Jeg må bare hviske det til noen...

[Gjest]

Jeg skal bli gravid igjen!

 

Jeg og sambo er endelig enige om at vi ønsker oss et barn til, og i løpet av et halv år kommer vi til å sette i gang prøvingen...

 

Dette er stort for meg, jeg har alltid visst at jeg ønsket meg flere enn et barn, mens sambo har trengt tid for å venne seg til tanken og ønske seg det samme. Men nå! Nå er vi der!

 

Jeg skal bli mamma en gang til, jeg skal være gravid, kjenne spark, kose med magen, føde, jeg skal holde en baby i armene igjen og kjenne den søte melkebabylukta! Åh! Jeg er LYKKELIG!

 

:-D

[crissi Eline og Lillebror 29.5]

 

ja er vi ikke fantastisk heldige som kan gjøre akkurat det?:):)

[♥Mie Celine♥Håkon♥]

så koselig!! det er alltid koselig når man er to om å ville det jeg oppdaget at jeg var gravid, og alle de tankene du har der slo meg med ENGANG! men faren ville ha abort jeg var KNUST! men visste at jeg ikke klarte å gjennomføre det. har en gutt på 3 fra tidligere forhold, og synes det var på tide med fler barn. så jeg var innerst inne glad for å være gravid! men var ikke glad likevel fordi jeg var alene om gleden. men han forsto hvor viktig det var for meg, så han godtok at jeg beholdt.

vi snakker like om graviditeten, enda jeg er inn i uke 27 nå... vi har ikke snakka om navn enda, ikke er han intr i å kjenne etter spar, og ikke spør han om noe. han aner ikke hvor langt fosteret er i utvikling og sånn.

 

men, jeg vet han bekymrer seg for hvordan jeg og bebbisen har det, for han er flink til å passe på at jeg spiser, at jeg hviler og tar det med ro og sånn. tenk på lille bolla sier han

så jeg tror han bare trenger tid på å venne seg til tanken på å få barn. blir jo hans første!! så jeg maser ikke på han om det heller.. jeg forteller innimellom hvor langt jeg er på vei nå, hvor langt babyen er i utviklingen, og forteller om hvordan ho reagerer på forskjellig mat og lyder og sånn

 

 

han har pussa oppp badet helt fra bunn av, og fullfører kjønnenet som ikke ble heelt ferdig i fjor og sånn, så jeg troor han har et snev av "redebygging" uten å være klar over det selv thihi...

 

jeg kunne vært enda lykkeligere, om jeg hadde følelsen av å virkelig være to, men gleder meg så ille te lille prinsessa vår kommer likevel og jeg vet at ho får en pappa som kommer til å forgude henne og elske henne av hele sitt hjerte når han bare får blitt kjent med henne!!

[♥Mie Celine♥Håkon♥]

Oi så mye skrivefeil det ble hihi

[Gjest]

 

Vi hadde det litt som dette forrige graviditet, kanskje derfor dette er ekstra stort for meg.

 

jeg ble gravid på p-pillen, helt ut av det blå, oppdaget det ganske sent og alt gikk egentlig i oppløsning. Jeg ville ikke ha barn da, men abort ble uaktuelt for meg likevel (selv om jeg ikke har noe prinsipielt mot abort). Sambo ville helst gå for abort, men valgte å bli hos meg og babyen som var på vei. Han stilte opp 100% hele veien også i graviditeten, men likevel "visste" jeg jo bakerst i hjertet at han egentlig ikke ønsket seg dette.

 

Ikke før han fikk se jenta vår for første gang slappet jeg helt av i forhold til dette - for i fjeset hans da så jeg en kjærlighet og en hengivenhet jeg aldri har sett maken til og jeg skjønte at han var lykkelig med resultatet, selv om veien var kronglete.

 

Denne gangen skal vi glede oss SAMMEN, og det er så stort!

[solstråle :)]

En kjempedeilig følelse! Skal bli så koselig med en liten baby i huset igjen her også. Kjenner jeg har de samme tankene som deg

 

Mokikk: En venninne av meg hadde omtrent den samme opplevelsen som du har nå. Hun ble uplanlagt gravid, og barnefaren krevde abort. Han sa at hvis hun beholdt barnet, kom han til å kutte all kontakt. Hun klarte ikke å velge vekk barnet, men sa til seg selv at barnefaren bare trengte litt tid til å venne seg til tanken om å bli pappa. Og det hadde hun helt rett i. Nå er gullet 1 år, og faren er helt oppslukt Tror kanskje det kommer som et større sjokk for fedrene enn mødrene når graviditeten ikke er planlagt, og at de da først reagerer ved å ta avstand før de som smått begynner å like tanken på å bli pappa..?

[♥Mie Celine♥Håkon♥]

han hadde aldri gått fra meg og ansvaret, såpass voksen er han. men at han tar avstand, eller ikke klarer å virkelighetsgjøre det at vi blir foreldre om 14 uker, det tror jeg. og jeg tror at om jeg ikke maser på han, bare gir han all den tid han måtte trenge, så løsner det av seg selv han er utrolig flink med guttungen min, så vet at han vil gjøre en god jobb med dattera si og jeg skal ihvertfall ikke være en plagsom gnålekjerring som kommer med dumme utsagn som "du bryr deg ikke i det heele tatt du" osv... for jeg vet han bryr seg, men han klarer ikke helt vise det, og klarer ikke helt forstå at det faktisk er en baby inni der tror han ble litt skremt når jeg sa at OM ho skulle bli født nå, så er det store sjanser for at ho klarer seg.. også viste jeg bilder av ett prematurt barn i uke 26, og han trodde ikke de "så ut som babyer" enda. han så lissom for seg en celleklump enda virka det som hoho..

så da ble han litt tankefull... det satte igang litt i hodet hans tror jeg.

 

han ber meg hvile og slappe av og gir meg mat og drikke og gjør husarbeid og masserer ryggen min og godtar alle humørsvigninger og grineanfall så han er jo god og da hihi

[solstråle :)]

Høres ut som en kjernekar, spør du meg Som du sier selv, han klarer sikkert ikke helt å forestille seg at han faktisk skal bli pappa. Disse "stakkars" mennene våre opplever jo hele svangerskapet fra utsiden, så det kan ikke alltid være så lett for dem.. Vi er nå ganske heldige som får bli kjent med babyen mens h*n vokser og utvikler seg inni magen