flere som lever sitt "vanlige liv" selv om de har fått barn?

[Anonym bruker]

og med "vanlige liv" mener jeg at det ikke har forandret seg så mye som alle sier. de vennene jeg har som har fått barn sier livet har forandret seg totalt! at de ikke får gjort det de ville og at forholdet bli satt på "vent" ol. men for å være helt ærlig så er jeg ikke enig.jeg grua meg nesten til å få barn til slutt for det hørtes ut som livet var over. jo, vi har en ny sjef i huset, men vi gjør mye av det vi gjorde før(og da må det nevnes at vi er mye på besøk hos både venner og familie og er sosiale mennesker). og dette med forholdet synes jeg er stikk motsatt. vi er mye mer tålmodig med hverandre nå. og når vi ser hva vi har laget sammen, så blir vi enda mer forelsket begge to og er mer bevisste på hvordan vi er til hverandre og prioriterer forholdet. vi gjør ting hver for oss, både være med kompiser/venninner, drar på byen, dra på jakt, kino, trening+++ uten at det er noe bråk om dette. det er selvfølgelig snakk om planlegging, men det var det jo i noen grad før også. nå skal det sies at vi har bare ett barn, men det har de som "klager" slik også....

 

storkoser oss vi:)

[Slalotte]

Kunne ønske jeg hadde det som deg gitt

 

Nei, blir det ingenting av det vi gjorde før.. Mye av grunnen for at jeg flyttet til et sted jeg ikke har noen venner.. Forholdet er skikkelig på bærtur.. Vi har ikke tid til å bare være alene og kose oss.. Han jobber mye og er alltid sliten så det blir aldri noe kvalitetstid sammen..

 

Men vi skal flytte tilbake der jeg har alle vennene mine til neste år så jeg håper det ordener seg da Da får han ny jobb også, så får håpe at han har litt mer tid til oss da..

[Anonym bruker]

Jeg håper virkelig at NÅR vi får barn,at livet ikke blir snudd på hodet totalt! Har ikke termin før til våren,men jeg og samboeren min snakker mye om akkurat det. Vi har begge to hobbyer som opptar mye av vår tid,og vi har begge ønsker om å fortsette med dem etter at babyen kommer til verden. Vi er inneforstått med at det nok ikke blir like mye tid til det som nå,men begger er innstilt på at vi skal fortsette med "vårt" som før...

Vi er så pass trygge på hverandre,at vi tror en baby kommer til å føre oss enda næremere enn det vi er i dag. Han har vært "babyklar" i flere år,mens jeg enda ikke føler meg helt der,men gleder meg selvfølgelig veldig mye

Hvorfor MÅ livet bli totale anderledes enn det det er nå? Nei,hvis man er innstilt på at livet skal fortsette sånn nogen lunde som før,så tror jeg det kommer til å gjøre det...

[Anonym bruker]

Jeg er enig med Hi i mye, men noe har jo forandret seg. Jeg kan ikke gå like mye ut uten barn (sier seg jo selv), men på hjemmebane får jeg gjort det jeg skal. Det er bare å skru av tven så kan du ha et godt forhold til mannen din og få gjort veldig mye. Det går faktisk an å gjøre masse med barn også...... Men akkurat å gå ut har innskrenket seg en del....

[bobobaby+Lucas og Nathalie]

her gjør vi også som vi pleide å gjøre. vi har supre besteforeldre som stiller opp hvis vi har lyst til å gå ut og spise en kveld, eller gå på byn. den eneste forskjellen nå er at det er alltid en av oss som må sitte hjemme fra halv 7 på kvelden. for da har småen lagt seg. men det er også deilig. ofte etter at gutten er lagt, lager vi deilig mat,setter på en film, spiller spill osv.. koser oss. og vi koser oss også sammen med gutten på dagtid. nå skal det sies at sambo jobber på sjøen 5/5 så når han er hjemme har han hele dagen å bruke på oss.

[Fire småtroll]

Hehe, her er nr fire på vei og vi lever et ganske annet liv enn vi gjorde da vi var barnløse gitt..

