Er det flere har som sliter med bekkenplager?

[Lupinia]

Jeg er veldig plaget med smerter i bekkenet. Jeg har tre barn, og hadde minimalt med bekkenplager i svangerskapene, men rett etter den tredje fødselen sa det bare pang! Plutselig kunne jeg nesten ikke løfte bena. Det ble umulig å komme opp fra en stol, jeg måtte ha hjelp til å legge meg i senga og hjelp til å komme opp igjen. Å gå var veldig smertefullt, men lange avstander klarte jeg ikke i det hele tatt. Veldig praktisk med tre små unger.

 

Heldigvis er jeg bedre nå, men jeg har fremdeles en del begrensninger. Etter ti minutter med støvsuging eller gulvvask må jeg bare gi meg. Detter noe under sofaen må det bare ligge der. Dette kan jeg leve med, men det som virkelig er sårt er at jeg ikke klarer å være med ungene å leke på gulvet, lange skiturer er uaktuelt og sist gang jeg var med på svømming ble jeg rett og slett liggende på sofaen flere dager.

 

Det er nå et par år siden jeg fødte, og det ser ut som det går mot omskolering for meg. Jeg har en jobb som jeg trives veldig godt i, men den lar seg ikke kombinere med det skranglete bekkenet mitt. På ett eller annet vis kommer jeg meg gjennom dagene på jobb, men det tapper meg for energi og jeg sliter med smerter om ettermiddagene. Turnusjobbing er vel heller ikke av det beste, må nok prøve å komme meg over på bare dagtid. Smertene plager meg etter jobb, og da blir det vanskelig å få sove når jeg jobber om kvelden. Er nok desverre ingen veg tilbake. Er det noen andre som kjenner seg igjen i dette?

 

Heldigvis har jeg en lege som tar meg på alvor, og han sier han skal hjelpe meg med å komme meg videre, men først må jeg innrømme at jeg virkelig har et problem, og det sitter langt inne kjenner jeg...........

 

Det er flere i nærområdet som har kroniske sykdommer som er mye mer alvorlige enn mine plager, og jeg passer meg derfor for å klage for mye over en så triviell ting som bekkenløsning, men nå er jeg frustrert og måtte bare klage litt jeg også. Jeg overlever jo disse smertene, men vondt er det!

[dritgrei hei hei!]

Ja det er pyton! og jeg kjenner det igjen. det verste er vel egentlig å ikke fortelle hvor vondt det er, for det hjelper liksom ikke å si det heller. blir ikke bedre av det. ungene må løftes av og til og gulvet må støvsuges, også må jeg bare bli sofasittende etterpå. Her er det en kjip forandring. Det har begynt å være vondt på natten og.... utvikling feil vei, og det blir jeg deppa og redd av.

 

 

Det finnes mange som er triste for mye, og det er ikke mulig å sammenligne noe som helst. sannheten din er at du liker dette dårlig, og sannheten min er at jeg også liker dette dårlig, og vi blir ikke bedre i bakkenet av art naboen døde i forrigårs eller at vennene dine har noe annet kronisk... men vi blir ikke verre av det heller, og det er helt fint å kunne være hele seg, både med skrekken for å bli "handicapet", og med gleden over at man tross alt er av den heldige arten.

 

Hold ut. :-)

 

 

klem fra

[Lupinia]

Takk for hyggelig svar. Du treffer spiker'n på hodet. For meg er dette et problem. For eksempel når det er div. arrangement på skolen og det er min tur til å være med og rydde bort bord og stoler. Jeg får meg ikke til å si at jeg ikke kan være med når jeg vet at en av de andre mødrene er i gang med cellegift og en annen har et barn med et alvorlig handicap som trenger mye hjelp. Da biter jeg tennene sammen og har heller vondt etterpå. Det går til et visst punkt, og nå har jeg begynt å få nok.

 

Det er som du sier, noen perioder forverrer plagene seg, og jeg blir rett og slett engstelig for at jeg aldri skal bli bra igjen. Kanskje blir jeg ikke det, men det er det vanskelig å akseptere kjenner jeg. Kanskje må jeg rett og slett bare bli flinkere til å planlegge livet mitt ut fra de begrensningen jeg har fått i stedet for å hige etter å klare alt jeg klarte før. Jeg er jo tross alt utrolig heldig som har fått disse tre barna! Det er jeg veldig takknemlig for.

 

Det vanskeligste er nok å akseptere at en slik "filleting" som bekkenløsning skal sette så store begrensningen i hverdagen min. Det er jo noe "alle andre" får før fødselen og blir kvitt etter at ungen er født.

