Tror jeg er i ferd med å bli deprimert jeg,,,

[Gla`jenta&lilleSophie]

Uff, hadde aldri trodd at det her skulle skje meg... Hele svangerskapet har egentlig gått så fint. Har ikke hatt noen plager i det hele tatt å snakke om. Har ikke vært sykemeldt en dag, og alt har vært tipptopp på hver eneste kontroll.

Helt til forrige uke har jeg holdt et rasende tempo, vi har pusset opp og vasket leilighet - ordnet og styret... Og nå er jeg helt tom!

Har termin i morgen, og vet innerst inne at uansett er det ikke lenge til jeg er mamma - men klarer ikke tenke positivt. Jeg gråter og gråter, dag og natt... gråter meg i søvn om kvelden og våkner flere ganger om natta av at jeg gråter. Vet egentlig ikke hva jeg gråter for heller... Men er så sykt sliten og lei. Lei av den store magen, lei av å være hjelpesløs, lei av å ikke ha krefter til noe... Lei av å sitte inne hver eneste dag alene, er vant til å alltid gjøre noe - og nå orker jeg ingenting. Lei av at alle maser om når jeg har tenkt til å føde, men ingen spør hvordan JEG har det... så gidder ikke ta tlf. når den ringer og gidder ikke ringe til noen. Sambo jobber så mye om dagen, så han er det ikke noe selskap i...

Har også fått vite på ul at jenta mi snart veier 4 kg, og jeg er livredd for at hun skal bli noe større... tenker på det hele tiden, og er så redd for at bekkenet mitt ikke skal være stort nok, at hun skal sette seg fast eller noe sånt...

Og det mest absurde er at jeg også gruer meg til det skjer noe. Alle forventer at de blir varslet før vi drar til sykehuset, underveis og etterpå. At de skal få komme med en gang å se på babyen, både på sykehuset og hjemme. Alle har så mange planer for oss, bare hun kommer, "nå må du skynde deg å føde, så vi får gjort ditt og datt"... Prøver å si at vi får ta ting som det kommer, men alle bare ler og blåser det bort... Det føles som om jeg bare må føde, så alle andre skal bli fornøyde. Gruer meg til julen, da det er planlagt(jeg har ikke planlagt noe...)at vi skal reise til hjemstedet våres(vi er fra samme sted) og være der i to uker... siden vi har så mange vi må besøke...

 

Uff, ble et skikkelig syteinnlegg det her, men vet ikke hva jeg skal gjøre snart... Kjenner ikke igjen meg selv, og føler jeg har mistet totalt grepet. Orker ikke gjøre noe. Har ingen matlyst. Og føler jeg ikke har noen å prate med. Alle er vant til at jeg er hun som alltid smiler og er glad og positiv... *sukk*

 

 

 

[Gjest Mammamoms *fødeklar*]

Hei Ina :-)

 

Jeg er litt usikker på hva jeg kan si til deg som kan være til trøst, men flott av deg å få tømt deg litt her!

Har du et godt forhold til mannen din, sånn at du kan tømme hjertet ditt for ham?

 

Jeg tror nok at mye vil "løsne" når babyen først har kommet. Men det er ikke noe særlig at folk planlegger for deg, og du føler deg overkjørt!

 

Om du er sterk nok, eller kan få hjelp av mannen din, så prøv å fortelle familien at du er sliten, og orker ikke å bli mast på. Du sier at du har holdt et høyt tempo, så de kjenner det antagelig som jeg sporty jente, og da bør de også vise respekt for at nå trenger du litt ro rundt deg. Det er dumt å legge masse planer for den første tiden etter fødselen, for du vet ikke nå hvordan alt kommer til å fungere for dere.

 

Ønsker deg lykke til, og sender deg en varm klem! :-)

[proppeloppen]

Hmmmm.....stakkars deg! Jeg tror du en nede i "kjelleren" en liten tur akkurat nå. Synes synd på deg!!!

