Gjest Skrevet 15. november 2008 #1 Skrevet 15. november 2008 synes oftest det er jentene som tar initiativet og bestememr seg for å bryte opp?? Snakker da ikke om eksempler som der mannen er utro eller slår, og jenta derfor bestemmer seg for å bryte opp. Snakker mer om "følelser som plutselig brlir borte" eller "vi vokste fra hverandre.." stemmer det? og isåfall - hvorfor? er vi jenter mer lykkejegere? vanskeligere å gjøre til lags?
cherry coke Skrevet 15. november 2008 #2 Skrevet 15. november 2008 Jeg synes ofte det er omvendt, jeg...Hmm...må fundere litt på den der=)
Gjest Skrevet 15. november 2008 #3 Skrevet 15. november 2008 hm, snodig:-) jeg synes "nesten alltid" det er jentene.. jentene blir lei, vil realisere seg selv, ut på byen, få komplimenter, bli sjekket opp, men mulig det bare er mine ukule venner jeg drar over en kan..hehe
miapia Skrevet 15. november 2008 #4 Skrevet 15. november 2008 Jeg føler det er jentene som bryter opp, men guttene som ikke pleier forholdet i forkant. Ikke blir med på megling/ lever sitt gamle liv osv... Men dette er antakelser, formet av et smalt grunnlag...
Gjest Skrevet 15. november 2008 #5 Skrevet 15. november 2008 joda, jeg ser den;-) men samtidig tror jeg endel gutter HAR det bra..mens jentene ofte forventer noe mer..
miapia Skrevet 15. november 2008 #6 Skrevet 15. november 2008 Det er jo et poeng, men et parforhold er jo ikke bra fordi den ene er fornøyd.
Gjest Skrevet 15. november 2008 #7 Skrevet 15. november 2008 nei, men det er det som er litt av poenget mitt:-) at jentene blir raskere misfornøyde..
ツWonderfull Skrevet 15. november 2008 #8 Skrevet 15. november 2008 Stemmer etter hva jeg har hørt..... Min mann flyttet forøvrig ut i går. Eg som ville det skulle bli slutt.
Gjest Sekretøsa Skrevet 15. november 2008 #9 Skrevet 15. november 2008 Godt poeng... men, i mitt tilfelle var fordi han ikke forsto meg, jeg følte meg ikke sett.. kommunikasjon var et ikke-tema.. fikk mye klager på at jeg forandra meg når vi fikk barn. Det gjorde jeg nok, ble mer voksen, tok mer ansvar.. fikk andre verdier, osv osv. Nå lever jeg sammen med en mann jeg deler de verdiene med, og jeg kan absolutt se for meg at vi kan bli gamle sammen. Skulle det være behov for det, så er ikke kommunikasjonen her i huset et problem, hvertfall )
Gjest Skrevet 15. november 2008 #10 Skrevet 15. november 2008 Jeg har også det inntrykket Min teori er at det finnes så utrolig mange late mannfolk! Ikke rart damene går lei etter noen år. Jeg synes stort sett at det er rot og ansvar for barn og husholdning som folk krangler om (hvertfall etter hva jeg får høre om) og jeg vet med meg selv at jeg hadde ALDRI holdt ut med en gubbe som ikke visste å ta i et tak hjemme altså. Tenk deg å bo med en fyr som må mases på hele tiden da, som ikke tar ansvar for noe når det kommer til barna osv!? huff.. Så tror ikke det har noe med at damene er "lykkejegere" i de fleste tilfeller, men at de rett og slett får panikkangst av å tenke på at de må bo med en slabbedask resten av livet (for du vet, det er vanskelig å lære en gammel hund nye triks).. Må legge til at jeg ikke er noen stor feminist og mener at alle mannfolk er udugelige altså dette er bare en teori jeg har, for i så og si alle tilfeller jeg vet om har det blitt slutt pga noe så enkelt som rot i ymse varianter.
Gjest Skrevet 15. november 2008 #11 Skrevet 15. november 2008 haha, Palmesus..foandret du deg virkelig når du fikk barn?? og andre verdier?? haha, han derre der hadde jeg også kastet på dør, gitt..
Trulte76 Skrevet 15. november 2008 #12 Skrevet 15. november 2008 jeg brøyt opp med min ex for han hadde fått 1000 sjanser til å skjerpe seg, men tok meg for gitt. Våknet opp da jeg dro, men da var det forsent. Jeg var rett og slett ulykkelig i det forholdet. Mye krangling osv osv. Men vi samarbeider godt idag og er venner. Så var ikke noe stygt brudd da. Men jeg prøvde mitt beste på å få det til å fungere, men det var bare enveis..
