Samvær hvor foreldrene må bytte plass i hjemmet

[Anonym bruker]

Lurer på om det er noen som har erfaring med at barna bor 100% i hjemmet, mens det er foreldrene som må flytte på seg ved samvær. Det er ikke akkurat noe drømmesituasjon for meg som forelder (siden det er jeg som skal bli boende her med barna til daglig), men i en overgangsperiode så tenkte jeg at dette kan være en bra løsning for ungene. Hva gjør man event. med bidrag/utgifter i slike tilfeller? Noen som vet/har erfaring?

[lykken på jord]

jeg kjenner ingen som har det sånn, men jeg skulle så indelig ønske vi kunne ha det sånn.

Jeg vet ikke hvordan det løses praktisk med penger, men vil tro det er en av dere som får pengene og som har ansvar for å betale regninger og handle inn klær?

 

Ellers praktisk løsning på dette vil jo være å ha hvert sitt soverom med private eiendeler/klær etc som låses. Eller om man skifter rent på senga og har hvert sitt låste klesskap. Og hvert sitt arkivskap på kontorrommet kanskje.

OM dere klarer dette, så lov meg at dere kontakter vg, foreldre og barn, etc så man får blåst dette opp litt.

Tror det virkelig kunne vært bra å få frem ett eksempel på at det faktisk fungerer!

 

Og siden komunikasjonen blir mindre, så må man kanskje ha noen husregler som f.eks. snømåking, husvask, gressklipping etc.

[Anonym bruker]

Vi hadde det sånn som en overgangsperiode i et år etter at vi bestemte oss for å skilles. Barna bodde fast i huset og vi flyttet ut og inn. Men det var aldri ment som noen fast løsning og barna visste også at vi alle skulle flytte snart.

Det gikk helt greit, men det var likevel et forferdelig år. Min eks og jeg delte en liten leilighet hvor vi bodde annenhver uke når den andre bodde hjemmet. Jeg bare var i leiligheten, jeg fikk ikke til å ha noe hjem der. Jeg klarte ikke å gjøre det noe hyggelig sted, jeg var lei meg og deprimert når jeg var der. Det var nok fint på mange måter å få litt tid på seg for barna, så jeg kan på et vis anbefale det i kortere perioder, men for oss voksne var det også å hale ut en vond prosess. Barna ble godt forberedt på det som skulle skje, og når vi til sluttet flyttet tror jeg det var en lettelse for dem også å få det unna. Jeg ville kanskje gjort overgangsprossessen litt kortere hvis jeg skulle gjort det om igjen, max et halvt år kanskje. Men det var praktisk at vi fikk litt tid til å finne ut hvilken skolekrets vi begge kunne bo i, finne boliger i nærheten av hverandre og sånt.

Det snakkes stadig om at foreldrene bør flytte ut og inn mens barna bor fast. Jeg tror ikke det er noe god løsning i det hele tatt. Det er foreldrene, de voksne, som lager hjemmet til barna, det er de som står for hamoni og trygghet. Jeg tror ikke man får til det hvis ikke de voksne bor fast i et hjem. Jeg tror det viktigste du kan gjøre for barna dine er å ha det bra selv. Selv om det er vondt for barna med en skilsmisse, så tror jeg likevel det er mulig for dem å få det helt fint etterpå så lenge de ser at både mor og far har det bra og de selv har trygge og gode hjem. Barna mine bor halvparten hos hver av oss nå, begge hjemmene ligger nære hverandre og i samme skolekrets. Både voksne og barn har det bra. Barna vet at vi voksne har innholdsrike egne liv når vi ikke er sammen med dem. Jeg tror barna ville syntes det var vanskelig å forholde seg til ansvaret hvis de skulle holdt sammen hjemmet eller vært selve hovedkjernen som vi voksne bare kretset rundt, uten mulighet til å etablere oss med eget hjem og kanskje nye kjærester igjen. Tanken er fin, men i praksis tror jeg virkelig ikke det er noen god ide i lengden.

[Anonym bruker]

Du skrev alt det jeg skulle til å skrive. ideen om at de voksne skal flytte er laget av dem som enten har dårlig samvittighet selv, eller vil påføre foreldre som har skilt lag det.

Det er bedre å satse på å skape et eget liv, men være "venner" så langt det går. Iallfall gjøre sitt for å unngå de store konfliktene. Jeg vet at dersom min mann og jeg skulle hatt det sånn, så ville det blitt større konflikter enn noen gang av det.

Dessuten blir det unaturlig, og antagelig ganske slitsomt for ungene i lengden. For ungene er det bedre å ha to sett med det meste (der samværet er regelmessig og hyppig), sånn at man slipper bag og koffert.

[Anonym bruker]

Jeg har ei venninne som har det slik. Dette var et frivillig valg, som begge var enige om da de skilte lag for mange år siden. Og tenk - de har det fortsatt slik! Ære være dem for det! Det hadde jeg aldri orket, enda det faktisk er dette som må sies å kunne være det ideelle. Det er jo faktisk de voksne som skiller lag, og burde ta konsekvensen av det. I stedet er det ungene som må "lide" ved å flytte mellom to hjem. Så all honnør til de få som klarer å sette seg selv så til de grader tilside, og velge løsningen der barna slipper å flytte på seg selv om foreldrene skiller lag!

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke det er så ideelt for noen. Blir litt som å bo i Truman-show, en latefamilie med et latehjem som ikke finnes. Barna skal liksom få inntrykk av at barnsdomshjemmet deres fortsatt eksisterer, men det gjør jo ikke det i den forstand man helst ønsker. Barna vil jo heller ikke få vite noe særlig om foreldrenes andre liv når de ikke er sammen med dem, og foreldrene kan aldri etablere seg på nytt. Og som andre sier her, for et ansvar barna må bære når foreldrene gjør et slikt offer.

Uff, jeg syns det smaker skikkelig vondt og ekkelt. Bedre å la barna sørge å så venne seg til og innfinne seg med den nye situasjonen.