Jump to content
Sign in to follow this  
Kanutten80 gutt 08 og gutt 10

Fødsels historien om vårt lille prøverørsbarn (En tøff fødsel)

Recommended Posts

Kanutten80 gutt 08 og gutt 10

Onsdag 10. september ringte samboeren til min jordmor pga min fødsels angst. Han spurte om det var mulig for meg å få keisersnitt selv om jeg hadde termin om 2 dager. Jeg hadde ikke sovet noe særlig de siste nettene pga at jeg var redd fødselen skulle starte.

Så hun ringte kvinneklinikken på Fredrikstad sykehus, å jeg fikk komme ned med en gang.

Jeg dro ned å fikk prate med overlegen. Han undersøkte meg og han sa at livmor tappen var ikke helt avflatet enda, men fødselen kunne sette i gang når som helst. Nå det gjaldt det å få innvilget et keisersnitt, så ville han ikke at jeg skulle det. Dette pga at jeg var så sunn og frisk, og at babyen lå perfekt tilrette inni magen også var den lille passe stor (ca 3600 gram).

Så da gikk jeg gråtende ut i bilen, fortsatt like redd. Å samtalen hjalp ingen ting.

 

Senere på dagen tok jeg modnings akupunktur hos en jordmor, mens jeg lå der kjente jeg at kroppen var litt sånn rar og "uggen" og mye kynnere. Etter at nålene var tatt ut, så skulle hun kjenne på pulsen min. Å da sa jeg til henne at at, nå har jeg nok føde puls, følte at det var noe på gang.

Hun målte pulsen og sa at ja du har føde puls. Så fødselen skjer innen kort tid.

Jeg kjørte innom apoteket og "kynnerene" begynte å bli så kraftige og jeg måtte stoppe opp når de kom, klokka var nå 16:00. Tenkte ikke noe mer over det å dro hjem med disse kraftige "kynnerene".

 

Når jeg kom hjem lurte samboeren på hva det var med meg. Lurer på om jeg har rier, svarte jeg.

De ble kraftigere, men uregelmessige. Vi begynte å ta tiden på de, å de varte i 50-60 sekunder.

Søsteren min kom utover kvelden, å hun tok tiden sammen med oss.

Riene var veldig uregelmessige hele kvelden og natten. Prøvde å legge meg på kvelden, men klarte ikke å sove.

Så jeg la meg på sofaen og duppa av litt i mellom slaga denne natta.

 

Ca 05:00 torsdag den 11. september gikk slimproppen og det kom friskt blodslim.

Riene var fortsatt uregelmessige og vonde.

 

Hadde time til min jordmor 12:30 for vanlig rutine kontroll, hun sjekket meg og jeg var moden, men det var ingen åpning.

Ble så skuffet, hadde jo hatt så mye vondt til ingen nytte.

 

Jeg og samboeren kjørte hjemover, å på veien ble riene så vonde at jeg måtte holde meg fast. De begynte nå å bli mer regelmessige.

De kom nå med 11 minutters mellomrom.

Klokka 19:00 kom de med ca 8 minutters mellomrom og jeg måtte stå å holde meg fast, når jeg pustet meg gjennom riene.

Søsteren min kom også denne kvelden for å ta tiden, de kom med 5- 8 minutters mellomrom. Søsteren min ville hele tiden at jeg skulle dra på føden for å få en sjekk. (Min søster fødte nemlig 6 timer etter første rie med begge sine).

Men jeg sa nei, var redd jeg ble sendt hjem. Så jeg tok et bad, å da kom de med 5 minutters mellomrom. Ble litt redd da, men så kom de med 7 minutters mellomrom.

 

Så ca klokka 22:00 dro vi på føden. Ble sjekket og jeg hadde 3 cm åpning. De ville at jeg skulle bli der over natta, så vi fikk et rom. Der fikk jeg morfin og noe annet for å få meg litt søvn. Jeg leverte fødebrevet mitt. Så de kunne gå igjennom det. Der stod det alt om fødsels angsten min. (Jeg var redd for at den lille skulle dø under fødselen, eller at det skulle skje noe akutt og at det kunne bli et akutt keisersnitt og for smerten).

Den natten vandret jeg rundt på sykehuset med rier. Klarte ikke å ligge i senga. Uff, var så sliten og det gjorde så vondt. Denne natten ble utrolig lang. Hadde veldig vondt i ryggen, så jeg fikk en varme flaske som jeg holdt på ryggen mens jeg gikk rundt. De sjekket fosterlyden med jevne mellomrom.

