Det å bli mor tar ikke helt av

[Anonym bruker]

Er jeg den eneste som ikke følte at verden sto stille da barnet kom ut og ble lagt på magen min. Det var bare godt å være ferdig med smertene. Så kom de første dagene på sykehuset da jeg var glad for gutten min, men verden var som den alltid hadde vært. Så reiste vi hjem og ammingen var bare helt grei den også. Hadde ingen svangerskapsdepresjon, men føler meg snytt for alt dette fantastiske som alle andre har følt.

 

Nå har jeg en fin treåring sm jeg er glad i, men jeg ser at det er mange andre fine treåringer også. Hva er det med meg? Er i godt humør, og føler at det å være mor er fint, men det tar ikke helt av.

[Anonym bruker]

.

[blond]

Det må vel ikke ta helt av selv om det kan virke slik, spesielt hvis man henger for mye her inne.

[Anonym bruker]

You and me, Miranda

[Anonym bruker]

Vet ikke men hos meg sto faktisk verden stille som du sier, da jeg ble mamma..

Det er og var det største jeg noensinne har opplevd.. Ingenting som kan måle seg med det hos meg. For jeg har aldri fått så store og fantastiske gaver som begge guttene mine!

 

Så jeg vet ikke hva det er med deg, kanskje du ikke har det samme "morsinstinktet" i deg, for lite morsfølelse selv om du jo er glad i gutten din.

Ikke alle har de samme intenst gode følelsene for sitt nyfødte barn. Desverre..

 

Men for de alle fleste er nok det å bli mamma så stort at det ikke kan sammenlignes med NOE annet!

 

Det er nok en gang; bare helt fantastisk. ;o)

[Anonym bruker]

Vet ikke hva slags menneske du er til vanlig, men jeg er et kjempestort følelsesmenneske på godt og (veldig mye) vondt. Det er ikke lett å være et følelsesmenneske i en så "kald" verden.. men akkurat det å være mamma, det er fantastisk

 

Kanskje du ikke tar ting så lett innpå deg som f.eks jeg gjør. Jeg får veldig opp og nedturer. Du er kanskje i godt humør hele tiden, uten å føle den intense gleden/sorgen? ikke vet jeg, bare tenker litt jeg..

[Anonym bruker]

Jeg tror du er modig og reflektert som tillater deg selv å ha slike tanker!

Alle mødre trenger ikke være like. Heldigvis! Du er nok uansett en god mor

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg syntes det var helt forferdelig å få han oppå meg etter fødselen. hadde bare lyst til og dytte han vekk. det føltes ut som om et vildt fremmed menneske la seg naken oppå meg. og det var jo nettopp det som skjedde.

 

når det kommer til årene etter på så syns jeg det er vanskelig. det er ikke vanskelig og elske han. og det er fulstendig naturlig og bruke masse tid på han og vondt når han er borte på foreksempel samvær forlenge. (jeg kastet opp og sov ikke nettene før, far skulle ha han alene i 2 timer hjemme hos meg, de første månedene.)

 

men det føles ikke ut som noe revlosjonerende stort. kanskje litt bittersøtt. vet ikke om det er fordi jeg ikke helt har evnen til og tror at ting er sant og at dette skal vare, og det er kanskje derfor det gjør vondt og jeg blir redd når han er for lenge borte. (han har aldri vært borte fra meg i mer en 2 dager og det har skjedd 2 ganger og han er snart 2)

 

jeg vet ikke, men føler det ikke som noen bersuende lykke (bortsett fra i enkelte øyeblikk) og det føles ikke ut som noe jeg har lyst til og gjenta med det første. innimellom er jeg rett og slett ikke sikker på om det går i pluss. selv om jeg vet han er alt jeg har og alt jeg noen gang virkelig har elsket.

 

følelser er vanskelige saker,

 

 

[Anonym bruker]

Du er jo glad i ungen:) Og jeg er skråsikker på at om noe hadde truet ditt barn, som fare eller alvorlig sykdom, så hadde du kjempet med livet som innsats for nettopp ditt barn.

 

Det er ikke sånn i det daglige en kjenner de mest utrolige toppene. Det er når noe skjer at alt virkelig kommer frem.

 

Jeg kan ikke si at de aller største toppene kommer i hverdagen, men når det er noe mine barn trenger for beskyttelse eller hjelp, så kjenner jeg at det er ingen i verden jeg kan gå så langt for som for mine barn.

 

Det å ønske at barnet har det godt, lese en historie, nynne en melodi, ville at barnet er tørr og mett, kjenne den koselige følelsen i et godt øyeblikk, det er det som er mammas kjærlighet og det store øyeblikket og toppen i hverdagen;)

[Anonym bruker]

MOR TIL GUNNAR.

 

Du har en fantastisk måte å skrive det JEG tenker og føler. Kjenner meg sånn igjen i mange av innleggene dine.

[:::) Frøken Velferdsrett]

hehe.. om vi stikker til legen, så får vi kanskje samme diagnose ;P

 

men takk, tror jeg.. hehe :-)