Veldig synd du ikke har noen å snakke med - som skjønner hva som skjer med deg og kroppen din akkurat nå. Det hjelper alltid.

 

Håper jeg kan trøste deg litt - gjennom de erfaringer jeg har gjort meg selv!! For det første så er nok følelsene dine og utmattheten ganske normal i din situasjon. Du har nok hatt et for høyt tempo i det siste som har tømt deg for alt av overskudd,.....men gjort er gjort.

Det jeg vil råde deg til først og fremst, er å slappe av så mye du kan. Sove, spise (det må du bare), få frisk luft, gjøre ting som du vet normalt gleder deg,....og kanskje bare akseptere at du er som du er om dagen. At det faktisk er lov å være sliten og utenfor!!!!!!!!

Det jeg også vil råde deg til, er å si klart i fra til de nærmeste at du ikke ønsker å legge noen planer for den første tiden etter fødselen. At du må få ta ting som de kommer. Viktig at du får din samboer med på å presisere dette!!!!!!!!!!!!

 

Når jeg fikk min førstefødte, så var jeg og mannen min helt alene de 4-5 første dagene hjemme. Helt nydelig!! Jeg gav klar beskjed om at vi ikke ønsket noe besøk før jeg følte meg "klar". Ikke vær redd for å si fra!!

 

Jeg er gravid med nr 2 nå og er snart 27 uker på vei. Merker at tårene kommer fort de dagene jeg er veldig sliten. Skal ingenting til. Det er ikke godt å ikke ha kontroll på seg selv, men sånn er det bare. Husk alle homonene som løper løpsk under svangerskapet. Ikke rart en føler seg helt skrudd til tider.

 

Ta godt vare på deg selv, kjære deg. Ta en ting av gangen, så skal du se at det ordner seg litt etter litt. Prøv å fokusere på at du snart skal bli mamma.........og få se dette lille vidunderet ditt snart.

 

Lykke til

[tryllepike * lykkespirer*]

Ta deg en tur til jordmor om du orker og snakk ut!! Det er det de er til for disse jordmødrene som følger oss opp!!

 

Tror det er helt vanlig og helt naturlig å bli litt deppa når du har så mye hormoner, følelser og forventninger i kroppen. Det er ikke alltid like lett å takle.Men bruk venner, sambo, jordmor og snakk ut. Fortell alle hva du føler for da blir det mindre skremmende for deg og om du skulle være så uheldig å få litt fødselsdepresjon så vet alle rundt deg at de bør følge ekstra godt med!

 

Lykke til med fødsel og følelser. Tror alt kommer til å ordne seg for deg!!!

 

[lchristin-nydelig tulle]

uff, dette hørtes ikke artig ut nei. du har nok brukt de kreftene du har helt ut. ikke noe unormalt, men man setter litt for store forventninger til seg selv og andre til deg under et svangerskap og en stund etter, det er ikke noe unormalt. fødselen er rett rundt hjørnet...det er mye som skjer i kroppen. noen blir dårlige og kaster opp når fødselen nærmer seg, andre litt deprimert og andre igjen slipper fra det da men kanskje får det etter fødselen. det er viktig som alle her sier, snakk med noen om det. syns det er viktig at både jordmor og føden skal bli opplyst om det så dem kan møte deg på en måte som letter trykket og presset du har inni deg, så det ikke går over til fødsels depr. men kanskje alt forsvinner når du er blitt mamma:o) uansett så sett kravene til deg selv noen hakk lavere og godta det slik det er i dag. ønsker deg lykke til iallefall!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

