Hvordan gir du barna dine selvtillit?

[trillemamma]

Jeg føler at jeg har feilet med min 7-åring.

[Gjest Sekretøsa]

Godt spørsmål! Det satte meg litt ut...hehe

 

Men jeg skryter uhemmet av snuppa mi når hun fortjenter det! Hun er som person meget intens, og plukker ikke alltid opp signalene andre sender ut.. man må trå litt varsomt. Men jeg sier masse positivt til henne hele dagen (som et ledd i å prøve å få en bedre hverdag) og det hjelper. Hun skryter av seg selv også

Hun er bare 4 da, men dog...

[erteposen + 4]

Gir barna mine oppgaver som jeg vet de vil mestre, og oppgaver som de må jobbe litt med/kanskje ikke få helt til. Jeg skryter både av det de får til, og når de prøver. Er litt lett å skryte når de oppnår noe, men så glemmer en å rose forsøkene.

 

Prøver å rose barna mine og fortelle at de er viktige, også når de ikke gjør noe positivt. En god selvkjensle er grunnlaget for god selvtillit.

[trillemamma]

Jeg prøver å få han selvstendig, men jeg merker at jeg gjør noe gale. Stefar er mye flinkere på det området, siden jeg har litt for lett for å hjelpe han med ting han bør klare selv.

 

Likevel, han har alltid hatt lett for å gi opp før han har prøvd.

[Sjokoladekaka]

Skryt og ros. Det er det viktigaste. Og at ungane får prøve og feile, utan at feila er anna enn øving på å få det til. Det seier eg også til dei, om dei gjere det feil eller ikkje får det til første gang, eller andre osv. "Du berre øver no, og så får du det til til slutt:)"

 

Men eg gjere nok ikkje alt rett, eg heller;)

 

Eg gjere som eg lærer ungane; eg prøver og feilar til eg trur/føler at eg mestrar ting, også oppdragelsen:)

 

Der er jo ikkje fasit på oppdragelse, så ein må berre gjere sitt beste, og høyre på råd.

 

Og så legg eg vekt på at samme kva ungane gjere så er eg glad i dei. For eg er glad i den dei er, sjølv om eg ikkje alltid likar det dei gjere.

 

Eg håpar eg er på rett veg, og meir kan eg vel ikkje gjere;)

[Twintipp og himmelblå]

Hvorfor tror du at du har feilet?

Jeg tror mye er person avhengig, og like mye arv som miljøbetinget.

 

Har du god selvtillit? Slike ting blir fort fanget opp.

 

Jeg forsøker å oppmuntre sønnen min der jeg ser han kommer til kort, forteller ham at jo han klarer, når han sier "jeg klarer ikke".. Jeg roser ham for god oppførsel, forsøker å pushe ham forsiktig der jeg ser han trår varsomt, og gir han ubetinget kjærlighet:)

Dette er det jeg er bevisst på i hverdagen i forhold til det. Samt at jeg prøver å takke, istedetfor å avfeie komplimenter når han er tilstede.

Og at jeg gir ham ganske mye rom til å få gjennomslag for initiativ og valg han tar.

[*Andreapus*]

Mye fortjent ros. Gir han oppgaver som han klarer, mye ros.

[trillemamma]

Jeg også prøver å forklare at han klarer det hvis han ikke gir seg. Prøve, prøve og prøve, så klarer du det til slutt. Det virker som han ikke tror meg.

Jeg gjør igrunnen alt det som du gjør, likevel så har han ikke tro på seg selv.

 

Jeg vet ikke hva jeg gjør galt, kanskje jeg presser han for hardt.

[Chanelle med ♀♂♂♂]

Positiv feedback, samt bekreftelse. Så er det viktig å fokusere på områder som gjør nettopp dette barnet unikt i forhold til søsken/andre barn. Kan være ting h*n er god til, ting h*n vet mye om, en særegen fantasi - nesten hva som helst!

 

Og så er det viktig å lære barnet å ikke være så selvhøytidelig, lære å le av seg selv. Det er viktig.

 

Utover det er det litt vanskelig. Annet enn å bare være sammen med barnet, å prøve å skape en positiv atmosfære på en måte.

Tror nok ikke du feiler, skal du se:0)

[Chanelle med ♀♂♂♂]

...ja, og kjempeviktig som nevnt over her; å være et godt forbilde! Å tørre å le av egne feil, osv

[trillemamma]

Som nevnt over her. Det henger nok sammen med at min egen selvtillit ikke er helt på topp.

Jeg må altså jobbe med min egen selvtillit, for å styrke gutten sil selvtillit.

[Minnie Mom]

Jeg roser og oppmuntrer masse. Gir så mye oppmerksomhet jeg klarer, men oppfordrer han også til å prøve og klare ting selv. Gir han oppgaver jeg vet han klarer, men også noen som er litt vanskelige. Hvis han ikke får til eller vil ha hjelp så får han det, vi gjør det kanskje sammen og han får følelsen av å ha fått det til allikevel. Gir positiv oppmerksomhet også når han er flink og leker alene. Forteller at jeg er glad i han, at han er verdens beste gutt og at han har de beste kosene.. ) Han er 3 år.