Den heldige eier av ett barn Skrevet 15. november 2008 #13 Skrevet 15. november 2008 Hehe, var jeg som brøt med bf her, men det var vel ikke noe overraskelse at det skjedde. Hadde ikke jeg gjort det, så hadde han gjort det. Hadde gjort det slutt før vi fant ut at jeg var gravid, og da abort ikke var et valg måtte vi bare prøve på nytt. Var i parterapi og snakket, men vi hadde da gått fra hverandre siden vi bare var venner. Siste månedene så sov vi på forskjellige soverom:) Kan ikke si jeg er så vanskelig å gjøre til lags akkurat, ikke sprang jeg rett bort til den neste i køen heller;)
Gjest Skrevet 15. november 2008 #14 Skrevet 15. november 2008 forskjellige soverom, ja..da er det jo forståelig hvilken vei det går:-)
Den heldige eier av ett barn Skrevet 15. november 2008 #15 Skrevet 15. november 2008 Hoff ja, når kjærligheten går over til bare vennskap og det etterhvert ble ubehagelig å kose og klemme, da var det bare å komme oss inn på hvert sitt rom:) Føltes ut som jeg like gjerne kunne sove sammen med min bror:) Nå er vi nesten naboer, og det passer utrolig fint.
du og jeg og vi to Skrevet 15. november 2008 #16 Skrevet 15. november 2008 Jeg har ofte tenkt at det er motsatt. Eller kanskje det er det at de fleste jeg kjenner har mannen vært utro og at han selv bestemmer seg for å gå...
:::) Frøken Velferdsrett Skrevet 15. november 2008 #17 Skrevet 15. november 2008 siste forskningen jeg leste på temaet (ca 1 år siden tror jeg) sa at jenter oftere brøyt ut av forholdet en menn.
Minnie Mom Skrevet 15. november 2008 #18 Skrevet 15. november 2008 Jeg har ihvertfall hørt (og tror) at når det er kvinnen som bestemmer seg for å gå, så har hun gjerne tenkt og vurdert det i flere år. Og når hun har bestemt seg så har hun bestemt seg, og da er det ingen vei tilbake. Når mannen går, er det oftere impulsivt og lite gjennomtenkt, og han ønsker seg oftere tilbake til samlivet/ekteskapet.
milie Skrevet 16. november 2008 #19 Skrevet 16. november 2008 Her er det ihvertfall sånn det føles akkurat nå Vi har snart vært sammen i 10 år, og har verdens herligste barn på 6 år. Men etter vi fikk barn har vel forholdet vårt forandret seg veldig. Vi har vel som mange andre blitt mer venner enn kjærester. Tror det er vanskligere for meg å takle enn for han, tror nok egentlig han er fornøyd sånn som vi har det. Men jeg savner det å kunne ta på hverandre utenat det føles som en "plikt", at vi gjør det fordi vi har lyst, og ikke bare føler at vi må. De siste årene har jeg vel følt at noe mangler, har tatt det opp noen ganger, men tydeligvis ikke nok. Han er fremdeles veldig opptatt med alt han skal ha gjort, og jeg begynner vel å bli lei av å vente på at han igjen skal ha tid til oss. Han er en kjempe flott pappa for barna våre, han hjelper til hjemme og hjelper alle som spør om hjelp, men kjæresten min er han ikke lenger. Så her er følelsene virkelig ute å kjører, er skikkelig usikker på hva jeg vil, og merker vel egentlig at for hver dag som går er jeg nærmere å bryte ut av dette forholdet. Hadde det ikke vært for barna våre hadde det nok allerede vært slutt. Så at det er damene som blir "lei" og bryter ut tror jeg ofte stemmer.
Milletrille Skrevet 16. november 2008 #20 Skrevet 16. november 2008 Her er det nok jeg som kommer til å gå... Går helt elendig og det er sambo helt enig. Men han gjør jo ikke noe med det!!!! Verken for å gjøre det bedre eller å ta avgørelsen og flytte ut. Så da er det jo jeg som må gjøre det....
Bæ bæ lille lam:)™ Skrevet 16. november 2008 #21 Skrevet 16. november 2008 Her og var det jeg som gikk,og ja,det er fordi jeg forventet mer..Mer ansvar,kjærlighet og en voksen mann..Sånne vanlige ting når man får barn.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå