Vi øver på å kommunisere!

[Anonym bruker]

Jeg må fortelle det til noen, for det er litt slitsomt faktisk!

 

Vi kommer begge fra familier hvor problemer, irritasjon, konflikter, og ellers alt negativt forties, og der man holder sinne for segselv og går rundt å ulmer over tid med det. Når man kommer fra en slik familie blir det et mønster som er litt vanskelig å bryte. Jeg har jobbet med det lenge, men mannen min har egentlig ikke villet snakke så mye om det. Han holder ting for seg selv til han eksploderer. Slik har forsåvidt jeg også vært, men har jobbet med å forandre på det i et par år.

 

Nå jobber vi med å fortelle hverandre ting som irriterer oss FØR det blir for mye. Det handler like mye om HVORDAN vi skal ta kritikk fra den andre uten å gå rett i forsvar, og selvfølgelig HVORDAn vi skal gi kritikk for at ikke den andre skal føle at h*n MÅ i forsvar. - At det er fint å spørre innimellom, når man merker at ting ikke er helt som det skal, "hvordan har du det?", "du ser litt irritert ut, er det noe du vil snakke om?" fordi det da er lettere å fortelle om det som plager en uten at man slynger det ut som en lang rekke beskyldninger. Det er en helt ny måte å samhandle på, og det er ikke alltid like lett.. Det er virkelig ikke lett å bryte dårlige vaner, og vi har ingen tro på at familiene våre vil forandre seg - men jeg vil ikke at barna våre skal bli som oss, ha vanskelig for å snakke om ting og at de ikke tør snakke til foreldrene sine fordi foreldrene ikke kan ta kritikk, men eksploderer.

 

[Anonym bruker]

Bra da! Har dere kommet frem til dette selv? Hvordan det er best aa trene paa dette og saann mener jeg...