Elsk ditt stebarn som deg selv...?

[Gjest Antarctica]

Jeg har hatt en stor stund nå med å lese en masse interessante og tankevekkende - og noen opprørende - innlegg.

 

Konflikter er åpenbart en del av menneskelivet, og det er vanskelig å holde hodet kaldt i mange situasjoner, det er lett å forstå. Jeg har hatt konflikter med eksen min om hvordan sønnen min har det og skal ha det når de er sammen, jeg har hatt konflikter med mannen min om hva stebarna mine skal få, og få lov til, når de er her, jeg har hatt konflikter med stebarnas biomor om hvordan vi skal forholde oss til hverandre...blablabla, det er for langt å gå inn i alt.

 

For, samla sett, så er det EN eneste ting jeg har makt over, og det er meg sjøl. Hva jeg gjør, hva jeg velger å ta inn over meg, hvilke konflikter jeg forfølger og hvilke jeg lar falle, dette har jeg makt over - og ikke minst: hvilken innstilling jeg har til alle rundt meg!

 

For det er jo sånn, da, at jeg kunne ønske meg f eks "Hvis bare stebarna kunne forandre seg litt i denne eller denne retningen, SÅ ville det bli bedre", eller, "hvis bare biomor kunne slutte å..." eller "hvis bare mannen min kunne skjønne hva jeg mener". Skal man drive og ønske seg hypotetiske ting, så kunne jeg like godt ønske at mannen min var barnløs da vi møttes, og jeg også, men det var vi ikke, og jeg ønsker det ikke. Det jeg måtte ta tak i sjøl - og som det er mulig å ta tak i - det var min innstilling til barna.

 

Hører du noen gang adoptivforeldre si "ja, han er nydelig, men han er jo ikke min da. Det blir jo aldri helt det samme når men ikke har født dem."

 

Jeg har i alle fall ikke hørt det, og jeg veit at både jeg og mange av dere ville bli sjokkert dersom dere hørte en voksen si det. For eksempel en voksen med ett adoptert barn og ett biologisk, hadde dere gått med på at de flagget slike meninger? Det hadde blitt ramaskrik, og vi ville ha lekset opp om at selv om man tror det ikke drives forskjellsbehandling, så merker barna det uanset, og bla bla.

 

Men når det gjelder stebarna våre er det helt greit å poengtere at de ikke er våre, at det føles ulikt, at de er irriterende, at mora deres er ei megge osv. Dette er dobbeltmoral!

 

...og ja, jeg veit at stebarna tross alt har en forelder et annet sted som setter dem høyest, at et adoptivbarn ikke har det. men skal man måtte kvalifisere seg til kjærlighet? Skal den være behovsprøvd? "Du har så få omsorgspersoner, så deg kan jeg elske, men DU derimot, har en mamma som jeg ikke liker, så deg skal jeg såvidt prøve å tolerere!"

 

Tenk på mannen deres, tenk på deg selv som barn. Ta steget ut av din egen rolle i noen minutter og tenk på da du var liten og kom til et hus der du ikke følte deg inkludert. Hva slags følelse er det? Ikke en god en. Tenk på hvordan mannen din må slite når du ser på barna hans med forakt i blikket. Noen kaller stebarne "kakerlakker" - det er så fælt at jeg får helt vondt. Det betyr ikke at personen er ond, men INNSTILLINGEN, den kan hun endre. Den har hun makt over.

 

Da jeg hadde lest en viktig bok av Jesper Juul sa jeg høyt til meg selv: "Jeg skal bestemme meg for å være glad i denne lille gutten." (Han var da 8 år). Det gjorde et hav av forskjell hvis jeg greide å minne meg sjøl på det i kampens hete, og det gjorde forskjell også å se for meg at det hadde vært min egen sønn som sto i konflikten - hva ville jeg da ha gjort? Og så justerte jeg mine reaksjoner etter det.