 

Sender en stor klem tilbake til deg, dritgrei! Håper det ordner seg for deg også. Og om du sier at du er litt trist om dagen gjør du i hvert fall livet lysere for dem rundt deg.

 

 

[Mormor Tralle Tone Troll]

Vil bare anbefale å prøve behandling hos en osteopat!! Jeg hadde nedel bekkenplager under mitt siste svangerskap, og da var jeg hos osteopat. 3 bahndligner så var smertene en saga blott. Anbefales på det varmeste. Men desverre så må man jo betale av egen lommebok. Fr ikke dekt noe av NAV.

[Lupinia]

Ja kanskje det?

Jeg har prøvd litt av hvert av fysioterapi, akupunktur osv. Så langt er det rett og slett styrketrening som har hjulpet meg mest, men i det siste har dette blitt litt nedprioritert. Det har rett og slett vært for travelt i virvelvindheimen. Men neste uke må jeg..............

 

Ellers merker jeg at den siste natten med en forkjølet liten knert og tilnærmet null søvn gjør at denne dagen har vært ekstra ille. Hvile er viktig, så jeg får bare hoppe i loppekassa med det samme!

 

Tror faktisk det er en osteopat her i nærheten, skal undersøke dette, takk!

 

 

[Gjest amandine]

Nå ble jeg litt redd her, merker jeg... Jeg har hatt mye plager siden høsten 2001 og nå endelig etter nr 3 begynner det å løsne...Akkurat som dere har jeg holdt maska og tenkt at mange andre har det mye verre, har nære mennesker jeg er glad i som har mye mye verre ting og tross alt er ungene friske osv osv.. Men faktisk har det vært kjempeslitsomt for både kropp og sjel! Og ingenting som synes, så når du bare ligger der er det ingen som vet hva det faktisk går i. Det verste er jo følelsen av at folk tror du er lat og at alt handler om egeninnsats.(Har en sånn svigerinne som jeg nesten har klubbet ved et par anledninger he he)

Det er mange av oss, vi er bare ikke så synlige.. Sender mange gode tanker, flotte jenter!

[Lupinia]

Ja, det var vel egentlig bare det jeg ville oppnå med dette innlegget, å se at jeg ikke er helt alene.

Jeg fikk også en kommentar her om dagen da jeg snakket om at det nok går mot omskolering eller en eller annen form for videreutdanning for meg: Det er da så lenge siden du fødte, er du virkelig ikke bra igjen enda? Du må da være det!

Nei, jeg er faktisk ikke det, desverre. Men det er vel slik det blir når en biter tennene sammen og gjør mer enn man egentlig burde gjøre hver eneste dag. Så fungerer jeg vel nogenlunde når jeg er sammen med andre, men flater ut på sofaen etterpå, og det er det jo ingen av dem som ser........

Men heller det enn å gå rundt som ei sur halvgammel kjerring!

 

Takk for støtten!

 

[Gjest amandine]

Ha ha jeg ER sur halvgammel kjerring innimellom! Har du prøvd å trene med slynge? Det er stort sett det eneste jeg ikke har vært innom, men skal prøves i løpet av kort tid. Dvs tar nok litt tid for dagene flyr jo før jeg får snudd meg... jeg trodde virkelig jeg skulle ha god tid nå i permisjon... Jeg ble 100 % sykemeldt med BL når jeg var 3 mnd på vei med Vakkerungen min i 2001 og har hatt det siden, og i tillegg til alt det andre det drar med seg må jeg si at jeg har hatt en aldri så liten sorgfølelse over ikke å ha kunnet være den aktive mammaen jeg hadde tenkt jeg skulle være... Ikke ridetimer ikke fjellturer ikke skogturer ikke padle ikke svømme ikke ikke ikke for mamma får vondt... Det har vært en pris å betale for de nydelige ungene mine som jeg selvfølgelig ville betalt igjen, men man trenger ikke legge skjul på at det faktisk har kostet.( Men det legger man selvfølgelig skjul på ) Og nå tror jeg jammen meg jeg får legge meg så jeg rekker alt jeg skal gjøre i natt...Knøttet spiser uavbrutt om natten. Dessuten, hvis jeg er flink pike og legger meg nå får bekkenet hvile og jeg kan følge Vakkerungen på skolen i morgen og gå en liten tur etterpå så vettet får luft

[Lupinia]

Ja, jeg har prøvd å trene med slynge. Jeg gjorde det til å begynne med, men hadde ikke den store effekten av det, og så synes jeg det var så ufattelig kjedelig.......

