Helt knust....Vet ikke om jeg klarer mer.

[Gjest]

Sikkert superlett å identifisere meg nå, men må bare få ut dette.

 

BF og jeg gjorde det slutt i sommer. Vi begynte å prøve igjen utover høsten. Begge hadde da vært sammen med andre, dette visste vi og prøvde å komme oss gjennom. Trodde virkelig vi skulle få det til. Det har gått opp og ned, men i dag kranglet vi. Han avslutter krangelen med å hyle ut at han var utro før vi gjorde det slutt. Dette gjorde han for å knuse meg (innrømmet det etterpå). Og det har han virkelig klart. Jeg bare gråter og skjelver her nå. Alt faller fra hverandre på nytt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Føler bare at jeg ikke orker mer nå... Vet ikke hvorfor jeg reagerer så voldsomt, det er sikkert teit...

 

Hva skal jeg gjøre? Hvordan skal jeg komme over dette? Trodde virkelig dette skulle gå. Barnet vårt har vært så lykkelig når vi har vært litt sammen alle tre. Føler meg så dum. Trodde vi kunne bli en familie igjen...

 

Hvis noen har noen trøstens ord eller annet blir jeg veldig glad... For nå er jeg så knust....

[bobler av lykke ♀ ♀]

høres leit ut!!

 

prøv å tenk tanker som at det er han som har tapt på dette. At han ikke fortejener ei jente som deg når han behandler deg slik.

 

Det er helt sikkert vanskelig nå men om man hever seg over dette og føler seg for god til en slik fyr så kan det jo hjelpe litt på selvtilliten etterhvert.

 

Ta vare på deg selv, voks på det som har skjedd og kom deg opp og fram her i livet. Det er mange herlige menn der ute og du kan garantert finne en som kan gjøre livet ditt til en drøm

 

trøsteklem

[MissUnderCover]

Huff og huff, du har det ikke lett nå. Hvis du tror du kan stole på han igjen, prøv å jobbe med forholdet, men går det ikke, så går det ikke... Håper virkelig for din del at dere får det til, og vær sterk!! Du kommer deg gjennom det, enten det går sånn eller sånn..

 

STOOOOR klem fra meg!

Dårlig gjort av BF synes jeg, både å gjøre og å slenge det ut på den måten han gjorde. Lite voksent.

Er da virkelig ikke teit av deg å føle sånn du gjør, synes jeg.

 

*Klemme på*

[Gjest]

Det er ikke aktuelt å prøve mer. Han vil ikke heller. Så utrolig trist for lille, som er så lykkelig når vi er alle tre sammen.

 

Jeg trodde virkelig det skulle gå. Så nå kommer kjærlighetssorgen for fullt for annen gang. Jeg får nesten ikke puste, bare skjelver og gråter. Vet jo det blir bedre, men det er så grusomt.

 

Takk for klemmer

[MissUnderCover]

ok... ja da skjønner jeg, er grusomt når det blir sånn, men gråt og hyl og få det ut, og vit at det blir bedre etterhvert. Gi deg selv lov til å være lei deg, men husk og ikke grave deg ned.

 

Lille får det bra uansett, har jo både mamma og pappa som er veldig gla i seg og vil det beste for seg! Det ordner seg vettu.

 

En klem til herifra!! Lykke til, og unn deg selv litt godhet nå.

[du og jeg og vi to]

Uff av meg, så utrolig trist å høre. Jeg sender en stor klem til deg og til barnet ditt!

 

Jeg har selv nylig vært i din situasjon, og det er en tung vei du nå skal gå. Men du klarer det. Det føles kanskje ikke sånn nå, men du har en stor styrke i det du sier, om at du vet at det blir bedre. Det er en god start i en pyton situasjon.

 

Jeg har en klok pappa, som fremhever dette med tiden. Den har vært på min side - og nå er den på din side. Jeg prøvde å tenke på hvert grusomme sekund som et sekund mindre igjen, som en sekk som skulle tømmes, litt for litt. For hvert øyeblikk som går, kommer du litt nærmere et vanlig liv, som ikke er preget av den sorgen du nå står midt oppi. Tillat deg å sørge, kjenn på disse følelsene - men gi aldri opp tanken på at det blir bedre.

 

Jeg fikk alt på en gang, og raste skikkelig utfor første uka. Men allerede mot slutten av uka, hadde jeg tenkt omtrent hver eneste tenkelige vonde tanke, og det lettet litt. Og gradvis ble ting bedre. Det gikk opp og ned, men det gikk fremover - og gradvis lysnet det. Det er fortsatt utrolig mye som skal bearbeides, og mitt nye liv skal etableres - men essensen er at jeg har det bra.