 

Men hvem har sagt at det er negativt da, jeg storkoser meg jeg, er faktisk ganske sikker på at den dagen jeg sitter på gamlehjemmet og mimrer vil småbarnsfasen av livet være den perioden jeg vil se tilbake på med mest glede, ikke tiden før vi fikk barn (selv om vi selvfølgelig opplevde mye fint da også).

 

Nå er det snart 3 år siden vi sist hadde barnevakt så vi kunne gjøre noe sammen bare vi to, men hverken vi eller forholder lider under det. Vi har begge veldig sosiale jobber som vi trives godt i så vi får dekket mange av behovene våre der. Vi er begge ute med venner jevnlig, og vi er alltid sosiale i helgene, med andre barnefamilier, på dagtid.

 

Akkurat denne fasen av livet står barna, og familielivet i fokus, men vi er da både kjærester og gode samtalepartnere for hverandre likevel. Alenetid uten barn hadde vi flust av før de kom, og plutselig er barna tenåringer og alenetiden vår tilbake. Livet går i faser, og det er en tid for alt..

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig med HI. Vi gjør stort sett det vi alltid har gjort, med noen unntak, selvsagt. Det blir mindre byturer på oss begge, men det gjør oss ingenting. Vi har ikke veldig mange muligheter for barnevakt, men det går også bra.

Det er klart at mye har forandret seg, men for oss er det bare positivt. Forholdet vårt var faktisk ganske crap før jeg ble gravid (akkurat møtt hverandre og var IKKE planlagt), men det ble bare bedre og bedre ettersom mnd gikk og nå er det topp Vi krangler mer, men det liker jeg! Før kranglet vi nesten aldri, og det var fordi vi ikke klarte å kommunisere. Nå er vi mer åpne og ærlige overfor hverandre.

[Dunder]

Nei, livet mitt har ikke blitt snudd på hodet av å få barn..

 

Litt anderledes har det nå blitt likevel, den største forskjellen er bruk av tid. Når man har permisjon har man jo et hav av tid, det blir anderledes når man begynner å jobbe.

 

Jeg har selvfølgelig mulighet til å både trene og gå ut med venninner så ofte jeg vil, vi er jo to så en kan være hjemme. MEN jeg føler en motvilje mot å bruke den dyrebare fritiden på aktiviteter som ikke datteren min kan være med på. Når man kommer hjem fra jobb kl. fem og hun legger seg kl. åtte har man faktisk kun 3 timer om dagen sammen.. Så vi bruker helgene flittig. Jeg har derfor så og si sluttet å drikke, for jeg vil være opplagt på lørdag og søndag som er de dagene vi finner på ting som å gå i svømmehallen, dra på skogstur osv. Hun ville nok neppe tatt skade av om jeg var mer borte fra henne, men jeg gjør det ikke likevel.

 

Enhver får nesten velge det som passer en best. Det er fullt mulig å leve som før, men det er ikke sikkert man ønsker det likevel når hverdagen kommer..

[Anonym bruker]

livet her er snudd på hodet, og jeg ser mye mer negativt på ting nå enn før. skulle så gjerne lært å være positiv med tilværelsen, men den gang ei. elsker min lille 2 åring over alt på denne jord, men jeg klarer ikke morsrollen så bra som jeg skulle ønske, og som mange andre gjør

[Anonym bruker]

Hyggelig å lese HI's innlegg, er ganske spent her jeg sitter i uke 36.. Trist med deg med 2åringen som sliter.. Håper bare det kommer til å gå bra med meg og bf.. Vi krangler jo en del, men er begge innstillt på at vi må skjerpe oss til baby kommer. Håper å bli mer ydmyke ovenfor hverandre, "smelte" litt mer sammen. Innstillingen er der iallefall. Og vi elsker hverandre. Håper bare det er "nok" til at tilværelsen med baby blir bare bedre for oss!

 

 

[Gjest Sauen - uke 13]

Ja, vi lever mye som før egentlig.

