I kveld vil jeg bare...

[Anonym bruker]

 

Gi opp det hele, er dritt lei av meg selv nå..

 

Jeg vet det er j*vlig egoistisk av meg, men jeg har det så vanvittig vondt inni meg og jeg vet ikke hvorfor!!

Jeg burde være lykkelig, glad og takknemlig for alt jeg har, men istedenfor føler jeg en fryktlig smerte inni meg, jeg sitter her og gråter nå fordi jeg er så sinnsykt redd..

 

Jeg har truffet en mann som det går veldig fint med, men jeg er så redd for å bli såret igjen, jeg er så lei av at jeg skal bli såret hele tiden.. Jeg orker ikke mer nå, jeg orker ikke mer falske forhåpninger om at det kan faktisk gå bra i livet, jeg blir bare såret uansett..

 

Jeg orker ikke mer :(

[du og jeg og vi to]

Det høres virkelig ut som du har behov for å få hjelp, er det noen du kan snakke med? Det er ikke egoistisk å være helt fortvilet, men det er egoistisk å gi opp. Eller, det er vel ikke egoistisk, da er man vel syk - men det oppleves gjerne egoistisk av omgivelsene. Du har vel barn, siden du er her inne? Jeg håper du klarer å tenke på dem, og andre du har rundt deg - og oppsøke hjelp. Snakk med fastlegen din, så kan h*n henvise deg videre.

 

Jeg tror ikke denne mannen bringer med seg falske forhåpninger, og det fortjener du å se - for det virker ikke som om det har vært for mye positivt i livet ditt. Vær så snill, del dette med noen som kan hjelpe deg videre på veien.

[Anonym bruker]

Det gjør så vondt å ikke ha noen å snakke med,

 

jeg er veldig glad i barnet mitt, og jeg vil ikke være sånn.. Men jeg har ikke hatt så mye bra i livet mitt nei, og det føles bare vondt å føle meg bra fordi jeg vet at det kommer ikke til å vare..

 

Jeg vil ikke bli sett på som den deprimerende, egoisitiske kvinnen som synes såå synd på seg selv.. Men jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av denne følelsen som spiser meg opp..

 

Jeg tror nesten jeg hadde blitt lykkeligere på den måten..

[du og jeg og vi to]

Men vet du - det går an å få hjelp til å bearbeide de følelsene du sitter med, og få det bedre. Jeg ser ikke en deprimerende, egoistisk kvinne som synes synd på seg selv, jeg ser en kvinne som har det fryktelig, fryktelig vondt. Og som ikke lengre tror at livet kan være godt. Og som kanskje er deprimert? Det er mer vanlig enn mange tror, de sier at 25 % av alle kvinner opplever depresjon en eller annen gang i løpet av livet. Det er mange det.

 

Og personlig opplevd tap, er en viktig utløsende faktor for depresjon.

 

Jeg sier ikke at du har en depresjon, men det kan hende - og jeg synes du skal prøve å finne ut av det! For det er faktisk mulig å gjøre noe med det! Det gjør meg så vondt å lese det du skriver om at denne følelsen spiser deg opp, og at du nesten tror du hadde blitt lykkeligere på den måten. Men livet er her og nå, og jeg skulle så utrolig gjerne ønske at du kunne stole på dette villt fremmede mennesket som sitter på en annen ende av en dataledning og vil deg alt godt. Du er midt oppi alt, jeg ser objektivt på det - og det er sikkert vanskelig og kanskje umulig for deg å tro på - men det er mulig å finne tilbake til meningen med livet. Å finne tilbake til en god hverdag uten disse altoppslukende følelsene.

 

Du trenger hjelp, du kan ikke fortsette slik. Sett ord på det ovenfor en profesjonell person, de har sett dette tidligere, og vil ikke se på deg slik du beskriver. De vil se et menneske som trenger hjelp til å finne tilbake til deg selv.

 

Jeg ber deg. Skaff hjelp. Du sier du er veldig glad i barnet ditt, og jeg tror du vil gjøre alt for han eller henne. Barnet ditt trenger en mamma, det trenger deg - og med hjelp kan du være en mamma som klarer å leve med seg selv.

 

Du kan lese mer om depresjon her hvis du orker:

 

http://www.helsenytt.no/artikler/depresjon.htm

 

http://www.lommelegen.no/php/art.php?id=321339

 

 

Send en pm hvis du trenger å prate. Eller svar her på tråden, så skal jeg sjekke så ofte jeg kan.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har hatt det vondt lenge..

 

Er det så egoisitisk av meg egentlig å bare få slutt på lidelsen ?

 

Tror ingen lege, eller psykolog kan gjøre det..

[du og jeg og vi to]

Det er kanskje ikke egoistisk av deg, men det vitner om at du er veldig fortvilet og at du ikke tror at noe kan hjelpe. At du ikke tenker klart. Jeg kjenner deg ikke og vet ingenting om situasjonen din, men hadde du tenkt klart tror jeg du hadde gjort et forsøk på å hjelpe deg selv sånn at barnet ditt fikk beholde mammaen sin. Hvordan er forholdet ditt til barnet nå? Er det noen lyspunkter når du er sammen med barnet? Eller er alt bare vanskelig.

 

Men jeg tror mange vil kunne oppleve det som egoistisk. Og jeg kjenner at jeg blir opprørt over det hvis du ikke rekker ut en hånd og prøver. Men jeg tror ingen frisk mamma ville tenke disse tankene du nå tenker. Og jeg tror virkelig at du kunne fått hjelp til å få en bedre hverdag hvis du var villig til å prøve. Gi det en sjanse. Det koster noe av deg, men hva er det verste som kan skje?

 

Tenk om det kommer noe godt ut av det.

 

Jeg er blitt veldig preget av det du har fortalt her på dib, uten at jeg vet nesten noe om deg har jeg blitt veldig grepet av din situasjon. Skulle jeg få ønske meg noe til jul, så måtte det være at du tok kontakt med noen som kan noe om dette. Kanskje det ikke fungerer, men skader det å prøve? Tenk om det kan hjelpe deg!

[du og jeg og vi to]

Jeg puffer denne opp litt jeg. Hvordan går det med deg?