Er jeg den eneste som vil bare ha ett barn?

[*Villekulla*]

Når jeg nevner dette for folk som spør og graver om vi ikke skal ha en til får jeg alltid det samme svaret: bare vent et par år så vil dere nok ha en til hehehehe. Jeg har alltid bare hatt lyst på ett barn og det har mannen min også.

 

Er det ikke akseptert at faktisk noen bare vil ha ett barn? Og at det ikke trenger å bli bortskjemt fordet? Virker litt som om det er 2, max 3 barn som er best akseptert i dette landet...

[Mom2Two]

Neida, man skal ikke bevege seg langt utenfor normalen før folk skal ha et ord med i laget å ha noe de skulle sagt om saken..

 

Når det er sagt, skjønner jeg det med ikke å få barn. Det har jeg full forståelse for. Men jeg må innrømme at jeg i hvert fall selv aldri kunne tenkt meg bare ett barn (om jeg hadde hatt muligheten til flere da). Men det er fordi jeg tror det er svært uheldig å vokse opp som enebarn, og jeg synes også det er å legge mye press og ansvar på dette ene barnet når foreldrene blir gamle. Det kan være vondt og tøft å være alene om alt, aldri ha noen å dele bekymringer med osv.

 

Alle jeg kjenner som er enebarn er rimelig "farget" av det for å si det sånn. Merker det faktisk i mange sammenhenger.

 

Men det er helt sikkert mange fordeler med å ha bare ett barn også, men jeg tror barnet får en uheldig overfokusering bare på seg. Det er bra med oppmerksomhet, men jeg tror faktisk det kan bli for mye av det gode, jeg.

 

Men om og hvor mange barn man skal ha er en privatsak. Dette er mitt personlige syn på saken:-)

 

 

 

[Gjest]

Ene med Mom2Two her, er vokst opp som enebarn selv og det var faktisk tøft å bli voksen bortskjemt som jeg var på full oppmerksomhet hele tiden som eneste barnet og lite av arbeidsoppgaver hjemme og null ansvar for søsken ol. Man blir nok mer egoistisk av slikt, ensomt er det også nå som voksen, å ikke ha noen søsken på omtrent samme alder. Jeg har søsken da, men eneste jeg har kontakt med er bare 3 år eldre enn mitt eldste barn, så det blir ikke helt det samme.

 

Så jeg er nok en av dem som ikke helt forstår hvorfor noen velger bare ett barn. Greit nok dersom de ikke kan få flere av ulike grunner, men å velge det selv er for meg litt uforståelig rett og slett ;-) På den annen side så regner jeg med folk vil synes vi er gal dersom vi velger å gå for en til å ende opp med 4 barn, så det går begge veier. Folk reagerer minst like mye på de som vil ha mange barn. For ikke å snakke om hvor mye barnets kjønn betyr. Tro meg , du vil ikke oppleve å ha 2 gutter og vente nr 3 som er gutt... ;-) Folk blander seg i alt, men at det er sårende og plagsomt kan jeg være enig med deg i. Prøver å unngå det selv.

[Gjest]

mannen min ville også bare ha ett, greit for meg, det.

Men etter fire år ble det en til her også.

 

Nei, det er ikke akseptert å bare ville ha et barn. Det vil da bli bortskjemt. Bom basta.

 

Min filosofi her i livet er at som man rer ligger man. Skjemmer man bort blir barnet bortskjemt, selvsagt. Med enebarn må man vel bare være ekstra påpasselig for å ikke gå i fellene og ende opp med et curlingbarn.

 

Gjør som dere vil!

[*Villekulla*]

Jeg vet også om flere søsken som omtrent ikke har kontakt i det hele tatt. Som ikke har en eneste ting til felles unntatt foreldrene...

[CB-BabyBoy]

Så når man vokser opp som enebarn så er man automatisk ego, bortskjemt og har hatt en uheldig oppvekst???

