jeg orker ikke mer.

[Anonym bruker]

Nå er jeg så lei mannen min. Han er ikke noe kjæreste på noen måte. Viser ingen ekstra omtanke eller at han bryr seg. Jeg skev ett innlegg tidligere om at vi ikke snakker sammen. Og han lyver. Hele tiden. Om småtteri. jeg kan da ikke vite om han plutselig lyver om større ting. Jeg orker ikke mer. Men jeg har så lite lyst til å bli alene igjen. Dette er ikke min sjelevenn. Jeg tar meg selv i å savne tiden jeg har hatt med ekser. trives ikke i denne tilværelsen. Bør jeg dra??? Jeg syntes jo jeg fortjener noen som bryr seg.

[Anonym bruker]

Jeg er i akkurat samme situasjon som deg.

Vi er bare venner, får aldri noe positiv oppmerksomhet. Skjeldent noe tegn til kjærlighet fra han sin side. Jeg har prøvd alt får å få dette til å bli bedre, men ingenting nytter.. Han gjør bare ting verre med å lyve om småting, gang på gang.. Hvem vet om han lyver om "større" ting også.

Jeg tenker det samme som deg, jeg fortjener vel noen som bryr seg?!

Selfølgelig gjør vi det!

Vi har en sønn på bare 9 mnd. Jeg vil jo at han skal få bo sammen med både mamma og pappa. Men sånn som ting er nå så er det kanskje bedre får alle at vi flytter fra hverandre..

Jeg har egentlig lyst til å flytte, men jeg elsker jo samboeren min!

[Anonym bruker]

uff, ja. Det var helt likt. så vondt! Det er ingen som kommer godt ut av at vi holder sammen. jeg har vært alenemor før, og tror jeg kan klare det igjen:)

[Anonym bruker]

Jeg har også vært alenemor før. Men så blei jeg sammen med bf igjen. Har ønska det helt siden jeg blei gravid, så jeg var kjempe glad og trodde alt hadde ordna seg.

Men så gikk det bare noen mnd før det begynte å gå dårlig...

Jeg kan helt sikkert klare å være alene igjen, men jeg har ikke lyst til å skuffe alle.. Jeg tenker mye på hva alle i familien kommer til å si og mene. Alle er jo så glad får at vi har blitt sammen igjen og tror at alt er bare fryd og gammen!

Du virkelig veldig sikker på hva du ønsker. Da syns jeg du skal flytte.. Du klarer det helt sikkert

[Anonym bruker]

Ja. Jeg er rimelig sikker i min sak. Men det er som du sier, jeg tenker på hva alle sier. To barn med to forskjellige pappaer. Det er ingen drømmesituasjon. Er sint på meg selv som ikke tok meg god tid til å bli kjent med han før vi blei gravide. Jeg ville ikke vært barnet foruten, men jeg savner en å dele oppveksten til barna med. Og det får jeg tydeligvis ikke denne gangen eller. Skjønner frustrasjonen din med at dere faktisk ordnet opp og blei sammen igjen. Det er jo kjempe bra, og nå sliter dere. Så vanskelig. Men jeg mener det finnes en der ute som kan være en kjæreste, og som mener at jeg og barna er det viktigste. Og det er det for deg og. Jeg liker ikke når familien er nummer 2 på lista.