Hva er galt med meg?

[Anonym bruker]

 

Fra det øyeblikket jeg holdt gutten min i armene for første gang, visste jeg at dette var alt jeg hadde ønsket meg. Jeg kom til å bli en flott og god mamma. Det mente alle andre også, bortsett fra foreldrene mine. Greitnok, det begynte med "velmente" råd, men utviklet seg til å bli noe jeg tror vil prege meg for alltid.

 

Små ord og rettelser, på det jeg allerede visste. Jeg har alltid vært en ansvarsfull og smart jente. Særlig ung var jeg heller ikke, 21 år. Førstegangsmamma. Egen leilighet, en virrende barnefar som ikke helt var blitt voksen, men det var ikke i veien for meg.

 

Etter at jeg avviste deres råd og meninger en stund, begynte hetsingen. Jeg var en dårlig mamma på mange vis. Jeg gikk på fest for ofte, jeg fikk ikke til ammingen og det var min feil ( selv om de selv var der og så tårene og blodslitet som varte i 2 mnd), han hadde på seg for mye klær eller for lite klær (har ALLTID vært så nøye med klærne hans!!).... Når han ble eldre og de passet ham oppførte han seg rart,. Han ville ikke ditt og datt- min feil. Han var vanskelig og hyper- min feil. Han spiste dårlig- min feil. Han hadde tydelige nervøse problemer og adferdsvansker(sa pappa som er rørlegger)..... Jeg rev meg i håret. Skjønte ikke. Hva var galt med barnet mitt som jeg ikke kunne se? Tok ham med til helsestasjonen, legen. Alt i skjønneste orden. Et lykkelig og glupt barn, med god vekst. Alltid gode tilbakemeldinger.

 

Gutten blir 2 år.... 3 år.... De maser om å få passe ham. Ha ham med på hytta en helg. Det knyter seg i magen, jeg vil ikke....! Men jeg vil ikke ødelegge forholdet som bygger seg dem imellom heller...... Han får bli med. De ringer. Han er håpløs! Han sover ikke. Han sliter ut 2 personer! Han spiser ikke nok. Han ødelegger pyntegjenstandene deres. .. Jeg kjører 20 mil og henter ham. Ingenting galt med den gutten.

 

Han blir 4..... Er ikke mye å si om ham nå. Men han er fortsatt vanskelig. Sitter ikke i ro. Han er tydelig nervøs. Det MÅ være parforholdet. Eller noen form for ustabilitet, sier pappa. Han spiser dårlig når han er der, samme hva de lager..... Han sier stygge ting til mormor, som at hun er slem med ham. De forteller at det er ikke akseptabelt og at de har straffet ham ved å kjefte på ham og fortelle ham at dette ikke er sømmelig å si. Det er løgn og små gutter skal ikke lyve!!!

 

Gutten min vil ikke dit mer. Han spør ikke om å få møte mormor og morfar. Så da er det meg da..... De har ødelagt vaskemaskinen sin. De ber meg vaske for dem. Jeg gjør det. 3 maskiner. Fulle maskiner. Jeg er glad da jeg har vasket, tørket og brettet klær.

 

Pappa ringer. "skal si meg 3 ting".... Jeg slurver- klærne er ikke rene. Din mor klør overalt og tøyet er flekkete.... bla bla. Jeg unnskylder meg.... Jeg har vasket klær siden jeg var 14. Jeg er faktisk veldig nøye og jeg er flink. Nei, da er det filteret. Jeg må sjekke filteret. Mannen min trøster meg da jeg er på gråten. "De sier det fordi de ikke er helt på nett. Er ingenting galt med vasken din".... Nei.... Jeg går ned og sjekker filter, helt ubevisst. Ingenting galt der. Og våre klær er rene.

 

En uke går. De ber om å få passe gutten. Jeg sier nei. Pappa sier at de er vel ikke bra nok da? Bare farmor som er det. Jeg svarer at nei, men dere gjør så mye utav det. Hver gang jeg leverer ham får jeg en stor huskeliste over tlf om hva jeg skal handle med og pakke med. Jeg er sliten. Jeg orker ikke. Gutten vil ikke.

 

Jeg er en dårlig datter. Er jeg ? Hva er det egentlig med meg? Jeg skjønner ikke. Håper noen her kan hjelpe. Historien er egentlig så mye lengere.