Fra 19 til 23 har vi jo alenetid, og kan gjøre det vi vil. Da ser vi en film sammen, en av oss trener, leser en god bok and so on.

Vil vi gjøre noe spesielt i helgen (bursdag, julebord, fest osv) er vi så heldige å ha besteforeldre som gjerne stiller som barnevakt.

Sosial omgang blir det nok ikke like mye av nå som før, men da mest fordi vi ikke har så mye venner med barn. De er opptatt med studier, og har litt andre interesser enn oss nå.

Men inviterer gjerne over på middag en kveld etter at småen har lagt seg.

Stortrives som mamma, og føler jeg har mye igjen av livet "mitt" =)

[Gjest]

Nei..kan med hånda på hjerte si at jeg heldigvis ikke lever samme livet som før jeg ble mor :-) Men var tross alt 19år den gang jeg ble mor.

 

Men vi har litt tid hver for oss og sammen alene på tross av at vi har tre barn. Skal ikke glorifisere ting og si at vi aldri er slitne og at alt er perfekt. Men lever et godt liv og har flere gode enn "onde" dager

 

[:::) Frøken Velferdsrett]

det kommer jo en del an på hvordan liv man levde før også. før var jeg alltid ute med venner etter jobb. vi dro på cafe og på pub og på bingo og alt mulig rart. når er jeg jo inne 13 av 14 netter. det første året var jeg inne 363 av 365 kvelder.

så selvsakt har livet forandret seg enormt. i tillegg har jeg ikke begynt på jobb igjen, jeg har begynt på skole.

 

forandring er ikke nødvendigvis negativt, selv om det ikke er utelukkende positivt heller

[Anonym bruker]

Som om jeg skulle sagt det selv, HI :-)

 

Kjenner meg heller ikke igjen i den beskrivelsen om at livet endrer seg i en sånn dramatisk retning. Trodde kanskje jeg skulle merke det mer når nr.2 kom, men føler heller ikke at det har gjort noe merkbart utslag. Nå har det nok noe med at vi og har venner som ikke ser på det at du har noen "vedheng" som noe negativt, og at mange rundt oss begynner å komme på samme plass i livet. Den største forandringen, synte jeg, er at kvelden kommer tidligere, siden barna er i seng rundt 7, hehe...

Vi er sosiale både sammen og hver for oss, og forholdet er bedre enn noensinne.

Sex'n har nok blitt noe sjeldnere, men desto mye bedre ;-).

 

Man kommer langt med god organisering

(uten nødvendigvis noen sammenligning til setningen over forøvrig;-) )

 

Jeg føler de som kommer med sånne skrekkhistorier ikke har vært realistiske i forhold til hva som kommer til å skje, eller evt. har hatt noe høye froventninger. Eller at de rett og slett ikke har så ålreite mennesker rundt seg.

[Anonym bruker]

Vi har 3 barn, og jeg kan trygt si at livet idag er et helt annet enn før vi fikk barn. Men jeg vil ikke akkurat si at forandringen er til det negative, for oss har det for det meste vært positive forandringer - noen frivillig, andre mer eller mindre tvungne.

 

Forandringer er en del av livet, og man må tilpasse seg nye situasjoner. For noen går det smertefritt, og andre tar det kanskje ikke like lett. Ikke minst er det slik at folk er forskjellige, så selv om du og jeg storkoser oss i foreldrerollen vil det være noen som oppfatter deg på en annen måte - og det må de selvfølgelig få lov til uten at de skal måtte ta kritikk for det.

[Anonym bruker]

Vi har vel aldri vært festmennesker, men har jo likt å gå på kino dra til venner og slikt før vi fikk barn (og ja vi gikk på fest av og til også)

 

Men etter at vi fikk barn. Nei syns ikke livet har endret seg så mye. Det har gitt livet mitt mer mening bare + at jeg til tider sover dårligere om natta.

 

Men ellers.. Vi har de samme vennene som før og vi treffes på omtrent samme måte som før.. (men nå har det vært babyboom i vår vennekrets siste året så alle har like gamle barn som oss selv stort sett)