Krangler om barneoppdragelsen!

[Anonym bruker]

Vi er fryktelig uenige i hvordan vi skal oppdra barnet vårt. Mens han er streng, er jeg litt lettere å ha med å gjøre. Vi har spesielt problemer ved matbordet. Gutten vår er ikke flink til å spise og har aldri vært det. For det første spiser han ikke grønnsaker, han brekker seg av dem. For det andre er det kun et par biter og så er han alltid "mett".

 

Pappa mener at dette er uakseptabelt og er svært streng med at han skal spise så så mye av maten. I tillegg blir han streng dersom gutten leker med maten. Matbordet er mer eller mindre en hellig plass for pappa.

 

Jeg tar litt lettere på det. Spiser han ikke, neivel, da får han gå sulten. Søling og litt tøys forekommer jo, så jeg prøver å snakke rolig og overse det som kan oversees.

 

Bortsett fra dette er vi uenige med samvær om dagene. Jeg mener det er veldig viktig at far og barn leker sammen. Og at jeg og gutten også gjør det.

 

Pappa mener at "æsj nå ser han jo tv"... Han har alltid en unnskyldning for å ikke leke med ham, og jeg kan bare glemme at han tar ham med noe sted, tross i hvor glad gutten blir dersom det skjer. Jeg orker ikke krangle, og krangel blir det, dersom jeg maser om dette. Jeg vegrer meg tilogmed for å foreslå ting vi kan gjøre sammen. Sist uke måtte jeg mase meg til at vi alle skulle bake pizza sammen. Og da gjorde han også dette til stress til å begynne med. Når vi først gjennomførte det( for ja, sånt er sjeldent hos oss) så var det kjempekoselig.

 

Jeg vet min mann har hatt en trasig barndom. Men er dette noen unnskyldning? Han har skjerpet seg en god del da, som f.eks det at alle skal være samlet ved matbordet, det måtte jeg jobbe lenge med å få ham til å forstå at er en nødvendighet for at ungen skal lære seg gode matvaner. Hjemme hos min mann spiste ungene nemlig akkurat der de følte for, og dette var han iferd med å innføre her hjemme også. Men nå som det er i boks, er han jo fryktelig streng. Siden det er han som lager maten, mener han også at den skal settes pris på.

 

Jeg har et nært forhold til sønnen min, da jeg har vært alene med ham i over ett år, da vi hadde et brudd i samlivet. Av den grunn, er jeg vant til å ha ham i sengen vår om natten. Han har egen seng, men det hender ham våkner og kommer inn. Min man kan ikke fordra dette. Han mener han er for stor (4 år) og at han ikke får sove godt og er nok uthvilt med ungen i sengen. Sexlivet er det jo også heller dårlig med da.

 

Noen tips dere? Hva kan vi gjøre for å løse ting og tang? Føler vi står fast. Føler meg ofte som en lite autoritær og dårlig mor, selv om jeg innerst inne vet jeg ikke er det. Jeg greier bare ikke å være like streng som ham. Jeg ser jo at gutten vår blir spak og litt "redd" når han hever stemmen til ham. Ikke at han roper og skriker, men han er krass nok til at gutten heller har frykt enn respekt. Tror nå jeg da...

[Dunder]

Først må dere begge to innse at dere MÅ bli enige om enkelte ting. Det blir som på en arbeidsplass. Ma kan ikke bare ture frem å kjøre sitt eget løp dersom man har fått beskjed om å fungere som et team. Mest sannsynlig må dere komme til et kompromiss. Man er to om å få barn, og begges stemme veier like tungt (med mindre den ene parten har meninger om barneoppdragelse som er direkte skadelige for barnet).

 

Du må innse at det ikke er sikkert ting blir helt likt som det var da du var alene med gutten, og mannen din må innse at det ikke kan bli kun hans måte heller.

 

Et tips kan være at dere leser noe om et tema før dere setter dere ned å diskuterer. F.eks. om mat. Hva anbefaler "ekspertene"? Det sammen gjelder oppdragelsesstil. Hva sier pedagogene om en autoritær stil kontra en ettergivende stil. Hva er positivt og negativt, og går det a å finne en middelvei.

 

Så kan dere sette dere ned en kveld å diskutere. Og så må dere bli enige om noen ting som dere skriver ned. det dere blir enige om gjleder til noe annet er bestemt. Så kan dere evaluere etter en stund..