[Anonym bruker]

Du er voksen, du bestemmer selv nå, ikke mor og far. Spiller det noen rolle om du er en dårlig datter? Du har vel ikke tenkt å slite deg selv ut for å være en god nok en i deres øyne eller la barnet ditt få vansker med seg selv bare for å gjøre dine foreldre fornøyde? Håper dere alle klarer å snakke sammen å finne ut av det, men ikke vær en "snill datter" og utslett deg selv og din familie.

[Mammaen til Emilie med ny mage]

Nå fikk jeg rett og slett klump i halsen.

 

 

Det er IKKE du som er problemet, her har du 2 foreldre som faktisk kunne trengt hjelp til å se fakta for fakta.

Ble helt skjelven jeg nå, haddejeg enda visst hvem de var skulle jeg personlig irettesatt dem herfra til glade Jul.

 

Skal svare deg bedre men dette synes jeg var for jævlig, at du skal sitte og tro det er deg det er noe galt med.. Nei kjære deg, du har 2 foreldre som sårt trenger hjelp. Eller på godt norsk: en real verbal omgang så de innser hva de gjør med deg og sønnen din.

[Anonym bruker]

Huff! Du er ikke en dårlig datter, bare så det er sagt. Jeg synes du høres ut som en ALTFOR hengiven datter! Jeg har opplevd endel av det samme. Jeg vil råde deg til å få noen som du kan snakke med. Ikke la det de har sagt og gjort få lov til å ødelegge deg. Ta kontakt med fastlegen din og be om å få en henvisning til psykolog eller psykisk helsearbeider. Det hjelper masse! Jeg er sikker på at gutten din vil få det bedre når du får det bedre. For meg hjalp det å skape avstand til mine foreldre, ikke lenger la dem komme inn på meg, og ha så mye kontakt. Det, og noen å snakke med.

 

Ønsker deg og gutten din all lykke til videre i livet! Livet kan bli så mye bedre for dere to! Jeg kan vedde på at du er verdens beste mamma, og han den herligste gutten:)

[Anonym bruker]

Takk for svar..

 

Jo det har gått så langt at jeg ikke har tro på meg selv lenger. Det ser sånn ut på utsiden, men jeg mangler selvtillit når det gjelder mine "roller" i samfunnet. Dvs som mor, datter, venn, samboer....

 

Jeg har tatt meg selv i at jeg alltid skal bevise at jeg er en god mor. Jeg forstår ikke hvorfor!!! Det kan være til personer jeg ikke kjenner engang, som er i nærheten av meg og gutten min. Dette har pågått lenge. Jeg vet jo innerst inne at jeg gjør ALT for gutten min, men hvorfor må jeg da bevise ting hele tiden? Det er ubevisst og det er forferdelig slitsomt når jeg oppdager det, og likevell gjør det, bevisst. Innviklet, men det er ikke lett å forklare...

 

Det er ingenting galt med gutten min. Men de forsøker hele tiden og få meg til å tro det. Han kom over gjennomsnittet nå på 4 års kontrollen og han er en solstråle for oss og andre i familien(altså på min manns side)

 

Jeg har jo bare min mor og far... Har ingen andre i min slekt som jeg noen gang har hatt kontakt med. Så det er vondt. Hele tiden gnager det meg, når de ringer for å gi meg skyldsfølelse fordi jeg ikke har ringt, ikke tar telefonen til dem. Jeg bryr meg vel ikke?.....

 

Husker jo da jeg gikk gravid alle gavene de kjøpte med de fine kortene på.... Jeg trodde alt skulle bli så fint , men det ble det ikke. Nei jeg kan ikke skjønne at jeg ikke skal ha noen skyld. For ingen oppfører seg slik hvis ikke?

 

Vet ikke om jeg tør å fortelle fastlegen dette. Han er lege til oss alle, og har alltid vært det. Hvordan kan jeg eventuelt gå frem? Kjenner jeg går på sparebluss psykisk...

 

HI

[Gjest]

Ta en pause. Fortell foreldrene dine at du ikke orker maset og derfor ikke kommer til å svare dem på en stund. Kjenn hvor herlig det er å selv ta kontroll. Sperr numrene deres på hjemmetelefonen og din mobil slik at de får opptattsignal og be samboeren din fortelle at alt er bra men at du ikke har lyst til å snakke når de ringer ham. Pust ut, gjør ting du trives med og få overskuddet tilbake. Så kan du ta opp "kampen" med å oppdra egne foreldre når du føler for det. Det hadde jeg gjort.