 

På morgenen den 12. september var det 3 stykk på avdelingen som var i fødsel, så jeg måtte vente på en jordmor som kom fra en annen avdeling. Nå hadde jeg så vondt at jeg holdt på å klikke, ble så irritert når ikke jeg fikk hjelp.

Men når jordmoren kom, så var jeg glad jeg ventet. For ho var bare toppers, en energi bunt i slutten av 30 åra. Hun hadde lest fødebrevet og det viste seg at hun jobbet for morgen røden (der blir de som har fødsels angst sendt for å ha en samtale). Så jeg var utrolig heldig.

Hun sjekket åpning, å det var fortsatt 3 cm åpning. Jeg ble så skuffet.

Lege ble tilkalt, å hun ville at jordmor skulle ta vannet. Dette pga at det ikke var noe framgang selv om jeg hadde hatt hyppige rier. Også var de spent på fostervannet. Jeg måtte så veldig tisse, men det fikk jeg ikke lov til. Jordmor sa at det var det ikke tid til nå, siden legen hadde sagt at vannet skulle bli tatt. Så måtte de gjøre det med en gang. Så hun katetriserte meg, litt senere.

De satt en epidural på meg før de tok vannet, dette for at jeg var så sliten og for at jeg var redd smerten ville ta seg kraftg opp så fort vannet var tatt.

Jordmor tok vannet 09:40, hun klarte da ikke å se om vannet var missfarget pga at det var så mye blod som kom ut samtidig. Å det var ikke så store mengder som kom ut. Hun satt på drypp for å få fortgang og mer kraft i riene.

De festet noe til hodet til den lille for å følge med på om han tålte dryppet. Også hadde jeg disse to beltene på magen for å sjekke hvor sterke riene var og hvor lenge de varte. Også var det et belte for å sjekke hjerteslagene til den lille. Jeg hadde en lege og en jordmor inne hos meg under hele fødselen. En av de satt å fulgte med på hjerteslaga til den lille hele tiden.

 

(Fra 09:40 til 16:00, så husker jeg ingen klokkeslett. Det pga av all smerten og alt som skjedde rundt meg).

 

Nå som jeg hadde fått drypp, så håpet jeg virkelig at det ville gi fart på sakene.

Jeg hadde så utrolig vondt når jeg hadde rier, så jeg sa at epiduralen kan umulig fungere. De øket den i styrke og når den stod på fullt og jeg hadde like vondt. Smertene var så vonde, å riene kom hyppig, å jeg fikk lystgass for å se om det kunne hjelpe på smertene. Jeg fikk en kraftig krampe i ryggen, som ble værre når jeg prøvde å pute inn under en rie. Fosterlyden sank, å lege ble tilkalt. Det ble sjekket åpning og det var fortsatt 3 cm. De satt dryppet ned på det minste for at ikke foserlyden skulle synke igjen. Han tålte ikke dryppet.

Anestesilegen legen ble tilkalt for å sjekke epiduralen som ikke fungerte. Han tok den ut, å det viste seg at det var krøll på slangen. Så han bestemte seg for å sette en ny. På denne tiden var smertene så intense og vonde. Jeg hadde nå 3 rier på 10 minutter som varte i ca 50 sekunder. Så det var effektive rier. Det var ikke lett å få satt den epiduralen. Jeg satt å prøvde å bruke lystgassen for å puste riktig når de satt den. Krampen i ryggen gjorde at det var vanskelig for meg å puste.

Jeg var nå så sliten, at jeg sa at jeg ikke orket mer. Jeg hadde vist sagt at jeg vurderte å hoppe ut av vinduet (samboeren fortalte meg det i ettertid).

De fikk satt epiduralen, å det var som å komme til himmelriket.

Nå kjente jeg nesten ikke riene og krampen i ryggen. Gud så godt det var å få slappet av.

De satt å fulgte med på hjertelyden, også sank den igjen.

Lege ble tilkalt og det ble sjekket åpning samtidig, fortsatt 3 cm åpning. Uff, nå så jeg svart på det, så mye smerte og til ingen nytte.

Smertene begynte å ta seg opp igjen og de økte epiduralen, men den hadde sluttet å fungere den også. Nå var det også vaktskifte og jeg fikk en ny hærlig jordmor.