 

Jeg er enebarn selv og vil ikke ha mer enn ett barn. Mannen min har en bror og han vil også kun ha ett. Strengt tatt behøver jeg ikke rettferdiggjøre det her, men grunnen er så enkel som at jeg vil ikke gå gjennom et svangerskap til. Jeg var dårlig fra tidlig til slutt, så det er virkelig de værste 9 mnd i mitt liv. Det er kun 2 positive opplevelser jeg har og det er de 2 UL som vi hadde. Ja jeg vet man ikke nødvendigvis blir dårlig med nr 2, men den sjansen tør jeg ikke ta.

 

Jeg ble overhodet ikke bortskjemt som liten og hadde nok av ansvar hjemme. Foreldrene mine lærte meg tidlig at hvis det var noe jeg svært gjerne ville ha og det var lenge til bursdag eller jul, så måtte jeg spare til det.

 

Man har overhodet ingen garanti for at ungene blir bestevenner og kan leke sammen som små. Jeg har aldri savnet søsken rundt meg fordi jeg har et godt nettverk av nære venner og mannen min. Ingen står meg nærmere enn han. Det ville falt meg svært unaturlig å henvendt meg til søsken for støtte når jeg har en ektemann med mindre det var uvennskap mellom oss (mannen min og jeg). Det er hakket før en dyp fornærmelse i mine øyne.

 

Det med å passe på foreldrene, vel hvor står det at begge søsken tar likt ansvar da??

 

Forøvrig HI så har jeg hørt samme greia når man svarer slik. Merker jeg begynner å bli dritt lei. Får komme opp med et godt svar som stopper kjeften på folk.

 

I dette landet så er det enkelte som mener at det å være enebarn er hakket før barnemishandling, så nei det er tydeligvis ikke akseptert..Hvert fall ikke her på dib

 

 

[Mom2Two]

Men det hører til sjeldenhetene. Det er jo også mange barn som ikke har noen kontakt med foreldrene sine... Det er jo ikke normalen liksom, så synes ikke det er noe argument.

 

De fleste jeg kjenner som er enebarn, har valgt å få mange barn selv. 3 eller 4. Det sier vel egentlig sitt;o) De har kjent på kroppen hvordan det er. Jeg tror i hvert det er meget usunt med all oppmerksomheten og overfokuseringen på det ene barnet. Det er sunt med søsken å bryne seg på.

 

[Gjest Sekretøsa]

Jeg ville også bare ha 1 barn, men så ble jeg gravid...

 

Nei, du er nok ikke den eneste. Og om det er det som føles rett for dere, så får jo andre mene hva de vil om den saken! )

[Mom2Two]

Som sagt så sa jeg at dette var min personlige mening om saken. Jeg sier faktisk aldri slike ting til folk som velger å få bare ett barn. Dette er en anonym debatt, det er noe annet.

 

Det finnes forøvrig masse forskningsmateriale på dette med å vokse opp som enebarn contra det å ha søsken osv. Der kan man finne litt mer seriøs informasjon om saken.

[2søtesmåh]

Jeg kunne i utgangspunktet tenkt meg bare ett barn. har selv to søsken og samboer har tre....Slet med vektproblem og negative tanker (uten at jeg ivl kalle det depresjon) etter førstemnn samt at vi slet med sovinga gankse lenge.... men også uten disse "problemene" kunne jeg fint klart meg med ett barn...

 

Men jeg og samboer har snakket om dette og funnet ut at vi selv er veldig glad for de søsken vi har nå som vi er voksne, selv om det er alt fra 1 til 15 år mellom oss og søskenene våre så er vi alle blitt en "vennegjeng" som er i tillegg til de vennen vi hadde med oss inn i forholdet...Søskenvennene er derimot mye mer "stabile" og de vil alltid være der for oss på en litt annen måte enn "bare" venner....Man mister ikke kontakten fordi om noen flytter langt unna, med "bare venner" er det litt enklere....