 

 

[Gjest]

 

Jeg prøver å gå fram som et godt forbilde. Jeg klapper meg selv på skuldren (billedlig) når jeg får til noe, og forteller jenta mi det: "Så du det eller? SÅ du hvor langt jeg hoppa?" Jeg gleder meg over mine prestasjoner og viser henne at man har lov til å være stolt av seg selv.

 

Jeg gir henne komplimenter og skryter av HENNE. "Jeg blir så glad av å være sammen med deg!" "Jeg liker så godt å se på når du tegner, for du ser ut som du koser deg så veldig" "Jeg synes du er nydelig deilig!"

 

Jeg gir komplimenter og skryter av andre, og viser henne slik at det er viktig å backe hverandre opp.

 

Jeg forteller at jeg tar feil og at jeg bommer: "Nå bomma jeg skikkelig, jeg" "Jeg tok helt feil, jeg! Jeg trodde vi hadde kjøpt ost, men så hadde vi ikke det likevel" "Jeg klarer ikke å åpne dette glasset jeg, jeg er visst ikke sterk nok. Kanskje pappa klarer det?" Det er ikke verdens undergang å ta feil eller ikke klare, da ber man bare om hjelp og så øver man seg. Feil, og ting man ikke klarer trenger ikke være overveldende, men en del av livet.

 

Jeg møter henne positivt, og ler med hanne når vi ikke klarer eller når vi gjør feil. "Genseren din sitter jo helt fast i hodet ditt jo!"

[Gjest]

Hmmm, nå er jo min veldig liten enda (16 mnd), men har jo begynt å tenke på det.

 

Jeg er veldig nøye på å se hva han gjør, og skryte av ham når han er flink.

Passer på å gi ham "oppgaver" som blir gradvis vanskeligere, men ikke er verre enn at han fikser dem etter et par forsøk (og da vanker det masse skryt).

Snakker med ham om dagen hans og hva han har gjort (f.eks i barnehagen), og om han har syntes noe var spennende, artig, kanskje litt skummelt osv. Jeg får jo vite av "tantene" hva de har gjort og hva han syns om den aktiviteten. Så om de forteller at han syns det var litt skummelt med xxx, så sier jeg at jeg syns han var flink som gjorde det selv om det var litt skummelt i starten.

 

Nå skjønner jo ikke han så mye av hva jeg sier når vi "prater sammen", men han vil jo forstå mer og mer etterhvert. Og jeg håper at dette legger grunnlaget for en god dialog mellom oss, der jeg kan uttrykke at jeg er genuint interessert i det han gjør og er stolt av alt han får til. Og at det at han får fortelle og vise hva han kan gjør at han får fokus på det han mestrer, og vilje og styrke (og støtte fra meg) til å jobbe med det han ikke klarer.

 

Hvorvidt det fungerer eller ikke vil jo tiden vise. Han er i hvertfall foreløpig en veldig trygg og aktiv gutt som utvikler seg fint og stadig mestrer nye ting. Men om det er min fortjeneste eller om det er "tilfeldig" (eller kanskje til og med barnehagens fortjeneste) det vet jeg jo egentlig ikke.

 

Og at din 7-åring ikke er den mest selvsikre betyr ikke at du har feilet. Barn er så forskjellige av natur, og noen har perioder der de er mer eller mindre "frempå". Så at h*n er litt usikker nå trenger ikke bety at h*n alltid vil være det.

Snakk med lærere, trenere og andre som har mye å gjøre med barnet, og få innspill fra dem på hvordan dere kan gi selvtilliten en boost. Det er ikke nødvendig for deg å finne opp kruttet og ta hele jobben alene ;-)

 

Dette fikser dere!

[Gidder ikke!]

Ååå, dette tenker jeg mye over om dagen. Er i en fase selv med mye selvransaking (hæ?! Heter det det? Sto plutselig helt stille for meg:)

 

Jeg er så redd for å feile på samme måte som jeg føler ble feilet med meg da jeg var liten, redd for at påsan skal føle seg til bry, mindre verdt enn andre, føle seg dum og ikke høre til. Derfor gjør jeg alt jeg kan for å styrke selvfølelsen hans, selvtilliten kommer når opplevelsen av "jeg'et" er positivt.

 

Prøver å gjøre det ved å hele tiden annerkjenne følelsene hans, la han vite at han er viktig og at evt dumme, mindre bra ting han gjør ikke har NOE som helst å si for hvem han er som person eller hvor høyt elsket han er.

 

Jeg tar han på alvor, avfeier ikke han aldri og viser mye glede over å være sammen med han. Prøver å ikke si typiske ting som "så flink du er", "det var en fin tegnig" "nå var du stor gutt", men heller annerkjenner gleden han føler ved å klare/gjøre ting. At resultatet ikke er så viktig, det er ikke DET som gjør at jeg annerkjenner han. At han må gjøre ting riktig for at jeg skal "godkjenne" han.

 

Oi, nå ble jeg litt ivrig og kanskje ikke helt enkel å forstå, men det viktigste for meg er ihvertfall å annerkjenne følelsene på godt og vondt, ikke si hva som er riktig og galt når det gjelder følelser, samt å la han føle seg viktig!

[Gidder ikke!]

Ble mye annerkjenning gitt! Hehe.