Åhhh, det der grusomme kvinnemennesket!

[Anonym bruker]

Altså: mannen min har to barn fra tidligere som han har normalt samvær med.

 

I helgen var de her hos oss og da presterte eldste jenta å si at faren må være mye mer glad i lillebroren (vår felles), enn i de to, siden han aldri stiller opp for dem når det gjelder avslutninger og aktiviteter. Hun innrømmet også at hun egentlig hadde dette fra moren.

 

Veeel, saken er som følger; da mannen min og deres mor gikk fra hverandre, tok hun barna med og flyttet tre timers kjøretur herfra. Dermed blir det litt vanskelig å følge barna opp i det daglige. I tillegg jobber mannen min skift, og jeg reiser mye i jobben, så vi har en vanskelig hverdagslogistikk - for å si det mildt.

 

Hva ialledager er det som rører seg oppi hodet på den dama der (mor til barna altså). Kunne hun ikke la være å flytte dersom det er så viktig for henne at far er med på aktiviteter og avslutninger??? Klart at det hadde vært koselig om han kunne være med av og til - men det passer rett og slett veldig sjelden pga jobb, reiser osv.

 

Åhhh, jeg blir så irritert!!!

[Anne-B.]

Dere må bare la henne være dum, og heller prøve å forklare det slik det er for barna, uten at dere er nedlatende når dere snakker om mora deres. Det er det som kommer til å fungere i det lange løp, om barna vokser til og har folkeskikk. Når de blir så gamle at de klarer å distansere seg litt fra mor og far og se dem som individer, og ikke bare som akkurat mor og far, vil de huske at mor snakket stygt om far, mens far og hans kone ikke snakket stygt om mor, men prøvde å snakke alvor med dem. Det er det dere må forsøke på, og ikke la dere synke ned på hennes nivå. Da blir det hun innprenter i hodene på barna, "sant."