremst om smerte, men om å få oppmerksomhet, vise at jeg faktisk ikke var så veldig glad i meg selv. Forskjellen i dag er at jeg har ingen problemer med å la være å gjøre det, uansett hvor mye jeg ønsker.

[Anonym bruker]

Jeg gjør det fordi jeg får beskjed om det.

Fra folk innenifra, selvfølgelig.

 

Jeg liker også å se blodet strømme ut av kroppen min. Jo mer blod - dess bedre føler jeg meg etterpå. Høres sikkert ut som om jeg er helt crazy eller noe, men det er hva jeg føler. Og på en måte tror jeg at jeg er nysgjerrig på hvor mye jeg tåler.

 

Det som likevel er rart - er hvordan folk egentlig har begynt med dette. Hva skjedde første gang? Man kan jo ikke vite hvordan det er før man har prøvd. Skulle gjerne hørt hva verdens første selvskader tenkte om dette. Jeg hadde sikkert ikke tenkt tanken i alle fall, om jeg ikke hadde hørt om det fra andre.

 

Jeg er av den typen som absolutt ikke skader for oppmerksomhet. Skjulte det tross alt ett helt år før noen merket det. Da hadde jeg i tillegg kjæreste...