Er så triiiiiiiiiist!!

[3 prinser prinsesse på vei]

Jeg blir helt sprø snart. Har to fra før og da ELSKET jeg å være gravid. Nå synes jeg bare det er helt pyton. La på meg ganske mye forrige gang, så det gnager meg skikkelig denne gangen, LITT for mye kjenner jeg, men klarer liksom ikke gjøre noe med det..

 

I tillegg så er jeg bare så trist. Føler meg nesten litt deprimert. Klarer ikke helt å se gleden i å gå gravid. En liten ting som at jeg går ut for å handle mammabukser, og ikke finner en som passer, gjør at hele verden faller i grus, og det baller på seg med negative tanker og ender opp med at jeg kan være lei meg/ nedfor en hel uke og bare grine..

 

Synes dette er helt forferdelig, vil jo ikke ha det sånn. Klarer ikke engang å glede meg til barnet kommer, selv om det er ønsket. Ser liksom ikke for meg kosen, bare innstiller meg på at jeg vet at det blir slitsomme måneder med amming og nattevåk osv.

 

I tillegg har jeg en samboer som pendler og er hjemme kun fra torsdags kveld til søndags kveld. Det er forferdelig tungt å ikke ha han her sammen med meg når jeg går gravid, og i tillegg kjenner jeg at det kommer til å bli fysisk tungt etterhvert som graviditeten nå tynger på ( er 22 uker) Ville jo gjerne delt hverdagen med han og det å være gravid og alt det fører med seg. Det bekymrer meg jo også for at det bare skal bli slit og mas å være "alene" med en nyfødt samtidig som to andre barn skal følges opp..

 

Huffameg.. håper dette snart gir seg

[birrisj05.02.09]

Det er vel ganske normalt å være litt unhappy også, ikke alle som er superhappy døgnet rundt.. jeg liker heller ikke å være gravid, og gleder meg bare til å få gullet ut..

Og man skal være litt forsiktig med å sammenligne svangerskap, for det blir aldri likt. Og det betyr ikke at det er noe galt!

Men vær obs på at om det blir verre - så kan du være på vei mot en svangerskapsdepresjon.. ta vare på deg selv!

[bebis*i*magen]

Skjønner godt hva du mener.

Har et barn fra før. Gleder meg utrolig til å bli mamma på ny, og til at lille gullet mitt skal få bli storebror... men husker samtidig hvordan de første ukene var med førstemann. Antall timer jeg sov de første fem døgnene, kan telles på hendene... i tilegg slit med å få amming igang, og en unge som bare skreik til alle døgnets tider. Var mye alene med lille gutten min.

 

Men utrolig hva vi mammer klarer når vi bare må. Uansett hvor trøtte og slitne vi er! Råder deg til å ta kontakt med helsestasjon dersom du trenger noen å prate med. Har vært en kjempe ressurs for meg!!! :-D Lykke til!

[Skihild]

Kjenner meg veldig igjen i din situasjon!

I mine to forrige svangerskap hadde jeg store problemer med tristhet, som nok gikk over til en depresjon. Men da var jeg 10 og 8 år yngre enn det jeg er nå, så da forsto jeg ikke mitt eget beste, og helsepersonel tok heller ikke tak. Det var veldig tunge svangerskap, og mye av grunnen til at vi har venta så lenge med nr. tre. Det frista ikke i det hele tatt!

I dette svangerskapet har det gått mye bedre, men nå i helgen kjente jeg igjen noen tunge tanker.

Då bestemte jeg for å ta tak, fikk en ukes sykemelding, for å prøve å hente inn litt overskudd. Håper og trur at det ikke skal ende som sist.

Er i samme situasjon som deg, har en mann som kommer hjem torsdag og reiser på søndag. Har hele tiden vært veldig positiv til at det skal gå knall bra. Men nå kom det noen triste tanker rundt dette også i helgen, ville bare ha han hjemme for å passe på meg.

Huff, nei, dette skal vi klare!

Ta gjerne kontakt, jeg synes det hjelper mye å vite at jeg ikke er aleine. Hadde en ide om det forrige gang, at det bare var jeg som ikke likte å gå gravid.

Har erfart det motsatte etter at jeg var open om det.