 

Vi var meget fornøyd med førstemann etterhvert som vokste seg til å bli en snill og flink og ikke minst fornøyd og omgjengelig unge...Men tanken på førstemann skulle være alen igjen når den dag kommer at jeg og samboer blir gamle og syke og dør fra synes vi rett og slett var egoistisk..med tid og stunder så vil h*n nok ha laget en "egen familie" og ikke være ensom i den forstand, men det å ikke ha søsken i tider med familieproblem, om jeg eller samboer blir syk osv...det ville vi ikke unne førstemann....Vi bestemte oss for å "lage fler" fordi vi ville ha en "komplett" familie, hvor alle kunne finne en å "aliere" seg med i med- og motgang... det tok nesten fem år, men vi bestemte oss for "nå eller aldri og fikk nummer to og angrer ikke i det hele tatt..Aldersforskjellen er jo for stor til at de vil bli lekekamerater og ungdomsvenner, men når de blir voksne såp vil de ha hverander som venner,-og om jeg eller sambo blir syk så vil de ha en søster/bror som har det likedann som en, om vi som foreldre skiller lag så har de iallefall hverandre osv......Tror mange går gjennom den prosessen vi gikk gjennom og derfor ender mange opp med to barn....og derfor er det mulig at dere får "reaksjoner" på deres valg om å få bare et barn...Jeg forstår dere, i og med at jeg har vært der selv, men etter den prosessen vi gikk gjennom så føler jeg at det hadde vært helt feil OG egoistisk av oss å få bare et barn..

 

Men synes at det skal være deres valg, man skal ikke få et barn til bare sånn på måfå, nummer to må være ønsker og elsket og er ikke noe man skal sette igang med for alle andre sier det..Og om dere om 5-10 år ombestemmer dere så er jo det greit.....Søsken er noe man har "for livet" samme hvor stor aldersforkjellen er, og det er bedre å være enebarn og elsket enn å være to og føle seg "til bry".....

 

[CB-BabyBoy]

Jeg tror faktisk ikke det å ha søsken/enebarn alene er nok, så all verdens forskning kan så være. Det er så mange faktorer som spiller inn i oppveksten som former en.

Det kommer helt an på hva man gjør det til, vil du ha bortskjemte unger, så får du det. Man må ikke være enebarn av den grunn.

 

I min vennekrets er det sjeldent at ens egne søsken er en del av vennekretsen. Folk møtes i ny og ne, men ingen av de er nære venner.

 

Det finnes ingen fasitsvar når det gjelder søsken, men hadde vært fint om folk kunne respektere et ønske om kun 1 og at man ikke må rettferdiggjøre det.

 

 

 

[Meesah og HattiFnattene♡]

Har ei venninne som ikke vil ha fler. Ikke noe unaturlig.

Grunnen til at folk reagerer sånn, er jo fordi det ligger i vår natur å få så mange som mulig, og også fordi VELDIG mange sier dette etter sitt første, men gjerne ender opp med flere.

Dessuten VET du ikke om du ALDRI vil få lyst på fler. INGEN vet sånt.

Og uansett hva du sier så vil et enebarn bli bortskjemt, rett og slett fordi foreldrene har mer tid, energi, penger osv. Jeg sier ikke nødvendigvis at han/hun vl bli bortskjemt på en negativ måte. men det VIL skje.

Greit om du bare vil ha ett barn, men du kan ikk være blind for konsekvensene av det.

Noe av det som fikk meg til å ville ha flere barn, er at jeg ikke ville at min datter skulle føle den ensomheten det kan være å ikke ha søsken. Pluss at den dagen vi faller fra, vil hun ikke føle seg helt alene (genmessig altså..hvis det skjer altfor tidlig).

Men selvsagt skal valget ditt respekteres.

 

[tudelideisann]

Jeg vil heller ikke ha flere barn nei. Hadde et helvete på jord i det svangerskapet jeg gikk igjennom med svangerskapsforgiftning etc etc.

Så jeg prioriterer å sette min egen helse og ansvaret for gutten min foran "behovet" for en unge til.

