Samboer som er redd for å ikke bli like glad i et barn til...

[Anonym bruker]

Hmmm vi har hatt flere runder de siste mnd på om vi skal ha et barn til, har en gutt fra før på 4 år. Jeg har vært klar lenge, men har merket på sambo at han har vært nølende, uten at jeg har klart å få helt ut av han hvorfor. Etter mye fram og tilbake hvor han halvveis har gått med på å prøve et par mnd nå, har han sagt at han er klar, men jeg har merket at "noe" gnager han likevel.

 

Så da, har jeg fått hull på byllen. Han er rett og slett livredd for at han ikke skal greie å bli like glad i et barn nr to. Og han har en oppfatning om at hvis vi får en jente som nr to vil alt være greit, han ser for seg at det vil være anderledes, andre ting som blir viktig ift et annet kjønn. men hvis det blir en gutt til...ja da kommer denne frykten hans snikende. Han er så flink med sin sønn, og de er begge så glade i hverandre, han har drømt om fremtiden med han og lovet seg selv å gi han alt mens han vokser opp. Han er redd for å "svikte" sine egne løfter, ikke kunne følge opp to slik han hadde tenkt og han er redd for at han ikke skal klare å føle det samme for en til, eller at det går motsatt og han får mer forkjærlighet for nr to og på en måte "glemmer" nr 1.

 

Vi har snakket mye rundt dette, vi har snakket om de følelsene vi har opplevd med lillegutt siden han ble født, alle de små øyeblikkene, ting som jeg vet har vært følelsesladet for ham og dyrebare minner, men tankene hans er fremdeles de samme. Vi prøver denne mnd, men jeg vet at han kommer til å møte et evt svangerskap med skepsis, helt til ultralyd da "dommen" kommer eller evt ved fødsel. Jeg vet jo også egentlig at han kommer til å endre oppfatning rundt dette underveis i svangerskapet og etter fødsel, han kommer til å bli mo i knærne akkurat som med førstemann, men jeg vil så gjerne si noe til han nå slik at han bare skjønner det slik at han kan glede seg å være klar for å bli pappa igjen, uansett kjønn. Er det noen som har vært borti liknende fedre eller som har noen råd til meg? Hva skal jeg si til han?

[Anonym bruker]

Du får spørre han hvorfor han er så dømmende.

 

han må jo gå rundt og tro at alle vi som har flere barn ikke er mere glad i barn nummer 2,3 eller 4 osv, enn i førstemann!

 

 

[Anonym bruker]

NB: Det som kommer til å skje, nemlig, er at hjertet hans svulmer opp sånn at han blir MERE glad i både førstemann og nestemann.

 

 

 

Hilsen mor til mange

[Anonym bruker]

Hei Vi har mange vennepar som har flere enn ett barn så jeg har spurt han om det, han vil kanskje ikke tro på det. Jeg vet jo at det siste du sa er så riktig, hvorfor kan ikke han tro at det er sant? Eller kanskje han bare ikke våger å tro at det er sant?

 

HI

[Anonym bruker]

Det er mange mødre som tenker det samme. Han får bare tenke på det litt lengre? Det er iallefall umulig å ikke bli glad i enda et barn-

 

barn trenger dessuten søsken.

[Anonym bruker]

Jeg satt med samme følelse som mannen din, bare som mamma... Bekymret meg lenge for hvordan det ville bli og det hindret oss i prøve på nytt på flere år. For min del kom det til det punkt hvor jeg visste at jeg aldri ville kunne vite sikkert, uten å faktisk gå igjennom det. Så jeg ble nølende gravid igjen, om man bruke den betegnelsen.

 

Og vet du hva? Jeg hadde underveis mine tanker om skrekkscenarier hvor barnet ikke var elsket av sin mor, bare for å oppdage at det aldri hadde kunnet skje likevel. For når barnet var ute, samme kjønn som sist, var det som om at jeg aldri hadde tenkt tanken engang. Barnet er like mye elsket som sitt eldre søsken, kjærligheten til dem er så stor at jeg ikke har ord.

