Hjelp! Er gutten vår unormal????

[Anonym bruker]

Jeg og pappaen krangler så busta fyker angående barneoppdragelsen. Mens far mener det er umulig å snakke til gutten, mener jeg at han er jo nettopp fyllt 4 år og er ikke det tiden da de stort sett tenker på seg selv?

 

Greia er at han til tider er vanskelig. Han somler mye og han er aldri rolig. Han er hverken hyperaktiv eller har ad/hd, og helsesøster ser ham som helt normal og en blid og glad gutt. Men han sitter altså aldri i ro. Ikke ved matbordet(har alltid en fot på gulvet og skal være fortest mulig ferdig), han går rundt i sofaen hvis han skal se barne-tv, eller han løper frem og tilbake i stua, eller rundt i ring. Uavhengig av hvor sliten og aktivisert han er den dagen. Jeg opplever at min mann snakker til ham som en voksen. Selv sier han at han alltid har gjort dette og at ungen blir klokere da. Men han forventer at vår 4 åring forstår alle uttrykk og ord, og det synes jeg blir litt på kanten. Problem nr 1 er at han ikke lytter når vi snakker. Hvis vi forsøker å forklare ham noe, enten noe han bør lære, eller hvis han har gjort feil, svarer han som oftest noe helt annet. Skifter tema, med andre ord. Dette irriterer min mann grusomt og han mener gutten er dum og oppfører seg rart. Jeg derimot opplever ofte at han hører på meg, og han er flink til å si unnskyld og innrømme sine feil, til tross for at han ofte utnytter at jeg er "snillere" enn pappa.

 

Idag hadde gutten vår blitt kastet sten på av en gutt som alltid er slem med ham i barnehagen. Dette fortalte han til oss i bilen hjem, og pappa spurte om han pleide å leke med denne gutten. Ja, svarte vår gutt da, og pappa nærmest skrek: hvorfor leker du med noen som er slem med deg? Det sier seg selv at ingen vil leke med noen som er slem med dem! Hvorfor gjør du det? .... Da endret gutten vår tema, og begynte å snakke om superman-figuren han hadde i hånda. Det revnet helt for pappa og han nektet å snakke med noen av oss. Jeg forsøkte igjen å forklare pappa at gutten er 4 år!!! ... Men nei. I hans øyne er han totalt unormal og uinteressert i å lære noenting nytt eller høre på hva som blir sagt.

 

Ved matbordet har jeg alltid angst, fordi gutten spiser lite. Han vil fortest mulig fra bordet og pappa tvinger i ham. "Du har å spise hvertfall halve"..gjør han ikke det, er det rett i seng og da pleier jo jeg å ta gutten i forsvar, og så har vi helvetet løs.

 

Hva mener dere? Noen råd? Hva kan jeg gjøre? Er kjempelei meg og akkurat nå løper gutten frem og tilbake ved meg, så beklager rotete innlegg.

[Anonym bruker]

Vil si det er pappa som er den unormale her.....

[Anonym bruker]

Når jeg leser innlegget ditt reagerer jeg mye mer på oppførselen til mannen din. Det er han som trenger hjelp, ikke sønnen deres.

[Anonym bruker]

Bare en liten ting; hvordan hadde dette innlegget sett ut om det var skrevet av din mann? Ikke ment galt eller noe, men vi hører jo bare ene siden her.

 

Og da svarer jeg utfra at dette er riktig oppfatning av situasjonen; far har problemer. Vet at noen menn tror små barn er like "kloke og forstandige" som alle voksne, bare i liten utgave. Din mann høres slik ut.(min eks er slik, også)

 

Og det er grunnen til at han syns barnet er håpløst og aldri hører etter. Ergo er det din mann som må endre seg.

 

Som voksne er det VI som har ansvar for å endre barns oppførsel, gjennom å endre VÅR oppførsel. Barn klarer det ikke selv, pga manglende erfaring og utvikling. Det er det som er oppdragelse.

 

Ros virker mye bedre enn refs. Og det skal 10 rosende situasjoner til, for å veie opp for en negativ. Vanskelig, men effektivt:)

 

Det at ditt barn endrer samtaletema, er pga at han ikke takler situasjonen/samtalen og vil ha oppmerksomheten vekk fra temaet som var først.

[Anonym bruker]

Gutten din hørest ut som en veldig normal 4 åring. Jeg har en jente på 8 som så og si aldri sitter i ro (uten om på skolen, der er hun veldig flink:)

 

[Anonym bruker]

Nei, gutten deres reagerer helt normal på en veldig unormal situasjon. Tenk deg å ha to sjefer som du er avhengig av å høre på begge to, de gir stadig ulike beskjeder og krangler seg i mellom, de har helt ulik tilnærming til deg: hadde ikke du også løpt rundt i ring og endret tema når den ene sjefen sa noe?

 

Jeg er enig med alle andre som sier at det er mannen din det er noe galt med. Han er til skade for gutten, det virker ikke som han er glad i ham en gang med en slik oppførsel, selv om det sikkert ikke er tilfelle. Det hadde nesten vært bedre om også du oppførte deg helt likt som faren, slik at det i det minste bare var et sett regler å leve etter; ikke to sett regler som er umulige å forene.

 

Jeg får helt vondt av gutten din, dere bør ta en samtale med en familieterapeut for å endre fars atferd. Det vil jo sikkert bare bli verre. Stakkars gutt - du må beskytte ham, men du må ta tak i faren hans.

[birrisj05.02.09]

Det er ikke gutten det er noe galt med, det er mannen din!

Han er jo rett og slett bare nødt til å kunne se ting fra ståstedet til 4-åringen og ikke fra en voksens ståsted. Ikke rart om gutten blir litt forstyrra, han klarer selvfølgelig ikke tolke alle disse forskjellige signalene og kodene dere sender ut!