har visst fortalt det til alle!

[madremia]

jøss. her er jeg gravid i 4 uke - har tidligere mistet i MA og vet alt om hva det er også forteller jeg det til 4 venninner og mamma og pappa med det samme!!!??

Hører meg selv fortelle det.

Vet at de ville fått vite det om jeg mista og - men framstår jeg som ei som ja...vet ikke - framstår jeg helt naiv?

ER 33 år og burde ikke tenke på akkurat det,men akkurat her og nå føler jeg at dette var da litt voldsomt. nu vel. det er vel bare min stil...

[Marianne87]

Det er veldig forskjell på folk. Noen liker å vente til nærmere 12 uker før de sier noe, og noen forteller det med en gang. Jeg er nå andregangsgravid og er ca 5 uker på vei. Jeg fortalte det til alle i dag (etter å ha vært hos legen og bekreftet osv). Både familie og venner. Dette litt fordi jeg gifter meg om 3 uker og vil derfor få mange som lurer på hvorfor jeg ikke drikker alkohol osv, men mest fordi jeg er så glad og gjerne vil dele dette med de jeg er glad i Mister jeg er det like viktig for meg at de jeg er glad i er rundt meg da også! Så du er absolutt ikke naiv fordi du velger å fortelle tidlig! Er viktig å ha troen på at det går bra, noe det gjør for de aller fleste. Skjønner du er litt redd fordi du har hatt MA før, men sjansen for at det vil skje igjen er jo minimal. Kos deg med svangerskapet og prøv å tenk positivt!

[froeken]

Jeg er like langt på vei som deg, og har fortalt det til de nærmeste.

[Gjest]

Jeg klarte heller ikke å holde det for meg selv, begge gangene fortalte jeg det til foreldrene mine tidlig, pluss noen venninner, for å slippe å prøve å skjule det i festlige lag. Synes det var fint å si det, jeg. Prøver likevel å la være å si det til ALLE, da det må være kjedelig å forklare så mange OM det skulle gå galt.

 

Som regel går det bra, så jeg synes ikke du er naiv, synes heller det er mange som på død og liv skal skjule det og det kan bli en belastning i seg selv.

[Gjest]

ha ha jeg kjente meg sånn igjen, jeg også har visst fortalt det til alle, jeg hadde ikke akkurat planer om det, men jeg er så glad etter å endelig teste posetivt etter 3 års prøving(icsi)....

[madremia]

Sist var jeg tvunget til å si fra tidlig på grunn av planlegging med jobben, alle var så glade for meg, men så gikk det jo ikke som det skulle.

Min erfaring fra den gang er at jeg er glad folk visste. Med noen unntak. JEg kunne ønske mine nærmeste sjefer var de eneste som visste på jobb. litt slitsomt å møtee HUFFA-blikket overalt, aldri pause.

MEn av mine venner er det ikke noe å vurdere en gang - om de ikke hadde visst det - ville jeg ha fortalt dem det.

Så dette handler nok mest om frykten for å sslove bort noe en ikke kan holde på en måte. DEn er jo i seg selv irrasjonell. Ingen i mine omgivelser tenker sånn. Men hver gang noen i 4 uke sier til meg de er gravide får jeg et støkk og er kjemperedde de skal ta graviditeten for gitt.

Jeg vil samtidig si at jeg nyter hver en dag nå, frykter ikke MA, hvis kroppen ikke går videre på dette, er det fordi det ikke er sterkt nok. Det vil utløse en kollossal sorg, men jeg har på en måte lært en del fra forrrige runde. Vi mennesker er jo del av en fantastisk natur. Det kan koste noen ganger.

 

Håper vi alle er skodd for den fantastiske seilasen. Takk for støttende meldinger!