 

Eller prat med fastlegen. H*n har jo taushetsplikt, og at vedkommende kjenner dere alle må jo bare være et pluss.

[Anonym bruker]

Vil bare si at jeg har en lignende situasjon... men det gjelder kun min mor.

Hun rakker ned på meg når ting ikke blir som hun ønsker. Hun sier "stygge"ting på en nedsettende måte om både meg, pappa og datteren min. Har aldri fått et positivt ord fra mor.

 

Men desverre så er jeg redd henne. Så klarer ikke å si i fra!

Men har endelig oppsøkt hjelp, så skal begynne å gå til psykolog fra januar av... egentlig pga av andre grunner.

 

Har ike noen gode råd, enn å distansere deg fra foreldrene dine og ha minst mulig kontakt. Slike ting tar knekken på en. Og du skal vite at du ikke er noe dårlig menneske!!! Du er en super flott mor,som ønsker det beste for din gutt, samme som jeg er for min datter!!

[Anonym bruker]

Jeg hadde også bare min mor og far på min side. Og følte jeg hadde alt ansvar ovenfor dem. De var hyggelige og gav gaver til meg og barnet i det ene øyeblikket, for så å forvente hele sjela mi i retur (for å si det rett ut). Jeg har lenge følt (inntil jeg gikk i terapi) meg mislykket som mor og datter, ja på mange andre områder i livet også, på grunn av dem. Jeg trodde det var meg det var noe galt med! Det hender jeg kan tenke slik idag også, en sjelden gang. Men heldigvis blir det sjeldnere og sjeldnere. Det tar tid å bygge opp igjen selvtillitt og tro på en selv.

 

Alt dette krevde at jeg tok et oppgjør med mine foreldre, og i perioder kuttet jeg dem helt ut. Det var en vond tid, men jeg hadde min samboer og hans familie å støtte meg til. Til slutt har foreldrene mine skjønt at de ikke kan holde på slik, og har i dag blitt helt annerledes. De har skjønt at jeg er voksen og lever mitt liv med mann og barn.

 

Fastlegen min var også fastlege til foreldrene mine, men en dag holdt jeg bare ikke lenger ut, og fortalte henne alt. Det var godt. Hun har vært til en enorm støtte gjennom alt dette. Fortell dette til fastlegen, han har taushetsplikt, og jeg kan vedde på at han kommer til å støtte deg. Ring han i morgen! Hopp i det! Og ikke ha dårlig samvittighet ovenfor dine foreldre.

 

Stor klem!

[Mammaen til Emilie med ny mage]

Jeg hadde et lignende forhold til søstra mi, egentlig er det vel litt slik enda.

 

Du VET jo at du er en god mor. Dette med å bevise det ovenfor alle skyldes at du bliir konstant tråkket på av dine egne foreldre. De ødelegger deg, har ødelagt deg nok og det er på tide å sette ned foten.

Du sier jo selv at med din manns side av familien er alt greit og fint, da håper jeg du ser at det er foreldrene dine som er problemet her og ikke du?

 

Jeg syntes det er forjævlig at de skal tråkke på deg, tråkke på alt du gjør, måten du gjør ting på og i TILLEGG tråkke på sønnen din som de gjør- De eier jo rett og slett ikke skam!

 

Skulle ønske jeg kunne plassere et bein i nesa d nå, at du rett og slett for en periode gav blanke i å svare telefonen, gav blanke i klesvasken dems, herregud de bare klager jo uansett, og at du,mannen din og sønnen din heller hvilte hodet mot skuldre som brydde seg, altså hans familie.

 

 

Jeg kan overhodet ikke forklare hvorfor dine foreldre gjør dette mot deg, det er klaging fra ende til annen. Men en ting er hvertfall sikkert: du KAN IKKE godta det. At du hele tiden må gå og bevise deg selv fordi at dine egne foreldre rakker ned på alt du gjør og knuser deg i fillebiter innvendig ved å rakke ned på sønnen din er jo psykotisk.

 

Har du noen some helst innsikt ihvordan de prater om deg og din nye, stiftede familie når du/dere ikke er tilstede?

Fantasien trenger ikke være brutal for å forstå hva som er og hvordan ting blir sagt.

 

Værste av alt er at jeg kan ikke si at de sikkert mener det godt engang.

[Anonym bruker]

Tusen takk.