 

Fortell mannen din at det er OK å ha slike tanker, det er faktisk en normal frykt å ha, om jeg har forstått det rett. Han må bare tørre, så vil han se at det ikke var noe å være redd for likevel. Be han fatte mot og lykke til på ferden. :-)

[Anonym bruker]

Dette er helt normale følelser, men jeg tror man nesten bare må gå igjennom det for å se det i praksis. Er ikke lett å si noe når den følelsen først har satt seg.

Her hadde også samboeren litt sånne følelser, men litt motsatt. Han er stefar til barnet mitt -har vært det siden han bare var noen mnd gammel, så han var rett og slett redd for at han av en eller annen biologisk grunn skulle bli mer glad i sin biologiske sønn. Dette engstet han så mye, at han nølte med å sette igang med forøkelsen. Som du sier, han hadde så mye planer med eldstemann, og ville nødig gjøre noe for å ødelegge det flotte forholdet de har.

Men heldigvis trumfet ønsket om søsken over disse følelsene, og vi satt i gang.

Da lillebror kom, ble det nesten litt omvendt. Han tok seg kun av eldstemann og turte ikke helt å slippe minsten inn. Han var vel heller ikke helt forberedt på at ikke farsfølelsen kom umiddelbart.

Men alt ordnet seg altså til slutt.

Det er viktig å snakke om disse følelsene og gi de rom. Faktisk mange nybakte fedre som går inn i en slags "fødselsdeprisjon" og det blir det lite snakk om.

Lykke til!

[Anonym bruker]

Min mann hadde og problem med tredjemann fordi jeg overtalte han til en til.Han klarte ikke å få forhold til magen min og var redd noe var galt.Han var fullstendig annerledes i svangerskapet pga dette...veldig uinteressert.Var svært lei seg pga det. Men da babyen ble født forandret alt seg og han fikk følelser fra første sekund. Og jeg fikk min gode gamle mann igjen.

Det er nok veldig normalt at en tenker slik,derfor var jeg ikke bekymret for at han ikke skulle bli glad for babyen.

Nå er han jo så glad for at jeg fikk han med på en tredjemann!

[Anonym bruker]

Vet du, mange mødre kjenner på noe av det samme, til og med under graviditeten med nr 2.

 

Jeg nektet litt å innse at jeg var gravid igjen, da nr 2 var på vei, fordi jeg visste at da kom jeg til å bli alene med 2, og det var IKKE planlagt.

 

....helt til jeg hørte hjertelyden i uke 13. Da endret mine tanker seg. Og gud hvor glad jeg er for at jeg gjennomførte svangerskapet, og fikk barn nr 2. Begge mine barn er mine øyenstener. De er mine barn, like og ulike på samme tid. De trenger meg begge to, og jeg trenger dem. Hver dag.

 

Det er ikke lett å begripe at en skal kunne føle det samme for to nurk, for kjærligheten for våre barn er så stor. Men kjærlighet er det alltid plass til mer av, og vi har rom i våre hjerter til mange. Sånn er vi skapt:)

[Anonym bruker]

Så godt å se at det faktisk finnes andre der ute som har gått gjennom noe av disse følelsene min mann sitter med. Takk for at dere deler deres historier Vi har snakket mye om dette, og han er helt klart mer på gli nå enn for et par mnd siden, og vi kan vel kalles for prøvere nå. Som jeg sa til han, hvordan kan vi egentlig vite noe om dette, det er jo noe man faktisk må oppleve selv for å i det hele tatt tro og mene noe om det. Og det er jo virkelig noe spesielt med disse barna som kan frembringe slike ubeskrivelige følelser i oss alle. Joda, han er enig i det, og han har vel bare valgt å stole på meg ift tankene hans nå, jeg ser jo også på han at han blir litt "mo i knærne" når vi snakker om det Tenker dette er noe vi kommer til å snakke mer om fremover, det er jo som det blir sagt her, helt normale følelser, men som må gies rom og taes alvorlig. Jeg tror og håper at dette ordner seg, takk igjen for deres historier.

 

HI