 

Det med følelsene for barnet kjenner jeg godt til. Det var nesten en større sorg enn min egen, at ikke gutten min skulle få vokse opp sammen med pappaen sin slik jeg ønsket. At de to ikke skulle kjenne hverandre på samme måte som de gjorde mens han ennå bodde her, at dette skulle gå ut over verdens nydeligste lille gutt, helt uforskyldt. Det var til å gråte blod av.

 

Men jeg får ikke gjort noe med det, og det får ikke du heller. Det er så ufattelig urettferdig og vanskelig å ikke kunne skjerme det beste vi har - men sånn er det. Vi kan ikke hindre at pappaene deres er idioter. Men det er mye vi kan gjøre noe med! Vi kan fremme et godt samarbeid med disse pappaene, uansett hvordan de har oppført seg, så ble det for meg viktig å samarbeide bra - for det kommer gutten min til gode. Jobbe med å legge mine egne følelser til side, sånn at far og sønn kan få et så godt forhold som mulig. Som du sier er lille så lykkelige når dere tre er sammen - og kanskje kan dere alle tre være sammen selv om alt er annerledes? Vi spiser mye middag sammen fortsatt, og tilbringer generelt mye tid sammen. Jeg har svelget digre kameler, men prøver å sette min sønn øverst også i dette. Så da lar vi voksenlivet ligge, og konsentrerer oss om vår felles oppgave som foreldre til den lille gutten vår.

 

Og så lover jeg han, at vi to - han og jeg - skal få et godt liv. Såvidt jeg kan påvirke det, skal min lille sønn få et godt liv. Jeg ønsket at han skulle få en vanlig familie, med mor og far under samme tak, men sånn ble det ikke. Og da må ønskene justeres. Og nå kjennes det ikke så vanskelig lengre. Jeg klarer å akseptere det. Det ble ikke slik jeg hadde håpet på, men det ble godt nok. Guttungen har en kjærlig og stabil mamma, som bare vil hans beste. Og som ikke bytter han bort for en affære eller noe som helst. Som aldri vil gi han opp, men alltid være der.

 

Så om du ikke finner styrke, så bare se på barnet ditt. Og kjenn at der ligger meningen med livet. Og da kan bare disse mennene ryke og reise!

De skal ikke få knekke oss!

 

Dette ble utrolig langt, og jeg har hatt tid på meg som du ikke har. Så bare la alt som ikke kjennes riktig for deg, ligge. Og hold fast på tanken din, om at det vil bli bedre. Det har vært tid for å holde om og holde av - nå gjelder det å holde ut.

 

Lykke, lykke til.

 

 

[Gjest]

Takk. Uff, nå ble jeg rørt her og gråter enda mer. Husker så godt innleggene dine da dette skjedde deg, fulgte med og syntes veldig synd på deg. Var i den perioden jeg trodde jeg selv hadde kommet videre.

 

Lille har et veldig godt forhold til pappan sin, og det skal de fortsette å ha, ser hvor verdifult det er. Og jeg har jo kommet gjennom dette en gang, så vet at det blir bedre. Det blir nok bra. BF vil mer, men nå kjenner jeg at jeg klarer ikke mer. Selv om jeg elsker ham. Jeg klarer bare ikke. Er så redd for at det er feil valg å ta, men jeg tror jeg får et skikkelig sammenbrudd dersom vi fortsetter. Har ikke godt av det. Men hva om det er feil? Hva om det er nettopp det jeg burde gjort?

[du og jeg og vi to]

Åh, så vanskelig! Men du - har dere vært til noen form for terapi? Jeg hadde i alle fall ingen tro på at vi ville klare å stable forholdet på beina igjen etter noe sånt - da måtte vi hatt masse profesjonell hjelp. Hva med å kontakte familievernkontoret, hvis dere ikke har gjort det allerede? Hvis dere ikke kjenner noen som vet om en bra terapeut? Hvorfor skal man slite med sånt alene, når det er mennesker der ute som jobber med å bidra?

 

Du kan jo stille med åpent sinn, og ta det derfra? Hvis han virkelig vil ha deg, blir han med på det. Han må da skjønne at det ikke bare går an å fortsette etter noe sånt!

 

Koselig at du husker meg, det varmet.

[Gjest]

Vi har prøvd terapi. Både sammen og hver for oss. Helt klart noe vi har nytte av begge to, men det hjelper ikke på forholdet.Dessverre. Tror løsningen er at dette ikke går mer, vi må bryte. Innerst inne vet jeg at det er det som må til, men jeg vil liksom ikke. Vil at det skal være oss tre, at vi skal flytte sammen igjen og bli den familien jeg har drømt om.