[Milla med spettn :)]

kjenner meg utrolig godt igjen i innlegget ditt HI. Er selv i uke 38+4 og får en storm av meldinger hele tiden om jeg ikke har født. hva forventer folk, at jeg skal holde det hemmelig i ukesvis etter pia har kommet før jeg sier noe??? uansett om man går innom en barneklærbutikk er det noen som MÅ kommentere magen, spørre om alle personlige spm du knapt ville stilt din beste venninne osv. folk får seg til å si de utroligste ting. familien mase, venner mase, føle at alle har glemt at jeg fortsatt er meg, ikke bare en mage med en baby inni. det er ingen som snakker med meg om noe annet enn graviditeten. jeg holder på å bli gal av det. har sagt til samboeren min at ingen får lov å besøke oss på sykehuset. kun foreldrene våre. jeg orker ikke alle som har tusen planer for seg selv og babyen MIN. jeg har også begynt å unngå folk. jeg oker ikke mere fokus på at de ikke kan vente til babyen er ute. det er jeg som har slitt med bekkenløsning og sykemelding i tre mnd, som har hatt masse plager i snart 9 mnd. så jeg vet så godt hvordan du har det nå. griner hver eneste dag og kjenner jeg holder på å klikke snart. så jeg håper virkelig at sambo kan hjelpe meg ette fødselen til at vi blir litt skjermet for oss selv . jeg har behov for det, og behov for å bare være oss tre og ingen andre. ønsker deg masse lykke til, skal tenke på deg stor klem.

[Gla`jenta&lilleSophie]

Tusen takk for fine svar alle sammen:) Nå ble jeg faktisk litt glad:)

Godt å få det ut...

 

Millemy: Det er akkurat sånn jeg føler det også. Jeg er nedgradert fra meg selv til en mage som har en baby inni seg - som alle andre har såå mange planer for. Folk ser ikke meg, bare magen! Og det er ikke mulig å føre en samtale med noen, uten at det handler om den babyen som jeg må se å få ut snart... akkurat som jeg har noen påvirkningskraft på det... Og virker ikke som om noen i det hele tatt skjønner at det er vår baby, og at vi kanskje trenger litt tid til å bli kjent med den alene...

 

Det som er litt trist er at sambo ikke skjønner dette. Han skjønner ikke at jeg er sliten og lei og utålmodig, skjønner ikke hva jeg gråter for, skjønner ikke at han burde ta litt ansvar for å skjerme meg og ta vare på meg nå... Jeg har kanskje ikke vært flink nok til å fortelle han hvordan jeg har det, og skjønner jo at han ikke kan gjette det... Får ta en prat med han...

Han skjønner heller ikke at jeg ikke vil ha så mye besøk med en gang - han vil bare vise frem babyen til alle med en gang...

 

Uff, hadde virkelig ikke trodd at siste del av svangerskapet skulle bli som dette... Nå er alt bare et ork, og skulle ønske at jeg bare kunne stikke langt av gårde - fra alt og alle... men så orker jeg ikke gå til postkassa engang...

Ikke kjennes det ut som det blir noen fødsel med det første heller...

[Gjest Mammamoms *fødeklar*]

Jeg har litt for lett for å tenke at mannen min "må jo forstå meg" selv om jeg ikke har sagt ting helt tydelig. Det er nok noe vi må bli flinkere til: Si ting helt tydelig sånn som det er. Ofte er det lettere for våre kjære å forstå oss da!

[Milla med spettn :)]

ja Ina jeg tror vi har det ganske likt. desverre. skulle ønske vi klarte å glede oss over de siste ukene, men jeg må bare innrømme at der sliter jeg. for jeg takler ikke mer. sambo er veldig snill og hjelper meg med det jeg trenger hjelp til, men han forstår nok ikke hvor tungt dette er for meg. han sier hele tiden at ja men det er jo dette du hadde lyst til, du ville jo så gjerne bli gravid. ja jeg ville dt, og jeg er glad for det, men dette tar på psykisk i den grad jeg ikke hadde trodd. det at man ikke møter forståelse fra venner og familie om at de må roe ned alle planene sine og at man kan snakke om andre ting det gjør at jeg bare har graviditeten oppe i halsen. jeg føle meg usynlig bak magen min. jeg vil gjerne få bli kjent med babyen min uten å måtte stå i kø for å holde henne. så jeg håper sambo kan vise litt ryggrad og holde unna alle som driver og stresser med å komme hit med en gang ungen er ute. jeg fatter ikke at folk ikke forstår at man trenger litt ro etter dette her.