 

Han blir ikke "min" bare av dette, men han blir omtrent like "min" som f eks tanteungene er. Og det er bra. Dem er jeg glad i, og om de ble foreldreløse, skulle jeg når som helst ha overtatt dem. Sånn må jeg tenke.

 

Dette ble veldig langt, og kan virke noe pompøst. Men det beviser at det er lov å endre seg. Jeg er ikke bedre enn andre, ungene er ikke søter og snillere enn andre, men jeg har valgt å gå inn med full tyngde i vårt felles liv. Barna har en mor, som jeg ikke skal erstatte, men jeg har annet å tilby.

Og når du merker som verst at dine og hennes verdier "kræsjer" så tenk heller at her har du et viktig fortrinn på sikt! for det kan hende at barna i framtida vil komme i en posisjon der dine verdier blir etterspurt.

[*-*]

Jeg er enig med deg i det aller meste Pashla. Jeg er veldig glad i mine stebarn og bestemte meg fra første stund at hvis jeg skulle gjøre dette så skulle jeg gjøre det ordentlig, dvs inkludere stebarna, engasjere meg i dem og deres liv, forsøke å være en like god omsorgsperson som mine foreldre har vært mot meg og gjøre alt jeg kan for at de skal ha en fin barndom.

Dette vil jeg fortsatt og det forsøker jeg ennå å gjøre. Noen ganger kommer det naturlig, andre ganger koster det mye. Noen ganger syns jeg at jeg får det fint til, andre ganger er jeg ikke så fornøyd med meg selv. Men jeg tror og håper at stebarna heldigvis ikke merker så mye til når jeg syns ting er vanskelig, og at de føler seg både elsket og hjemme i vårt hjem.

For meg har det aldri vært noe alternativ til at vi skal være som en hel familie når de er her, selv om jeg ikke har født barna. Jeg skjønner godt hva du mener, for det handler mye om innstilling og hard jobbing, noe en bare kan gjøre selv. Men det handler også om gode eller dårlige forutsetninger, som konflikter med biologiske foreldre, om man blir respektert og inkludert som omsorgsperson eller ikke. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å beholde min innstilling hvis jeg stadig var blitt motarbeidet av barnas mor eller min egen mann for den sakens skyld.

 

Ellers syns jeg akkurat det med adoptivbarn blir et feil eksempel, tross dine forbehold. Jeg tror kjærlighet til barn er et resultat av en følelse av at man betyr noe for noen, at noen trenger en. Mors-og fars instinkt er nettopp det, man vet at man er livsviktig for den lille, at man selv har ansvaret for at barnet skal vokse opp å få et godt liv. Dete gjelder både egenfødte barn og adoptivbarn. Barnet er helt avhengig av deg. Dette er som oftest annerledes med stebarn. Enkelte stebarn og deres biologiske foreldre bruker tvert i mot mye energi på å fortelle steforeldre at de ikke er viktige, at de ikke betyr noe og at de ikke har noe spesiell omsorgsrolle overfor barnet. I slike tilfeller tror jeg det kan være vanskelig å bli glad i stebarn på en "foreldreaktig" måte, nettopp fordi man ikke for lov til å ta noe den av den rollen. Det er grenser for hvor lenge man orker å prøve hvis man aldri får noe igjen. Jeg merker veldig godt at mitt stemorshjerte trenger påfyll for ikke å bli utslitt, Når jeg merker at jeg er viktig for stebarna mine, at de trenger meg og er glad i meg, så har jeg uendelig mye mer kjærlighet å gi. Selvfølgelig er det først og fremst de voksnes ansvar å forsøke å danne en god relasjon til stebarna, men steforeldre er heller ikke overmennesker. Jeg forstår godt at man til slutt vil bli utslitt og tom hvis man år etter år gir og gir og tar hensyn og aldri får anerkjennelse, respekt eller kjærlighet tilbake. Jeg tror det er mulig at dette kan skje uansett hvor positiv steforeldre er i utgangspunktet, hvis foreldre til barna og barna selv er fast bestemt på å motarbeide og ekskludere steforeldre.

