Det at folk snakker nedlatende om alenemødre...

[AnnePanne<3]

Som det sto så fint i en annen tråd her..

 

Hvorfor tror dere at det er slik?

 

Kjenner dere mange som nekter en dedikert barnefar å se ungen sin Fordi han har fått seg ny dame?

Fordi man er sur på han?

Fordi han slo opp?

Fordi man ikke får nok stønad ved økt samvær?

 

Personlig er jeg helt i mot dette, kan ikke skjønne at noen vil sette seg selv foran barnet. Eller bruke barnet som pressmiddel mot barnefar.

 

Men hvordan tenker dere litt rundt dette med "kjipe" alenemødre?

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

eehhhh.. her er det ikke aleinemora(IE meg) som er "kjip", men den "nye fruen". Hun nekter BF alt mulig når det kommer til barna her og meg. Nå sliter vi med konfirmasjonen om en stund. Jeg er visst det farligste kvinnemenneske i to sko i denne verden. Hun er sjalu ut av en an verden, fatter ikke hvorfor. Hun nekter jo å bli kjent med meg og minste barnet her. Vi finnes ikke i hennes ideelle verden.

 

Såååå.. vet ikke hvem som er verst, jeg.

 

Grunnen til at aleinemødre ofte bli omtalt slik, er vel at der finnes slike "fiender" som jeg har. Noen starter jo ryktene, og barnefar syns vel i noen tilfeller at for å skjule sine egne feil, så er det greit å skylde på biomor.....

 

Jeg har aldri brukt barna som pressmiddel eller noe, selv om BF kanskje mener noe annet. En sak har jo alltid flere sider. Har hvertfall vært sånn at var han sur på meg, så kom ikke bidraget....hmmmm....tilfeldig?

[AnnePanne<3]

Ja, jeg får inntrykk av at i enkelte tilfeller er det sånn. For eksempel: barnefar henter ikke til avtalte tider, vil ikke ha ungene ei helg pga festing, passer ikke, vil ikke. plutselig passer det at ungen på 1 år blir med på 14 dagers ferie, moren sier nei, og alle er veldig enig i at "hun må virkelig skjerpe seg" ææærlig talt.. ofte har man nærmest tvunget far til samvær. for eksempel da...

[Anonym bruker]

Det var jeg som skrev dette. Og jeg synes selv det er urettferdig. Det jeg tok utgangspunkt i var ikke HI, men svarene hun fikk. Svada svar ut ifra egne situasjoner, ikke høre om situasjoen til HI. Og som jeg skrev i svar nå, det er forskjell på de som aldri har bodd sammen og de som gjør det slutt etter barnet er født og er, sånn som i den tråden, så gammel som 11 mndr. Folk her inne er flinke til å gi svar som aaaaaaldri, jeg må tvinge far til samvær, ikke sånn som han har oppført seg, osv. Det er ikke noe HI kan ta utgangspunkt i, hvordan alle andre har det ifht bf. Her har hun også fått tilbudet med å være med selv. Greit det er bf som ikke vil ha henne med, men hun kjemper ikke akkurat for det selv heller. Har skrevet et nytt svar, les det.

 

Og, ja, folk snakker nedlatene om oss. Av forskjellige grunner. Men om det er nye dama eller bf som er vanskelig? I mange tilfeller er det mor også. Kjenner til mange tilfeller selv. Var til og med borti ei som sa" han vil ha amvær, men han har vel ikke rett på det?" For barnets beste er det netgtopp dette. Det er barnet som har rett på samværet, kke vi. Vet det er mange tunge situasjoner, noen som ikke vil ha kontakt med barnet osv. Det er ikke disse jeg tenker på. Det er mer de som ikke vil jobbe med øking i samvær osv fordi bf er teit eller har fått ny familie osv. Skal det gå utover barnet fordi mor er såret?

 

Nye dama får heller godta at bbf har et barn og at han og mor må samarbeide. Ta det på fvk, og hold det til avtalene der. Nå sier jeg også at bf ofte må skjerpe seg

 

Endelig noe annet enn "penge"-tråder....

[Anonym bruker]

Jeg som la inn første svaret her som NN.

 

Jeg vet at de finnes, de som nekter(eller prøver å nekte) samvær på bakgrunn av sårhet og hat. Men kjenner ingen, hvor det er hovedgrunnen.

 

Jeg er ikke av dem. Jeg har hatt det mye vondt inni meg, men utenpå er det "jammen, det kommer til å bli så fint å være med pappa. Du vet han er glad i deg..." osv osv. Og jeg selv har kjent på redsel for å sende ungen til en far som jeg visste ikke helt evnet å sette seg inn å det å ta vare på et lite barn.Det er ikke noe bare jeg mener, for grunnlaget for bekymringen kom fra BF's egen familie. I dag er barnet ganske stort, og derfor kjennes ikke dette så vondt lenger, da barnet klarer å mer passe på seg selv nå.