[Gla`jenta&lilleSophie]

Millemy - vi har det helt likt! Jeg også er redd jeg blir stående i kø for å bli kjent med babyen min - fordi det virker som om det er såå mye viktigere at alle andre får tilfredsstillet sine behov...

Dette barnet er også planlagt og veldig ønsket - fra oss begge. Jeg ville bli gravid, jeg ble det - og såklart gleder jeg meg... men hadde heller ikke trodd at det skulle ta på så psykisk som det har gjort... Tror både jeg og andre har bidratt til å rosemale situasjonen, fordi jeg har vært heldig å unngått fysiske problemer... Har hele tiden fått høre hvor heldig jeg er, hvor heldig samboeren min er (!!) - og ja, såklart er jeg gla' for at jeg har kunnet jobbe hele tiden, ikke har hatt bekkenløsning, kvalme, vond rygg osv. Men det er andre ting som har tatt på...

 

Fikk pratet ordentlig ut med sambo i går kveld, og det gjorde fryktelig godt. Tror han skjønte hvertfall litt mer av hvordan jeg har det... selv om jeg tror det er litt vanskelig for han å forstå også... Han stiller opp og hjelper til med alt han også; tar på meg sokker og sko, hjelper meg opp av sofaen, henter vann og mat og alt jeg ber om (men jeg sliter heller ræva av meg selv, enn å kommandere han...), handler inn og lager mat... men det er akkurat det jeg har litt vanskelig for å takle. At jeg ikke er istand til å gjøre alt dette selv. Må bare ta meg sammen og akseptere at sånn er det for en liten stund til:)

Både mamma og svigers ringte såklart i går kveld, men han fikk avvist begge to og sagt at jeg var utslitt og ikke orket å prate akkurat nå... Og, mobilen min har jeg skrudd av så hva som venter der vet jeg ikke - og bryr meg ikke...

Vi avtalte også at ved neste graviditet skal vi oppgi terminen en mnd. senere enn hva som er reelt . så slipper vi alt dette maset... for han innrømmet at han ble veldig sliten av det han også... Så da får vi ta kjendisvarianten;) Hehe...

 

Føler meg litt bedre i dag. Fikk gått en tur i går kveld, og det skal jeg gjøre i dag også. Hjelper å klarne tankene. Også lovet sambo å komme tidlig hjem fra jobb i dag, så vi kunne finne på noe hyggelig:) Også har jeg jo termin i dag - så uansett er det ikke lenge til snuppa vår er her:)

[Mjølkekua]

Millemy og Ina, ville bare si at jeg synes det er kjempefint at dere skriver om disse følelsene på forumet. Jeg tror dette er et ganske stort problem som mange ikke tør ta opp. Jeg, hormonbombe som jeg er om dagen, gråt meg igjennom innleggene. Selv om jeg er nok ikke er rammet like hard som dere, kjenner jeg meg igjen i mye.

 

Jeg ble sykemeldt 1,5 uker før permisjon på grunn av høyt blodtrykk, og kjente det som et kjempenederlag. Fikk beskjed om å ligge på sofaen mens sambo fikk streng beskjed om å passe på at jeg holdt meg i ro. Dette fra et aktivitetsnivå på 110% med trening 3-4 ganger i uka og mye overtidsjobbing. Jeg innser nå at kroppen min trengte hvile, og at jeg har hatt alt for høye forventninger til meg selv - og kanskje trodd at andre har forventninger til meg som de ikke har. I tillegg jobber samboer 13 -14 timers dager, og jeg føler meg litt ensom. Så har han dårlig samvittighet for det at han jobber så mye, så når han kommer hjem skal han gjøre alt mulig - vaske bad, stelle for meg, rydde, planlegge..etc. Men det jeg aller helst vil er jo at han setter seg ned med meg og gir meg en klem (selv om det han gjør er et uttrykk for at han er glad i meg og vil gjøre ting fint for oss). Jeg får vel ta en prat med han så han skjeønner dette.

 

Har ikke hatt en eneste plage i hele svangerskapet, men det er som dere sier at det tar på psykisk spesielt nå mot slutten. Heldigvis har jeg en veldig forståelsesfull familie som nok ikke kommer til å mase for mye i begynnelsen, og en samboer som passer godt på meg.

 

Lykke til :-) Håper dere føler dere bedre og viktigst av alt at dere lytter til hva dere selv vil og ikke tenker på forventningene rundt dere. Dette er VÅR stund, og andre kan glede seg med oss når vi føler for det :-)

[Milla med spettn :)]

jeg kjenner meg igjen i følelsen din Bompi med det å gå fra ett skyhøyt aktivitetsnivå til å plutselig bli en innesitter i sofaen. har vært sykemeldt i mnd vis pga bekkenet og er derfor veldig redusert i forhold til vanlig. i tillegg driver vi og bygger hus og min kjære er opptatt HELE dagen på jobb og i huset. da føler jeg at jeg må ta meg av alt hjemme, noe fysioterapeuten jeg går til river seg i håret av. men noen må gjøre ting her hjemme og jeg har ikke samvittighet til å dytte det også på sambo. da får jeg helle ha vondt i bekkenet. jeg tror vi jenter må bli flinkere til å tørre å si fra til folk rundt oss at vi trenger litt ro. jeg snakket faktisk med jordmoren jeg går til om det med termin dato hehe. for jeg har sagt til sambo som er HELT ENIG i at dersom det blir flere barn på oss så skal vi regne med overtiden og litt ekstra når termindato oppgis. han er også rimelig overrasket over at det er mulig at folk kan begynne å mase om babyen en mnd før termin. han sier at til og med han skjønner at ungen stort sett holder seg inni magen til rundt den datoen hehehe

 

Jeg fikk meg nok en overraskelse på hvordan man psykisk kunne føle man ramler ned i dypet og neste dag er overlykkelig over beibisen i magen. jeg som vanligvis er en rolig person eksploderer nå av ingenting. hormoner ut ørene. jeg liker oppførselen min svært dårlig og får ofte dårlig samvittighet når min kjære mor ringer for n'te gang bare for å sjekke om alt er bra som hun sier... men jeg vet jo at hun ringer for å høre om baby er kommet ut, og så blir jeg sint på henne. jeg mener jo ikke å kjefte og jeg har sagt unnskyld ihvertfall 20 ganger den siste mnd. men jeg kjenner bare at det å ikke lenger bli oppringt for noe annet enn innholdet i magen min gjør noe med hvordan jeg opplever meg selv. venner har fortalt meg før jeg ble gravid at nå kom alle til å bli sååå interessert i magen og alle ville vite alt om helsa mi osv osv. jeg trodde de overdrev, men nå har jeg skjønt at man til og med kan bli spurt ut av en MANN i kassa på intersport om hvordan det går med graviditet og alt. jeg hadde aldri sett han i mitt liv. må jo nesten le, man slipper ikke unna noen steder. huff jenter det er ikke meningen å bare klage over graviditeten, for jeg er virkelig glad for babyen jeg får. jeg er veldig heldig. men det er så godt å dele tankene mine med noen som kjenner seg så godt igjen her

 

klem fra meg

 

 

[Milla med spettn :)]

Godt å høre Ina at du fikk snakket med samboeren din igår og at han skjønner bedre hvordan du har det det hjelper på når de tar seg tid til å lytte. idag er det heldigvis fint vær ute så skal ut og gå og få litt frisk luft i hodet snart. det hjelper på. Håper dere får en fin kjærestekveld når han skal være hjemme sammen med deg. tror det er viktig å kunne ha litt alene tid sammen og gjøre noe koselig før babyen kommer. kan fort bli en stund til man har den muligheten igjen