Samlivsbrudd...

[Tante Blås Squaw]

 

Sitter og ser på Puls nå, noen flere som gjør det?

 

Kom til å tenke på en ting; når ville du brutt ut av et forhold? Er det idet det går opp for deg at det er håpløst å prøve mer, eller venter du til du er helt ferdig med følelsene dine i tillegg?

 

Og hva er verst; kjærlighetssorg alene etter et brudd, eller kjærlighetssorg over den personen du bor med, men ikke klarer å gå fra?

 

Tror det er verre å savne noen som sitter rett ved siden av deg enn noen du har flyttet fra, men lurer på hvordan andre tenker...

 

 

[LisseUmmaNuddeAtteJamPjøver]

Enig med du...

Nå har jeg ikke prøvd noen av delene, men tenker at man går jo lettere videre om man ikke stadig blir påminnet om den andre parten. Og det er jo nesten umulig å unngå om man fortsatt bor sammen. Da tror jeg det er bedre å være alene, for da har man iallfall muligheten til å fokusere på noe annet.

 

Men når jeg ville brutt ut? Vel, jeg er av typen som ikke nødvendigvis går fort videre, men innsèr fort når håp er ute. Så jeg hadde nok gått når jeg be klar over hvor det bar.

[Tante Blås Squaw]

Da jeg var yngre hadde jeg en tendens til å bli værende i forhold som tok knekken på meg...lot heller partneren gå fra meg enn omvendt. Eide ikke selvtillit.

 

Nå ville jeg bare brutt, og heller jobbet med den hersens kjærlighetssorgen og skuffelsen alene etterpå.

 

(Håper gubben og jeg slipper å ta standpunkt til sånt da! )

[bobler av lykke ♀ ♀]

jeg har brutt ut av forhold tidligere. det var når jeg følte meg ensom og alene i forholdet og det ikke var noe samhørighet med mannen. Jeg ser vel kanskje nå i ettertid at det helt sikkert kunne jobbes litt hardere?! men jeg angrer ikke på valget jeg tok. Men jeg er helt sikker på at terskelen for å gå ut av dette forholdet jeg er i idag er høyere. Jeg ønsker å ha et hjem rundt alle barna mine osv selvom de har 2 fedre... Dette blir enda mer surr om jeg da ikke bor med den siste pappan

 

jeg jobber nok enda mer med dette forholdet (dessuten var det absolutt mer rett fra starten av og ingen uplanlagte barn o.l selvom jeg ikke føler det som noe negativt) Jeg elsker mannen min og jeg hater han til tider men jeg kan oppriktig si at min største skrekk er om han skulle bli borte. Han er min bestevenn og alt for meg og jeg vil dele alle livets dager med han jeg håper aldri følelsene våre blir borte. Det er jo selvsagt perioder der det er mer lunka i forholdet men vi har det godt!!

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg tror det er verre og være ensom sammen noen en ensom alene.

er man ensom alene kan man i det minste bare irritere seg over seg selv. og da har man også større frihet over eget liv selv om man er "innelåst" pga barn

[du og jeg og vi to]

Tja, jeg ble forlatt - men det var på mange måter bedre når han fortsatt bodde her, selv om han ikke var min. Tryggere, og sånn jeg er vant til å ha det. Det var grusomt da han flytta, men samtidig fikk jeg da muligheten til å komme videre, noe jeg ikke hadde mens han ennå bodde her.

[It's all about me]

Vel, jeg hadde en ex som jeg viste det ikke var noe framtid med. Men fy så lenge jeg var hos han etter at det hadde gått opp for meg. Jeg ventet hele tiden på det rette tidspunktet hvor det var lettest å reise, hvor det ikke gjorde like vondt lenger og hvor jeg heller ikke føltes like misslykket lenger.

Det tidspunktet kom aldri, og jeg ventet LENGE.

Så en dag fikk jeg nok. Ordnet meg ny leilighet mens han var på jobb og sa det fort og brutalt da han kom hjem. Ville ha alt ordnet så jeg ikke forandret mening IGJEN.

 

Det gjorde dritvondt den dagen jeg pakket, og enda vondere dagen etter hvor jeg flyttet. Men etter det gikk det bare oppover. For jeg viste jo at jeg hadde gjort det rette, og det føltes bra å ha kontroll igjen.

 

Så det er vondt å dra, men enda mer pining over lengre tid å bli!!