Anonym bruker Skrevet 15. november 2008 #1 Skrevet 15. november 2008 er 34 uker på vei. samboeren og jeg har vært sammen i snart 3 år.. han er bare snill og grei med meg.. men han dreit på draget i helga å kom hjem for seint å sa ikke i fra ( vi har ikke barn) nå vil jeg bare ha han langt vekk..jeg stakk bare imorges da jeg våkna. han kom hjem i ni tiden i morges så han la seg på sofaen for jeg lukka døra til soverommet. ville ikke ha han der.. han lovte å komme hjem da og da, men holdt ikke løfte. ikke sa han ifra engang heller.. jeg våkna halv seks på morraen å lurte på hvor han var. da var han på vei til et anna narch.. merker jeg misliker han nå. vil ikke ha han her..så jeg ser ikke på han eller prater til han.. sa bare at jeg ikke vil at han skal være hjemme så han kunne bare komme seg ut å finne på noe annet.. han kranglet ikke med meg å gjorde som jeg sa.. jeg blir så inni hampen såra og forbanna og bitter når folk tar meg for gitt.. da gjør det meg ingenting å gi blaffen i de som har gjort det.. men nå er det jo barn inni bildet da. skal ikke se bort i fra at jeg hadde bedt han flytte hadde jeg ikke vært gravid. selvom vi har et perfekt forhold ellers. men svikt meg. da nytter det ikke å prøve seg igjen..
Anonym bruker Skrevet 15. november 2008 #2 Skrevet 15. november 2008 Jeg tror kanskje hormonene dine gjør deg litt urimelig...
Gjest Skrevet 15. november 2008 #3 Skrevet 15. november 2008 Man må nok være villig til å tilgi hverandre feil i forhold. Jeg synes kanskje din reaksjon høres litt vel voldsom ut i forhold til hva som ble gjort feil, men det kan jo hende det ligger mer bak det. Håper dere finner ut av det da, det er koselig å være to om barn (under samme tak).
Anonym bruker Skrevet 15. november 2008 #4 Skrevet 15. november 2008 selvfølgelig ligger det mer bak det.. kansje ikke mye i andres øyne. men jeg vil ikke legge ut så veldig detaljert i fare for å bli kjent igjen
Anonym bruker Skrevet 15. november 2008 #5 Skrevet 15. november 2008 Jeg vet av erfaring at en reagerer meget snodig på saker og ting i svangerskapet. Det kjennes logisk og fornuftig da, men jeg har ledd mye av noen av tingene i ettertid. Sånn er det å være gravid;)
Anonym bruker Skrevet 15. november 2008 #6 Skrevet 15. november 2008 men jeg er sånn av natur da.. at jeg aldri ser meg tilbake når noen lyver til meg. eller rett og slett ikke viser meg respekt.. tar ikke fem øre for å gå da.. HI
Gjest Skrevet 15. november 2008 #7 Skrevet 15. november 2008 Tenkte meg det. Dere får prøve å prate om problemene. Kanskje hos familievernkontoret? Det er ofte godt å ha en nøytral utenforstående der slik at diskusjonen holder seg litt saklig. Du bør gjøre noe hvis du synes det er så ille at du vil sende ham på dør (eventuelt faktisk sende ham på dør).
Anonym bruker Skrevet 15. november 2008 #8 Skrevet 15. november 2008 Jøss. Forlat ham da. Men med de kravene dine, blir det vanskelig å kunne leve sammen med noen. Synes det der var en bagatell jeg. Trenger ikke å miste all fornuft selv om man er gravid.
Anonym bruker Skrevet 15. november 2008 #9 Skrevet 15. november 2008 vi har fungert veldig bra frem til nå.. derfor jeg skriver "plutselig begynt å hate" hate er jo et sterkt ord.. misliker han veldig mye kan jeg jo heller si.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå