Ser ut som jeg blir trebarnsmor alene....

[Anonym bruker]

Ikke om jeg klarer å ha et sånt utsabilt forhold med to barn og være gravid. Det jeg lurer på er huset. Er jo ganske dyrt aleine... Hva har jeg rett på av penger? Noen som vet?

[Anonym bruker]

Men hvorfor ble du gravid med nr tre hvis forholdet er ustabilt???

[**¤¤**]

Hei

 

Gå til alenforeldre forumet. Der er det en link du kan ser hva du har krav på. Eller gå til nav.no der vil du også finne informasjon.

 

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Takk:)

 

Og til anonym over, nei hvorfor?.... det er vel ikke lett og si, er vel ikke første gangen i historien noe sånt har skjedd??... men jeg gleder meg varmt over graviditeten uansett:)

[ojoj, NÅ er det liv i leiren!!]

for et teit svar/spørsmål du kommer med anonym 13.58.

 

Vet ikke hva du har krav på av penger, men han må jo betale bidrag for hvert av barna da, og så får du barnetrygd for ett ekstra barn enn du har, så du vil få 4 barnetrygder.

 

Ikke sikkertt du får mye i overgangsstønad, for det beregnes etter inntekten din, jo mer du tjener, jo mindre får du i overgangsstønad, man skal vel ha null inntekt for å motta full overgangsstønad som er på ca 8000 kr i mnd (åkei, arrester meg om jeg sier feil mtp på null inntekt for å få full overgangsstønad)

 

Du kan også søke på forskjellige stønader, som barnetilsyn eller noe, det vil da være hjelp til betale barnehageregninger o.l.

Bostøtte er vel også noe du da kan søkeom støtte om..

sikkert flere ting jeg ikke har nemt.

 

MEN er du langt på vei da? ikke en sjans for at det er hormonene som er slemme med deg nå da? i begynnelsen av dette svangerskapet hadde jeg et par byer der jeg var overbevist om at jeg kom til å bli alenemor til tre- hehe:) for neste dag å være stupforelsket i gubben igjen.

 

Håper det er hormoner i sving da, at det ikke blir skjærings for dere

[Anonym bruker]

Vel, her er vi uenige. Jeg er nok ikke den enesten som synes det ikke er smart å satse på et tredje barn når forholdet, som hun sier, er ustabilt...

[Anonym bruker]

Takk for fint svar:)

 

Og hormoner ja, er 14 uker på vei, og helt ødelagt av kvalme og bare gråter hele tiden...

 

Vi har vært igjennom dette før, men jeg er jammen ikke sikker.

Han har sagt til meg at han ikke elsker meg i dag, og den er lei...

 

HI

[ojoj, NÅ er det liv i leiren!!]

neida, det kan godt hende du ikke er alene om å synes det ikke er smart å "satse" på et tredje barn da, men at du spør henne om hvorfor hun er gravid, er likevel en teit ting å gjøre, det er sikkert ikke jeg heller alene om å synes, at det var et teit spørsmål av deg å stille.

 

Og intensjonen din med å svare henne på den måten var å.... ?

 

jaja, nok om det, skal ikke nøre opp om en krangel med deg på denne tråden, trenger ikke kuppe tråden til HI med å lage eder og galle, kanskje det er nicket ditt forresten anonym 14.13? altså "eder og galle"?

 

hehe,

 

Sorry HI mener ikke å kuppe tråden din sånn, men måtte bare svare på eder og galle sitt innspill

[Anonym bruker]

Det interesserer meg å vite hva som får folk til å satse på barn nr tre når forholdet er ustabilt. En eller annen grunn må det vel være - jeg regner med at HI har hjerne.

[Anonym bruker]

Jeg har svart på hennes spm litt lenger nede:)

HI

[ojoj, NÅ er det liv i leiren!!]

Huff! det var en fæl ting av han å si:(

 

skjønner godt at du er lei deg, men du elsker han? og han elsker jo gjerne deg selv om han sa noe sånnt? kranglet dere da han sa det eller? kjenner til at man kan si ting man ikke mener (eller fullt ut "mener" der og da men..) og angrer på det etterpå?

