Er det flere ensomme der ute?

[Anonym bruker]

Hei, jeg har blitt en voksen dame. Levd mest alene. Nylig vært i et (kort) forhold som er over nå. Ingen barn. Ønsker inderlig barn. Ingen mann. Student på Blindern. Bor i Oslo. Prøvde å bli gravid med ex mannen. Skal vel litt til for at vi klarte det i siste pp, men har et bitte lite håp...

 

Jeg er så ensom og alene. Vet det er tabubelagt. Men det er sannheten. Og her er jeg jo anonym.

 

Noen ganger er det så tungt at jeg nesten ikke kan makte det. Det er ensomhet som er "større enn verden", som tar meg - og jeg makter ikke å stå imot.

 

Er sterk som bare det. Og jeg gir aldri opp. Men det er en vond ensomhet. Det er tungt å ha et så dårlig nettverk. Og de fleste har det så travelt, har nok med sitt... Ble så isolert tidligere i livet pga en lidelse. Nå er den over. Men ensomheten er her fremdeles. Jeg sprudler og blomstrer opp med mennesker rundt meg. Har masse å gi. Men her er bare meg.

 

Er det flere i lignende situasjon?

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg er også ensom på en måte. Jeg har samboer og barn, men få venner og lite sosialt nettverk. Bor langt vekk fra familien. Bor også i Oslo, og føler alle har nok med sitt. Er hjemme i permisjon nå. Visse dager kan min eneste kontakt med omverdenen være når jeg henter og leverer ungene i barnehagen. Et kort hei eller en setning om været med en av assistentene, kan være min eneste voksen-kontakt i løpet av dagen, bortsett fra det jeg snakker med samboer om da... Blir litt ensomt i lengden. Men jeg har begynt å venne meg til å være ensom. "Lider" ikke like mye nå som før jeg fikk barn. Leste et sted at 30-40% av alle nordmenn er ensomme!

 

Håper du blir gravid snart:-)

 

Hva med å melde deg som frivillig besøksvenn hos Røde Kors, Frivillighetssentralen i bydelen din eller lignende? Da treffer du andre ensomme som virkelig vil sette pris på å få besøk:-)

 

Klem fra meg i Oslo.

[Anonym bruker]

Jeg føler meg også ganske ensom er i en helt annen situasjon da. Har en 1 åring, men er i et forhold som egentlig er slutt. Han er ikke interissert i å gjøre noe med meg overhode. Snakke eller finne på noe. Har jo mye selskap i ungen. Men føler meg veldig alene her jeg trasker rundt med ungen. Alle venninene mine er med kjærestene sine. De vil faktisk finne på noe med dem de... Her sitter jeg. Ikke kan jeg finne på noe med venniner, må passe på ungen. Mens gubben flyr ut og får sitt sosiale behov dekket gjenom venner..

 

Vet du bruk friheten din, utvid nettverket ditt. kast deg uti en aktivitet. Noe du interriserer deg for. Finn lykken alene før du kan finne den med en annen... Tror du bare trenger å komme i det riktige miljøet, så får du likesinnete venner. Hva liker du da? Trening, selvforvarstrening, friluftsklubber, kiting osv. Tror det er lurt å finne et miljø med både menn og kvinner. Du møter han jo aldri hvis du ikke kommer deg ut.

[Anonym bruker]

Hei.

Vet ikke helt hva jeg skal svare deg, men vil i hvert fall fortelle deg at du ikke er alene om å være ensom. Om det er ensomheten og ikke aleneheten som knuger deg så vil det ikke nødvendigvis hjelpe å få et barn. Mange har opplevd å bli mer isolert etter å ha fått barn, spesielt hvis nettverket ellers ikke har barn.

Jeg føler med deg og ønsker deg et livlig liv i framtiden. Først må du nok jobbe med følelsen av ensomhet. Har du prøvd forskjellige self-help bøker, f.eks the secret? Det er mulig det kan hjelpe.

 

Stor klem fra meg iallefall.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar! Jeg ønsker selvfølgelig ikke barn for å "døyve" ensomheten. Jeg har lenge hatt et helt normalt ønske om barn - som de fleste andre damer har. Vet utmerket godt at det kan bli ensomt og slitsomt som evt alenemor. Den prisen betaler jeg selvsagt!

Jeg tenker at å være mer aktiv i studiemiljøet neste semester vil hjelpe. Og jeg vet at det er mye annet man kan starte med også. Ikke så lett å komme i gang. Men håper jo alt blir bedre :-)

[Anonym bruker]

Ja, og det siste innlegget (23.04) var altså fra meg, HI.

[Anonym bruker]

Du har rett. Og takk for svar! HI

[Anonym bruker]

Har vel egentlig ikke så lyst å kjenne etter hvor ensomt det er. Føler ikke at det er det hele tiden, men om jeg ser på min situasjon, så er jeg nok ensom, ja.

 

Låst til hjemmet mye, lite tid til sosialt liv, alenemor med handicapet barn, ingen skikkelige nære venner, ingen utenom hjelp til barnet som stikker innom, sitter hjemme alene hver kveld med TV og PC som eneste selskap, vet ikke andre å ringe til enn mine foreldre omtrent.

 

Prøver å bli litt kjent med naboer på min alder, men de har jo sine familier og sine ting. Merker at jeg lett "sluker" dem, når vi først prates.

 

Vet ikke hvordan jeg skulle ha tid og mulighet til å finne en mann om det var det jeg ville. Vet ikke om jeg vil det, engang.....

 

Skulle nok tatt mer tak i dette, men vet ikke helt hvordan, da barnet krever så mye som det gjør.

 

Uff, leste gjennom nå, og herlighet hvor sippete dette virket. Er ikke vant til å snakke om dette.

 

Min tid kommer vel:)

[Anonym bruker]

Synes ikke det var sippete. Kanskje man skulle snakke mer om ensomhet. Viktig å ta tak i det, prøve å endre situasjonen... Vet det ikke er lett. HI