SLITEN og LEI! Ikke av studiene, men av alt annet...

[Iris]

Advarsel: Dette blir et syte-innlegg!

 

Jeg er mor til to små i barnehagealder, og i gang med min andre store fulltidsutdanning. Jeg har altså faktisk fullført en utdanning tidligere, men har ikke klart å få meg relevant arbeid. Dette er vel delvis min skyld, det var et sært fagområde, og jeg gjorde den store feilen å "melde meg ut av" det lille fagmiljøet som fantes ved å ta en annen, ikke fagtilknyttet jobb og bare sende inn søknader i ny og ne. DET holder ikke i dette miljøet, det vet jeg nå.

 

Og så prøvde jeg å få "drømmejobben" i noen år, mens jeg i mellomtiden ble samboer og mer og mer etablert. Jeg var ikke redd for å jobbe, og har hatt mange ulike jobber, alltid kraftig overkvalifisert. Vinglet litt, visste ikke hva jeg ville når ikke det var mulig å finne jobb som matchet utdannelsen. Tilslutt ble jeg gravid, og bestemte meg for å å satse på å være mor i noen år. Skaffet meg to enkle deltidsjobber på butikker, korte dager m.m. som gjorde barnehage nesten overflødig.

 

Problemet var jo at jeg ikke trivdes på jobb! Og pga elendig lønn og mange, men korte dager, ble økonomien også stadig dårligere. Vi bodde billig, men helt håpløst dårlig.

 

Til slutt fikk jeg nok. Begynte å tenke helt nytt, og oppdaget en utdannelse i nabobyen som plutselig føltes helt riktig. Vi skyndet oss å søke om boliglån før banken fikk vite at jeg skulle begynne å studere igjen - og så oppdaget jeg at jeg var gravid! OK, ikke helt etter planen, men jeg klarte å gjennomføre første semester mens jeg var gravid, og vi fikk oss endelig en ordentlig bolig. Etter ett års permisjon var jeg tilbake på skolen igjen.

 

Nå er yngstemann 2 år, og jeg stortrives fortsatt på skolen. Er helt overrasket over at disse fagene, som jeg ville sett på som håpløst kjedelige/vanskelige som 18-åring, faktisk føles så interessante.

 

Men alt utenom skolen er egentlig noe dritt for tida :-( De to STORE problemene er mangel på penger og mangel på tid! Og slik har dere vel det, alle sammen?

 

Samboeren min jobber, men ikke noen spesielt godt betalt jobb. Men det er akkurat nok til at jeg ikke har krav på foreldrestipend. Og ettersom vi bor utenfor studiebyen, så finnes det heller ingen studentbarnehage her. Dermed: Full barnehagepris for to barn, OG pendlerutgifter i tillegg. Samtidig tror jeg aldri vi kunne ha flyttet til byen, vi trives på landet, og ville knapt fått 40 kvadratmeter i byen for hva vi betalte for en enebolig her.

 

Dermed må jeg jobbe. Har beholdt en av mine gamle butikkjobber. Tror jeg har ca 30% stilling, i tillegg tar jeg omtrent hva som helst av tilleggsjobber jeg kommer over. Stud.ass, selge ved, hjelpe til med registreringer til prosjekter, osv. Skolearbeid gjør jeg mellom kl 22 og 01 om natta. Husarbeid: Litt hele tida. Sitter aldri og ser TV, trener aldri lenger, sosial, hva er det?

 

Samboeren min er ikke særlig til støtte heller, han synes jeg har valgt to idiotiske utdanninger (selv om jobbmulighetene etter denne er gode) og klager over at jeg tjener for lite. Og så er han helt elendig på å hjelpe til hjemme. Kan "passe ungene" for meg (hans egne barn!) når jeg jobber, men gjør ikke husarbeid.

 

Selvfølgelig skrangler forholdet kraftig da! Jeg er sliten, han også (har en slitsom jobb), og i tillegg sover ungene dårlig om natta. Har vært frista til å bare droppe fyren, men er redd for økonomien. Og for å være helt ærlig så skjønner jeg at vi ser vel ikke akkurat hverandre fra våre beste sider nå, håper ting vil bli bedre etterhvert.

 

Jeg HATER jobben min for tida. Så utrolig kjedelig! Og det er så fælt når gamle klassekamerater kommer innom og sender meg DET "ovenfra-og-ned"-blikket: "Jasså, er det her DU jobber, ja...." Og så tar den så mye tid, fra familien min, fra skolen og fra muligheten til å ha et sosialt liv. Jobb på kvelder, i helger og i alle ferier.

 

Er det noen som er i omtrent samme situasjon og som klarer seg uten jobb?

[linepetrine]

Uff, det høres slitsomt ut Vil bare sende en klem og håper dere ordner opp i forholdet deres.

[meg & to små vampyrer]

Hei, nå skal jeg svare deg selv om jeg ikke er i helt samme situasjon.

 

Jeg tar bare en ettårig utdannelse i nytt fag foreløpig, men planlegger mer.

 

Fagene jeg tar nå er ikke tunge i seg selv, men de legger vekt på ekstreme mengder gruppearbeid, noe som er tidkrevende og slitsomt. Veldig uvant for en med bakgrunn fra universitetet også.

 

I tillegg sa jeg i et dumt øybelikk ja til et engasjement fordi jeg tenkte det var god jobberfaring. Jeg var arbeidsledig i 1,5 år før jeg studerte og vet at jeg trenger mer relevant arbeidserfaring for å komme inn neste gang. Kan ikke la sjansene slippe unna.

 

Så da studerer jeg 100% og jobber 50% for tiden. Heldigvis bare ut november den jobben er da.

 

Mannen min er selv fulltidsstudent. Han har ekstrajobb i psykiatrien + et bofellesskap. Når jeg er ferdig med mitt jobbengasjement skal han jobbe en del. Vi bytter på.

 

Vi sitter hver kveld og leser frem til 23. Vi er begge slitne. Vi planlegger et barn til. I tillegg er økonmien ganske skral. Ikke noe redusert bhgpris her heller (studentbhg her koster uansett vanlig pris).

 

Vi holder ut fordi vi vet at neste år blir det bedre. Da er vi begge ferdige og kanskje vi engang får råd til å kjøpe en leilighet.

 

Vi må bytte på å jobbe, ellers hadde vi aldri klart det i forhold til sønnen vår. Vi må også bytte på slik at vi har ekstra inntekt i tillegg til studielånene.

 

Kan dere klare dere på bare mannens inntekt + studielån?