 

Om det er så, er det en mulighet for at dere kan fikse forholdet?, ta kontakt med familievernkontoret og be de om å hjelpe dere, eller hensvise dere til parterapi (ikke sikker på hvordan de rent praktisk gjør det på familievernkontoret men)

 

jeg slet med depresjoner sist svangerskap, og det var veldig veldig tøft, var mye mye mye lei meg, sinna på mannen også. Men heldigvis for meg (og han også da faktisk) så er han veldig storsinnet, og klarte å se rundt depresjonstrollet mitt og hjalp meg gjennom den tøffe tiden, og vi klarte det! tross mange odds mot oss:) vi fikk profesjonell hjelp også, det var utrolig nytte for oss, det er derfor jeg nemner det for deg, jeg antyder på ingen måte at du har depresjon, det kjenner du best selv.

 

Men husk at menn også kan bli hormonelle under svangerskap, eller oppleve en livskrise, kan det være noe av problemet?

[zethaline]

Faen,at det går an....

Hvis vi hadde vært så jævlig smart noen av oss,hadde vi ikke fått

barn.Det er ingen som vet hva fremtiden bringer,men når man vet hva man vil og velger å få et barn,så er det vel opp til den som skal ta vare på barnet,å ta det ansvaret/problemet.Ingen andres!!!!!!

Alltid noen som skal være så NEGATIV.......

 

Jeg støtter deg 110%,gled deg til det lille barnet ditt skal komme til verden.

Og det som kommer av sorger og gleder får du ta etterhvert.

Sikker på at du klarer deg kjempe fint;-)

[Anonym bruker]

Noen ganger bruker man slurvete prevansjon som fullamming og hoppe av i svingen, og vet man er uansvarlig, men samtidig så bor man sammen og har to barn fra før, og har økonomi til det, også tenker man at det går nok bra.

Grvaid ble jeg og ble kjempeglad. Problemet er at den siste måneden har vært tøff for oss, og derfor kaller jeg det ustabilt. Flytte ikke flytte, annenhver uke. Nå har vi hatt en fæl krangel i to dager, og jeg er rimelig sliten og lei meg, men regner jo med å måtte svare på det spm du kommer med flere ganger, fra famile og venner, hvis vi flytter fra hverandre nå.

Det er lett for andre å si hvorfor ikke ditt og datt, men det er ikke de spm du vil ha når du står der i søla selv, anonym, for vi kvinner er for flinke til å bebreide oss selv fra før, og vi trenger ikke noen andre til å tråkke oss lenger ned i søla.

Håper dette var godt nok svar til deg, anonym;)

[Anonym bruker]

Ojoj

 

Jo, jeg har nok ikke vært lett å leve med i det siste jeg heller... Minstemann er åtte måneder og jeg gikk kvalm hele forrige svangerskap, og nå er det igang igjen og jeg har tenkt de siste dagene at dette tar knekken på meg... Tror jeg er veldig deprimert, det eneste jeg klarer å glede meg over er barna og den lille i magen.

Hvem snakket du med når du var deprimert? Jeg har en skammelig evne til å være så veldig sprudlende og frisk hver gang jeg går til legen.

Klarer aldri å klage til dem, enten fysisk eller psykisk....

 

Jeg lar være å snakke med han resten av dagen han kommer hjem seint, noen ganger trenger man vel en time out også...

 

HI

[Anonym bruker]

Tusen takk:)

 

Skulle det bare vært planlagte barn her i verden hadde nok menneske rasen utdødd:)

 

HI

[Anonym bruker]

Det er du som leser det dithen at jeg bebreider deg! Jeg er bare realist og lurer på hvorfor (regner jo med at du er oppegående nok til å vite det).

Jeg skjønner at situasjonen ikke er festlig. Men når man betegner et forhold som ustabilt så må man ha et grunnlag for det. Et forhold som er ustabilt har jo brukt tid på å komme dit, det blir ikke det over natten. Og da har man vel tid til å tenke, tenker jeg, at enda et barn ikke er veien å gå.

 

Men nå skriver du at det i DEN SISTE MÅNEDEN har vært ustabilt. Da lurer jeg: en måned er faktisk ikke lenge, alle har nedturer, kanskje det ikke er grunnlag for å si at det er ustabilt ut ifra bare en skarve måneds trøbbel?! Kanskje det er håp? Jeg ville i hvertfall ikke dømt ting nord og ned på gr.lag av en dårlig måned. Dere er vel i en krise som det kanskje er mulig å løse.