 

Det er godt at det finnes så mange gode kvinner her inne, og det mener jeg. Jeg er så usikker. Jeg vet ikke lenger. Alt jeg føler er at jeg ikke er bra nok, og det er ikke at jeg føler meg presset til noe. Jeg rett og slett tror at jeg ikke er en god mor, datter eller samboer.

 

Ja, min mann støtter meg. Men han snakker jo ikke med dem selv, han er ikke på talefot med dem og har ikke vært det så lenge jeg kan huske.... Det ville vært godt å støtte seg til min mann, men han plages fra sin barndom og har problemer med å mestre sinnet sitt og kan ofte rope til meg, krangle eller kjefte.

 

Så alt i alt er det jo ikke stort jeg føler jeg duger til da..

NEI jeg sier ikke det er synd på meg, men alt er jo bare så vanskelig nå. .. Det er iallefall veldig godt å få høre at flere har det som meg og at mennesker bryr seg her inne.

 

Tusen takk

 

HI

[Anonym bruker]

Det er ikke deg det er noe galt med, kanskje bortsett fra at du ikke sier klart nok i fra at du er en voksen, selvstendig kvinne som gjør egne fullverdige vurderinger. Vi tror gjerne at foreldre er modne og ferdig utviklede mennesker. I mange tilfeller er de slett ikke det. Mange av dem har sine egne greier de sliter med som f. eks kommer til uttrykk når de blir besteforeldre. Kanskje handler det om at de har en (ubevisst) oppfatning om at de skulle vært bedre foreldre selv, men i stedet for å gå inn i det, "tar" de ungene sine og prøver via ufine midler å reparer det de selv ville gjort bedre. Ikke bra, langt i fra. Du får ikke gjort så mye med deres indre prosesser, det du kan gjøre er, som noen før skrev, ta kontrollen i DITT OG DINE BARNS liv. Din oppgave er ikke å endre foreldrene dine sine tanker og handlinger, men fokuser på hvordan du vil ha det. Ja, det blir vondt innimellom, og det kan bety en endring i din oppfatning av dine foreldre, men du er faktisk eksperten på din situasjon, ikke de..

[Anonym bruker]

Hmmm,synes dine foreldre utviser dårlig dømmekraft,ingen empati,trang til å skylde på andre(deg)ingen forståelse etc.Ville holdt sønnen (beklager å måtte si det)min langt vekke fra foreldrene mine om de hadde vært sånn.

Du skal lytte GODT etter når sønnen din sier han IKKE vil til sine besteforeldre.Tror de har VELDIG dårlig innflytelse på han.

Stå på ditt jente,ikke gi etter uansett hvor mye de prøver å spille på dine følelser og empati

 

Good luck

[Anonym bruker]

Har det på akkurat samme måte men i mitt tillfelle er det min mor som er det store problemet, og jeg er 34 år. Har nå begynt å kutte dem litt ut, holde litt avstand, klarer bare ikke mere.

Det er nok ikke vi som er dårlige døtre men de som er dårlige foreldre!!!!

Stå på du,det er ikke deg det er noe galt med.

[AndreVonDrei]

Jeg har ikke lest alle svarene du har fått, men det første som slo meg var at grunnen til at de oppfatter sønnen din som vanskelig, må jo være at han er vár på DERES oppførsel!

Man påvirkes jo av omgivelsene sine, og at han kanskje er noe vrang hos de må jo de ta på sin egen kappe dersom dere eller andre ikke oppfatter han sånn!

Jeg kjenner at jeg blir ordentlig sår og ikke minst SINT på dine vegne.

INGEN mennesker i verden har rett på å knekke et annet menneske eller å få et andre til å føle seg dårlig. Det at det er foreldrene dine er jo så vanvittig vondt -spesielt hvis det er den eneste familien du har.

Foreldrene dines oppførsel -mot deg og sønnen din- er et GROVT overtramp, etter min mening, og jo før du ser det og får tatt noen avgjørelser i forhold til det, jo bedre!

Selvfølgelig gjør det vondt å ta et oppgjør med de nærmeste man har, men det må da gjøre fryktelig mye vondere å ha de i livet sitt som kun en negativ innflytelse? Nå har jo dette pågått noen år også, så det er jo ikke akkurat småtterier.

 

Mitt råd er: Ta tak i det, saumfar deg selv og hva du ønsker av menneskene rundt deg, og tilslutt ta et oppgjør med det og stå for det.

Mye styrke kommer i å bestemme seg for noe og gjennomføre -for å få en bedre hverdag for deg og dine:-).

 

Ønsker deg alt godt og lykke til!