Jordmoren som jeg hadde hatt på dagen ringte fødsels lege og det kom to grønnkledde menn opp. De sjekket åpning og det var fortsatt 3 cm åpning.

Så litt før klokka 16:00 bestemte de seg for å ta keisersnitt pga ingen fremgang i fødsel og at hjertelyden til den lille hadde sunket flere ganger. Legen som hadde fulgt meg hele dagen sluttet egentlig 15:30, men hun ble igjen for å bli med på keisersnittet. Det satt jeg utrolig stor pris på.

Da jeg lå der med rier også måtte jeg ta ut alle persingene mine i øra, nesa og tunga. Å det var ikke lett. Så mellom riene prøvde jeg og jordmor å ta de ut med litt sykehus utstyr (Må le av det virr varret nå).

 

Så lå jeg der på oprasjons bordet med sterke rier og en krampe i ryggen som som var så vond at jeg gråt og skalv. Men den snille legen som hadde vært sammen med meg hele dagen stod å maserte krampen mens de rigget i stand til keisersnittet. Å det lindret og var godt.

 

Så satte de en spinal bedøvelse i ryggen min, sånn at jeg kunne være med under keisersnittet. Samboeren satt ved siden av meg. Også sa de at de begynte med keisersnittet, 3 minutter senere klokka 16:58 hørte vi et vakkert skrik fra lille Lars Victor. Han veide 3155 gram og var 50 cm lang også 34 cm rundt hodet.

En fantastisk opplevelse. Både jeg og samboeren gråt av glede.

Å endelig var fødselen som jeg hadde grua meg sånn til over.

Det viste seg at han hadde navlestrengen 2 ganger rundt halsen, det derfor hjertelyden hadde sunket. Og hadde jeg født vaginalt, så hadde han kommet ut som en stjernekikker. Han lå feil vei med hodet.

Så jeg er så glad for at de bestemte keisersnitt til slutt.

På kvelden samme dagen som jeg fødte fikk jeg høre at jordmoren som jeg hadde hatt på dagen, hadde ringt å spurt hvodan det hadde gått med meg. Så utrolig koselig.

 

Selv om jeg har hatt en lang og tøff fødsel så et det så klart verdt det.

Nå bare koser vi oss med Lars Victor, han vokser jo så utrolig fort.

 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Anonym bruker

Heia:)

 

Ble engasjert i det du las, bare _måtte_ lese alt:)

Jeg er ikke gravid enda, men har allerede fødselsangst. Du hadde selv mye smerter, jeg er så redd!

 

Det er dette som holder meg tilbake for å faktisk bli gravid.. Jeg klarer ikke bestemme meg, fordi jeg er så livredd for å føde. Tenk om det går virkelig til helvete, og jeg revner noe sinnsykt.. total reptur 4.. kan jo skje, ingen som vet.

 

Men bra det endte godt med deg!:)

Share this post


Link to post
Share on other sites
sullemor

 

Hei.

 

Jeg tenkte bare at jeg skulle gi deg noen oppløftende ord.

 

Jeg hadde en lignende fødsel med min første. Den var helt grusom!!!! Hun ble til slutt dradd ut av meg med tang og jeg ble LIVREDD for å gjennomgå det samme en gang til.

 

Denne gangen fødte jeg på 2 timer fra 3cm åpning og det gikk kjempe fint!!!! Det var litt vondt denne gangen og, men på ingen måte på samme måte som forrige gang. Jeg fødte sønnen min på egen maskin, med rå kraft. Helt fantastisk! Jeg ble forandret for livet, på en så absolutt positiv måte! Det var virkelig noe jeg kunne gjort om igjen. Den råeste følelsen jeg har hatt. Jeg har aldri vært så stolt av meg selv som etter denne fødselen!

 

Det er ingen grunn til å grue seg til neste fødsel hvertfall, selv om jeg vet at du nok kommer til å gjøre det. Ingen fødsel er lik.

 

Lykke til med småbarnstiden.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Blind Gudinne

Gratulerer så mye med liten god-gutt!

Er ikke noe særtlig med fødselsangst, jeg har aldri hatt det, men en venninne av meg har det- og har vel hatt det siden hun var 15. Hun gikk forresten til samtaler på Morgenrød, der hvor din JM jobber.

 

Håper ihvertfall at dere koser dere masse masse sammne!

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now
Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...