 

Ikke bli satt ut fordi noen appellerer til din fornuft og ikke bare til dine føleser, slik som noen av de andre her på tråden som (lettvint nok bare) sympatiserer med deg og liksom blir så sjokkert over at det går an å spørre som jeg gjør.

Spesielt i sådanne situasjoner kommer man ofte lenger med fornuft enn med følelser. Men mange kvinner fatter kanskje ikke det...

[Anonym bruker]

Selvfølgelig må man bruke fornuft, men det nytter ikke å være etterpåklok, og det hjelper ingen som ligger nede at folk skal stå oppå dem og fortelle dem hvor dumme de har vært. Man må ta det fra der man står, ingen kan skru tiden tilbake, og når man har et barn i magen har man jo knyttet et bånd til det og er glad i det, uavhengig om faren er en drittsekk eller engel. Og da er det sårende om folk rundt deg ser på dette som en byrde (nå mener jeg ikke sårende fra deg, en anonym på bim, men familie), som sikkert kommer med samme utsagn som deg, for de vet jo så mye bedre, tror de.

Sannheten er at når det ihvertfall gjelder min egen familie, så har de en sjangse til å sette seg på sin "høye hest" og se ned på noen.

Og jeg har ingen tall å komme med, men jeg vet at det er ihvertfall mange rundt meg som ikke hadde vært hvis alle barn skulle vært planlagt.

[Anonym bruker]

nn 15.27: Jeg har ALDRI sagt at hun er dum. Den påstanden får du stå for!

 

Jeg appellerer til fornuften, noe som er til mer hjelp enn bare å jatte med og føle i vei.

Det viser seg at forholdet har vært ustabilt i bare en måned, den infoen fikk jeg etter å ha spurt og gravd litt! Dermed var det kanskje nyttig at jeg bruker vettet til spørsmål. En mnd er nemlig ingenting! Da er det kanskje håp for dem!

 

Så får du innse at spørsmål og bruk av fornuft kommer man lenger med enn det å meske seg med tullepåstander og føleri slik du ser ut il å verdsette...

[ojoj, NÅ er det liv i leiren!!]

jeg snakket først med legen, med det var pga jeg fikk tilbakefall med bulimien min, og hadde ikke samvittighet til å laver å ta det opp med legen min, var redd det kunne skade babyen. Flaks for meg tok hun meg VELDIG alvorlig, jeg var da ca 20 uker på vei, mens jeg fremdeles var på kontoret, ringte hun opp til psykiatrisk poliklinikk, for hun hadde nemmelig nettopp jobbet der, og kjendte godt ene overlegen der oppe. Den overlegen var spesialist på spiseforstyrrelser, og jeg fikk komme til med en gang, første gang i mitt liv jeg fikk hjelp for spiseforstyrrelsen. Hun var psykiater, og kunne sakene sine, jeg fikk etterhvert diagnosen svangerskapsdepresjon, da jeg ble ganske deppresiv kitakt med vektoppgangen, men det var som om hele livet fallt i grus og jeg tenkte ikke egentlg så mye over selve vekten, det var andre ting som "bare dukket opp" mannen var med på nesten alle timene, jeg var en til to ganger i uken nesten hele svangerskapet. Det var en enorm lettelse for mannen min å være med, legen "behandlet" nemmelig han også, hun spurte mannen om mye, fikk han i tale, fikk han til å snakke om det som var vondt for han også, alle bekymringene han satt inne med, og følelsene rundt det hele. Vi fikk mye skryt av legen for at vi var tøffe, hun motiverte jo oss da, og hun engasjerte seg veldig i oss og livshistoriene våre og kivssituasjonen. HUn hjalp oss veldig på rett spor, og "slapp" oss etter fødselen, vi hadde noen tøffe mnd men kom oss helskinnet igjennom tiden etter fødsel også, og diskuterte ofte ting som legen vår hadde sagt til oss når ting var vanskelig. Hun hjalp oss rett og slett til å knytte sterkere bånd oss imellom, vi har kommet styrket ut av det begge to. Jeg har dager jeg er deppet nå også, men kan overhodet ikke sammenlignes med en skikkelig depresjon, og det at jeg har opplevd en knallhard deppresjon, gjør at jeg tåler mye mere nå, "det er laaaaaaangt fra så ille som da" liksom:) skjøner? jeg vil veldig anbefale deg/dere å skaffe hjelp, for det kan jo kanskje hjelpe dere gjennom den tøffe tiden? det ER tøft å gå gravid og hasmå barn, det kan hende det hjelper dere å tenke sånn? og at dere er suuuper flinke som klarer å "holde ut" selv når det stormer som verst.