 

Vet flere eksempel på noe ala det samme som min situasjon.

 

Problemet her hos meg, var at BF truet med rettssak og omsorgsovertakelse, og jeg visste at fikk han ikke det samværet, så sto jeg svakere i en rettsak. Selv med barnevernet på min side.

 

Så at en alltid skal tenke barnas beste, er ikke så lett. For i mitt tilfelle måtte jeg gjøre noe som ikke var til barnets beste, for at det skulle være til barnets beste i det daglige. Og det vet jeg flere som må gjøre.

[Den heldige eier av ett barn]

Jeg kjenner ingen slike.

De aller flest jeg kjenner har barna 50/50

Noen har vanlig samvær, annenhver helg + en dag i uken, andre har litt hips om haps.

 

Kan skjønne noe blir bitre dersom mannen er utro og stikker, og de får hele livet snudd opp ned. Den letteste måten da å få såret mannen på, er vel å bruke barna. Tviler på at de som bruker barna som pressmiddel gjør dette bevisst for å være jævlige med barna. Men litt korttenkt er det uansett.

En venn av meg har barnet sitt 50/50, mammaen til barnet er litt løs på tråden og ligger litt med menn her og litt der. Det var hun som forlot ham, da hun hadde funnet seg en bedre en. Likevel skulle hun ha flust med penger, han skulle jaggu innfinne seg i at de skulle skrive at hun hadde barnet 60% slik at hun kunne få OS. Kan tro det ble krangling da han nektet:) De jobber fulltid begge to, men hun hadde lyst til å være hjemme. Slike enkelttilfeller er vel med på å skape et negativt inntrykk på alenemødre:)

[Rockstarmom&SuperIngrid]

BF her har aldri vist interesse for sin lille datter. Han stakk av da jeg fortalte at jeg var gravid.

 

Jeg ville ha nektet hen samvær om han hadde krevd det nå, men det er pga rusmisbruk. Jeg skulle virkelig ha ønska at han hadde tatt seg sammen jeg.

 

Men egentlig så bryr jeg meg fint lite om hva folk mener om meg. jeg kjenner meg selv, og vet hva som er sant og hva som ikke er det.

[Winterlady]

Kjenner heller ingen slike nei, men har møtt mange som kjenner en mann som har en ex som er slik...hmm, underlig sammentreff.

 

Kanskje konklusjonen må bli at mange menn syter og klager mer enn damene og glemmer å ta med litt viktige detaljer i historien mange ganger ?

 

De fleste jeg har hørt om som er alene, inkl meg selv, har vært nødt til å svelge en del kameler for å bevare et bra samarbeide.

Men noen ting fremstår som mer viktige enn andre, og da er det også viktig å ikke gi etter for rent press.

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg kjenner heller ingen som er slik (eller kanskje meg selv på noen måter). men jeg kjenner en del fedre som mener mammane er slik fordi mammaene mener noe annet er riktig en de. som foreksempel vet jeg at bf syns at jeg var helt på jordet når jeg mente at småen skulle være 1 år før overnatting borte. og det må han jo få lov til og synes.

men vi har heldigvis et greit sammarbeid i dag. på tross av startsvansker.

 

selvsakt er jeg også i mot samværsnekt pga urasjonelle følelser. men jeg har selv nektet samvær i 1 uke fram til møte på familiekonotert, pga av utrolig mye kaos. vi var to nybakte foreldre som mente helt forskellige ting om babyen og det var en veldig presset sitvasjon for oss begge. jeg sier på ingen måte at det var riktig, men jeg er temlig overbevist, selv 2 år etter på, at det var en nødvendighet der og da. barnet trengte ro, jeg hadde et enormt behov for litt ro og det gikk ut over far.

 

jeg vet ihvertfall at en barnefordelingsak har utrolig mange sider og at den er utrolig vanskelig for de som står mitt oppi den. og at mange er under et enormt press, der de føler de må gå med på ting de selv mener er galt ovenfor barnet for ellers går det ut over mor eller far. jeg vet ikke hvor perfekt man kan forvente at mennesker reagerer til en vær tid. verken pappaer eller mammaer. men jeg vet at samtlige av mine venner som er alenmødre gjør det de kan for at barna dems skal ha det best mulig ut i fra den sitvasjonen dem er i.

 

og min erfaring tilsier at fedre ofte forstås mer om de reagerer urasjonelt fordi det ofte er de som ikke har hovedomsorgen. mor burde jo være glad og lykkelig siden hun har den. men verden er ikke så enkel.