Bagateller...men!

[Anonym bruker]

Jeg er stemor til to barn i alderen 8-12 år. Det går i berg og dalbane,- opp og ned. Dette er ikke et innlegg for å provosere på meg biomødre eller engasjerte stemødre eller for den saks skyld andre der ute. Vil bare lette litt på et par ting.

Vi har barna hans 40%. Merker den uka de er her alltid har vært preget av en del diskusjoner og krangling mellom meg og sambo. Vi er uenige om noe av oppdragelsen, og jeg merker jeg irriterer meg voldsomt ofte. Har hatt mange samtaler med min mamma, som jeg kan snakke med alt om. Hun har selv vært stemor, og gir meg mye gode råd. Hun hadde og har et veldig godt forhold til de den dag i dag, selv om det ikke alltid har gått knirkefritt. Jeg vil også ha et godt forhold til mine stebarn, og det har jeg også mer eller mindre, men jeg klarer liksom ikke bli like engasjert i de og glad i de som jeg skulle ønske. Det er veldig tungt for meg. Jeg har begynt og ta meg selv i å lukke dørene på rommet deres den uka de ikke er hos oss, rydde bort ting som ligger slengt etter de osv. Orker liksom ikke bli påmint de. Misforstå meg rett! Den uka jeg og sambo er alene ønsker jeg bare lukke de litt ute og bare ha det bra. Får dårlig samvittighet for at jeg tenker sånn, og vet ikke hvorfor det har blitt sånn i det siste, men jeg og sambo krangler som sagt mye når vi har samvær, og jeg føler vi glir fra hverandre mer og mer. Når vi er alene har vi det veldig bra. Vær så snill og ikke døm meg, men gi heller litt råd eller tips.

[hvorlangtkandetteegentligvære.]

Hei

Jeg skal verken dømme deg eller gi deg noe særlig råd. Men jeg ville bare si at jeg tror vi er mange stemødre der ute som har de samme tankene som deg. Jeg tenker iallefall at jeg skulle ønske alt gikk på skinner og at det hadde vært så mye enklere om jeg hadde elsket mitt stebarn like høyt som mitt eget barn. Men jeg gjør ikke det. Det fungerer helt greit i hverdagen med opp og nedturer, og jeg er glad i stebarnet mitt, men kan også merke at jeg har kortere lunte med henne enn med mitt eget barn. Det er også mange ting som gjør meg mye mer usikker i min rolle som stemor iforhold til det å være biomor. Derfor må jeg jobbe mye mer med meg selv når det gjelder stebarnet. Hun skal alltid føle at vi behandler alle barna med den samme respekten og engasjement i vårt hus. Mitt engasjement for mitt barn ligger latent og naturlig, mens med stebarnet må jeg jobbe for det.

 

Derfor er det også godt at hun drar hjem til mor. Da går vårt familieliv på skinner for meg og jeg trenger verken anstrenge meg eller jobbe for det: det bare er der naturlig.

 

Det tok meg lang tid å akseptere at det er lov og være glad for at stebarnet drar, så lenge man også synes det er hyggelig at de kommer:) Synes du skal senke skuldrene og ikke bekymre deg for dette. Så lenge du gir stebarna dine en god og trygg barndom og at du har gjort ditt beste for at tiden hos dere har vært god, synes jeg du med god samvittighet kan lukke døra for dems liv i uken de ikke er der.

 

Vet ikke om det hjalp, men ville bare si at du ikke er alene:)

[ana baroma]

Du kan jo snu litt på det, og tenke at du er engasjert i dem og deres oppdragelse, ve og vel? Og at du nyter tilværelsen litt ekstra når de drar er vel ganske normalt:) Det betyr ikke at du ikke er glad i dem, liker dem osv.

Lukk døra til rommene den uka de ikke er der, og vær glad for at du greier å engasjere deg, og har ekte følelser for ungene.

Dårlig samvittighet gagner ingen, selv ikke ungene, så det kan du trygt legge vekk.

Men kanskje du og sambo kan snakke litt oppdragelse og grensesetting? Fortell hva som er viktig for deg - og vær ærlig på hva du gjerne vil ha gjennomslag for. Gi og ta - det er det som skaper balanse tror jeg:)

[Anonym bruker]

Vil bare si at jeg kjenner meg utrolig godt igjen i innlegget ditt. Jeg har to stebarn og så har jeg og samboeren et felles barn.Jeg gleder meg veldig til hver gang de skal komme til oss,og så er det litt godt når d reiser også, men det tar ikke så lang tid før jeg savner de igjen. Det handler IKKE om at jeg ikke liker de.Tvert imot, jeg er veldig glad i begge to. Men jeg merker også at vi krangler mer når barna er der.

[Anonym bruker]

Om du kommer på noe lurt som hjelper så fortell det til oss andre.

Her er det temmelig likt, samvær er forbundet med diskusjoner og konflikt, krangling og irritasjon, avstand. Vårt ellers så velfungerende kjærlighetsliv dør, og det blir aldri en eneste tidlig kveld.

 

Jeg også luker fellesarealene for dem når de ikke er her, og nyter å bare være oss. Er temmelig streng med fellesbarna om rot og leker i stua også, og jeg henger ikke opp fotograf bilder av våre barn fordi da kommer jo bildene av de andre opp også. Så slik må det jo være, men det er greit nok det.

 

Vi hadde det lenge bra når vi var alene, men jeg også føler at vi glir mer og mer fra hverandre i de periodene det kun er oss også.

Vi har begge krevende jobber, vi har hus, og vi har to små fellesbarn, vi lever i den såkalla tidsklemma, og jeg føler et enormt stress, og utilstrekkelighet.

Og da hjelper det så fryktelig lite å ha en støttespiller som heller støtter opp om alle andre enn meg.

[Anonym bruker]

Sånn er det her også. Før kunne vi ha det kjempe fint når ungene hans ikke var her, men nå har vi glidd så fra hverandre at vi har det ikke spesielt ålreit da heller. Og det som gjør meg mest bitter er hvordan han står på, og gjør alt han kan for å få såkalt kvalitetstid med de når de er her (annenhver uke), mens kvalitetstid med meg og fellesbarnet er det ikke så farlig med. Den uka de ikke er her passer han heller på å jobbe mer, gjøre praktiske ting i hus og annet. Noen av venninnene mine er i samme situasjon, og de klager på mye av det samme. Hva er det som får menn til å tro at forholdet de har med sin nåværende dame og barn glir av seg selv og ikke trengs å jobbes med, mens masete og krevende ekser, og barn man ikke har på heltid må jobbes med?

Jeg er sikker på at jeg kunne fått det bedre alene..