 

 

jeg og mannen kan ha perioder som strekker seg over uker hvor vi generellt er sure begge to, kanskjr har vi kranglet mye, er stresset, rekker aldri sove skikkelig ut, eller snakke skikkelig ut, men så plutselig er det solskinnsdager igjen:) og vi kooser oss og nyter det selv om det kan være kortvarig, vi har liksom kommet frem til at "ja, vi er småbarnsforeldre i full jobb, i etableringsfasen, hvem sa at det va rosenrødt? vi SKAL klare å komme oss gjennom noen tøffe år SAMMEN, så får vi heller hate hverandre litt innmellom"

 

 

men dette er hvordan vi tenker, og vi har vert gjennom vår første "skjærsild" det kommer sikkert flere, men vi VIL bli gamle sammen, sånn er vi litt sta.

 

kunne skrevet mange mange sider mer, men må stikke, send meg gjerne en pm om du vil:)

nå, eller senere når du skulle føle for det

 

[ojoj, NÅ er det liv i leiren!!]

etter å ha lest gjennom det lange innlegget mitt, må jeg bare tilføye litt, da det ser ut som om mannen og jeg ikke har det så bra.

 

MEN det har vi altså, hver dag koser vi oss, enn om det er små glimt bare, så har vi lært oss å sette pris på de "få sekundene" vi har, liksom akseptert at livet styrter avgårde nå med huset fullt av småbarn, og den største styrken vår, er at vi er gode på å samarbeide, selv når vi har sure dager, vi fungerer veldig godt som et team mao. Og den største gleden er ungene våre, veldig ofte (tilogmed om vi nettopp har surmulet) så smelter vi av ungene, blir sånn: seeee så søøøøt:)hehe, og begge er i godt humør igjen og "skryter" til hverandre kor flinke vi er til å lage barn;)

(bare sånn at folk ikke tror vi lever sammen fordi vi "SKAL"- hehe:) vi lever sammen fordi vi LIKER det:)

 

hehehe:))

[Anonym bruker]

Jeg leser det dithen at du, anonym 15:10 over her vet godt at det ikke er noen annen grunn til å spørre HI om hvorfor hun ble gravid enn å tilfredsstille din egen nysgjerrighet. HI er gravid, og alle slike spørsmål om hvorfor hun gjorde ditt eller ikke gjorde datt er totalt meningsløst siden det er vann under broen. Kan ikke gjøre om på fortiden, ikke gjøre noe med framtiden, den har ikke kommet enda. Bare nåtiden, gjøre det beste ut av den slik at framtiden kan bli slik en vil. Dessverre så skjer det mange ting som vi ikke har kontroll over som gjør at livet vårt ikke blir slik vi så for oss.

 

HI, gratulerer med graviditeten! Jeg har ikke så mange konkrete råd til deg, men ikke ta viktige beslutninger om framtiden i kampens hete. Bruk god tid på å bestemme dere for hva dere ønsker. Uansett så er dere bundet sammen på grunn av barna. Dere skal ikke være sammen på grunn av barna, men på grunn av dere selv. På grunn av barna skal dere sammen sørge for at barna har det bra, og som regel har barna det bra med foreldre som er lykkelige og har det bra. Har dere det ikke bra sammen, så vil ikke barna ha det så bra heller. Men et forhold behøver ikke alltid gå dukken, om dere er villige til å jobbe for det. Kompromisser er bra, men ikke gå på akkord med deg selv.

[Anonym bruker]

Du øser ut halve livshistorien din på andres tråder, "ojoj, skal bli liv i leieren". Hva med å lage din egen tråd? Ble veldig mye kakling utenom tema på deg...

[ojoj, NÅ er det liv i leiren!!]

hva mener du med det? hun spør jo hva jeg gjorde da jeg var deprimert. Så kjekt at du følger med på hva jeg skriver da, siden du har oversikt over hva jeg skriver på andres tråder, har tydeligvis gjort inntrykk på deg jeg da:)