[Maud]

Jeg er sååå enig med deg og blir glad av det du skriver. Jeg blir trist også av å minnes på at ikke alle voksne oppfører seg som voksne, men glad av at du understreker at det er den voksne som har ansvar for relasjonen til stebarna. Også jeg skjønner at det er vanskeligere når den andre eller utenforstående ikke tar imot de gode intitiativene, men uansett er det de voksne som skal være voksne. Som skal skjønne hvorfor barnet er avvisende eller grinete eller "umulig" og som skal skjønne at barnet kanskje påvirkes negativt at noen andre. Derfor får du full applaus av meg. Det er din jobb som stemor å møte barnet positivt, det er min jobb som mamma å se barnets pappa og hans kone på en positiv måte og det er min jobb som mamma å hjelpe mannen min å være stefar og få en god relasjon til barnet mitt. Alle voksne har ansvar for egne handlinger, tanker og følelser og kan endre alle tre komponentene hvis man anstrenger seg. Jeg antar at stebarnet ikke blir "din", altså at du kanskje aldri kommer til å elske ham like uforbeholdent som du elsker dine egne barn, men du kan gjøre ting og tenke tanker som gjør at du er veldig glad i ham selv om du ser hans feil og mangler bedre enn du ser dem hos dine egne barn.

[stemor 2+1]

Vil bare takke for flott innlegge som hjalp meg til å tenke over min egen situasjon og til tider STORE frustrasjoner med de barna som ikke er mine og som kan irritere og så videre. Takk ! jeg vil også endre meg. Kan du nevne tittelen på boka til Jesper Juul? den ønsker jeg å lese-

[ostekaka]

jeg tror jeg har litt problemer med å se sammenhengen i innlegget ditt. men om poenget er at en ikke ser på barn med forakt i blikket, snakker nedlatende og får dem til å føle seg små, utenfor og uviktige så er jeg selvsagt enig.

 

men jeg mener jo helt klart at som voksen som lever i et parforhold må en vokse sammen og kunne påvirke hverandre, og klart en som voksen i en familie må kunne ha innflytelse på de andre. noe annet ville jeg nekte å være med på. og er det noe en er misfornøyd med, så må en jo kunne si fra, en kan jo ikke helt sette seg selv utenfor å si at alt er greit, det jeg må gjøre er å endre min innstilling.

og ikke synest jeg at å ønske noen forandringer er det samme som å ønske bort hele greia. det er jo helheten det kommer an på.

 

men klart en skal være snill mot barna, og skjer det noe som barna kunne oppfatte som sstygt så må en inn å avklare med en gang, har en vært for striks eller sint eller sur så må en be om unnskyldning. og det bør ikke skje for ofte. barn skal jo ha det trygt og godt, om de er egne barn eller andres.

 

ikke likte jeg så veldig godt den adopsjonsfamilie analogien din heller, fordi det er da snakk om to helt ulike familier. å sammen ligne med tante-barna kan nok være mer formålstjenelig. særlig når det kommer til ansvar og oppdragelse og kjærlighet og relasjon. ungene forholder seg helt greit fra de er helt små til hvilken familie hvem hører til. hvem som skal kjøre i hvem sin bil, hvem som bor i hvilket hus, og hvem som reiser på ferie med hvem, og spiser middag med hvem.

 

er bare veldig uenig i dette med at en ikke skal engasjere seg for endring, bare slutte å irritere seg over at ting ikke er som en ønsker. og er ikke så begeistret for at en skal gårundt å late som ting. barn liker å forholde seg til virkeligheten.

men er også veldig enig i at en ikke skal få barna til å føle seg uøsnket eller små, eller utrygg og usikker. det er ikke bra.