Takke meg til trening med vekter, de slipper jeg i hvert fall å surre meg inn i. Dårlig koordinasjon jeg, neppe!

Jeg var heldig som slapp å ha mye plager med bekkenet i svangerskapene, men det var en skikkelig nedtur å få det ETTER den siste fødselen. Jeg trodde jeg var ferdig med svangerskapsplager da, men den gang ei.

Jeg kan bare skrive under på det du amandine forteller. Ungene er så absolutt verdt smertene, men jeg klarer ikke å være den blide mammaen jeg gjerne skulle vært hele tiden. De dagene bekkenet krangler mest merker jeg at den halvgamle sure kjerringa overtar, og det er jeg ikke spesielt stolt av.

[Gjest amandine]

Egentlig synes jeg vi skal være stolte, for jammen har vi egentlig ganske mye å være stolte av! Og nå sitter jeg og tenker på hvor mye enklere det er si sånt til andre enn å leve etter det selv... Turbomødre som holder maska og alltid setter andre først. -Hvordan går det? -Joda , her er alt bra! Har akkurat handlet, vasket tøy, støvsugd, reparert et dekk, laget middag, tørket snørr, plastret et kne og ammet, alt i orden her! -Og du selv da? -Nei, jeg har det bra!(skal bare hvile litt først og håpe jeg klarer meg uten alt for mye smerter så jeg får sove et par timer i natt)

Jammen føles det godt å lufte vettet litt her inne! Stor klem til deg Virvelvind og alle de andre som trenger en!

[Gjest amandine]

Og for all del, misforstå meg rett, Jeg har det virkelig veldig bra:)!!!

[Lupinia]

Nå sitter jeg og ler godt for meg selv, jeg skjønner så godt hva du mener! Jeg har hatt en dårlig periode de siste to ukene og var veldig sliten etter jobb i går, men hva tror du jeg gjorde? Jo, jeg dro på et foreldremøte i barnehagen, etter at jeg hadde fulgt ungene på trening først. Jeg kunne kanskje vært hjemme en gang jeg også, men nei da.......

 

........og jeg har det også veldig bra, ville ikke byttet med noen. Jeg har bare et problem for tiden, og det er å finne ut hva jeg skal bli når jeg blir stor.....

 

[Gjest amandine]

Skulle tro det var meg! Jeg har akkurat funnet ut hva jeg vil bli! Så jeg begynner å studere neste høst! Aldri for sent, tenker jeg, og er godt fornøyd med meg selv!

[Lupinia]

Så heldig du er som vet hva du vil! Lykke til med studiene! Er det "frivillig" for deg, eller er du også "tvunget" til å finne på noe nytt pga. bekkenplager?

Jeg har jo en utdanning, men må prøve å finne en fysisk lettere jobb. Vil jo helst at det skal være en jobb hvor jeg kan dra nytte av de årene jeg allerede har gått på skole, så det er vel helst videreutdanning som er aktuelt. Men, lenge til høsten..........

[Gjest amandine]

Har nok måttet tenke i litt andre baner, jeg også! Men benytter samtidig sjansen til å ta det fornuftige valget jeg ikke tok som 20åring... Den gang jeg trodde kroppen alltid kom til å funke og verden var lyserød...Har hatt lyst til å "snu" lenge, men ikke lett å innrømme at man har tatt feil he he så nå benytter jeg sjansen og slår to fluer i en smekk! Den gangen jeg valgte utdannelse var jeg nok ikke voksen nok i hodet, jeg bare trodde jeg var det! Jammen meg heldig at jeg valgte riktig mann, for det ble også gjort på den tiden...og jeg foretrekker ny utdannelse fremfor ny mann!

[Lupinia]

He-he!

Har nok en del felles vi, jeg har også beholdt mannen jeg klarte å kapre i min spede ungdom.... Han har støttet meg hele vegen, og gjør det fremdeles. Han hadde nok ønsket at jeg kunne jobbet slik jeg gjør nå noen år til, men når han ser hvordan jeg sliter støtter han meg hvis jeg velger å gå tilbake til skolebenken også. Heldig med den!

Tror det er lurere med ny utdannelse enn med ny mann for meg også, og dessuten tror jeg ikke at det hadde vært så enkelt å finne en ny en heller. Flørte med fremmede, hva er det? Måtte vel tatt et brevkurs først da.....