Det er noe stort vissvass det med at enebarn alltid blir bortskjemte og har for stort ansvar på sine små skuldre...

Min samboer er enebarn og mange av mine venner, vet ikke om noen som er så generøse som de. Kanskje de setter mer pris på folk rundt seg da? Ikke vet jeg, enebarn er jo like forskjellige som folk flest.

Jeg tror nok at min gutt sikkert kunne tenke seg et søsken om han fikk velge, men det er det eneste naturlige for han at han er enebarn.

Han har jo søskenbarn da, så ansvar for mindre barn har han jo.

Er imidlertid litt usikker på om jeg hadde villet bli gravid en gang til om helsesituasjonen hadde vært annerledes. Kanskje jeg hadde gitt etter for presset?? For det virker jo som du sier så "unaturlig" å bare ville ha ett barn...

[Gjest]

en ting som ikke har vært diskutert:

Ca halvparten av alle ekteskap eller samboerskap ender i brudd, ofte i småbarnsperoden.

 

Mange er sikkert uenige, men det kan være at noen forhold har det bedre med 1 barn.

 

[CB-BabyBoy]

Tudelideisann; kjempefint svar

Faktisk så er det noe i det du sier om å sette pris på - mine venner betyr enormt mye for meg og jeg vil ikke ta folk for gitt noe som man ofte gjør ved søsken for de er jo "alltid" der.

 

Meesah; jo jeg VET!! Som Tudelideisann sa min helse kommer foran.

 

Og hvilke konsekvenser må man være oppmerksom på? Bortskjemt er et svært negativt ladet ord uansett hvordan man snur og vender på det, men det er ingen automatikk i at enebarn blir bortskjemt.

 

 

[solfrøken-♂♂♂]

Nei, det er ikke lov det!!! Det er jo ikke innenfor "normalen" og da blir det rart!!! He he he.... Neida, du er nok ikke den eneste, men siden det er "unormalt" reagerer folk på det. Er jo egentlig ganske naturlig det også.

 

Men vi skal ha 3 og det er visst ikke "normalt" enda det heller, selv om det er mange som har 3 unger i dag... Og jeg må ofte forklare mye og nøye hvorfor vi vil ha 3 og ikke BARE 2.... =))

[*Villekulla*]

Ja, det virker som om man enten må ha ingen eller to barn. At det er dette som er akseptert. Enkelte ganger er jeg så lei av å måtte forklare at jeg bare vil ha ett barn at jeg har vurdert å si at jeg har fjernet livmora...

 

Jeg vet med meg selv at jeg bare vil ha ett barn og synes det var et utrolig flott innlegg skrevet av deg CB-baby boy

[Mrs. X]

Jeg tror ikke man automatisk blir bortskjemt fordi man er enebarn. Det blir for dumt å si. Ja, kanskje foreldrene har mer enn nok av tid og energi, men det er en beskyttelsesfaktor ikke en risikofaktor.

Jeg kjenner flere som er enebarn, og de er generøse og omtenksomme alle sammen. Altså ikke bortskjemte i negativ forstand på noe som helst måte. Jeg kjenner mange med søsken og noen av disse er egoistiske og"bortskjemte". Tror det kommer ann på foreldrene og hvilke verdier de lærer sine barn jeg.

[Tibra]

Mannen min vil bare ha ett barn, og jeg vet ikke helt hva jeg vil ennå. Men har skjønt såpass at det er et uakseptabelt valg for mange... Har til og med fått høre den at de ikke skjønner vitsen med å få barn i det hele tatt, hvis man bare skal ha ett... Ganske stygt sagt spør du meg. Kjenner mange enebarn, noen har ønsket seg søsken og noen ikke, ingen av de har noen som helst problemer med å omgåes andre og bortskjemte er de heller ikke. Felles for de alle er at de har et nært forhold til sine foreldre. Har man et enebarn så er det vel heller viktig å inkludere andres barn, å være et åpent hjem og gjerne ta med seg andres barn på hytta og ferie etc. At det er så uvanlig som noen mener over her at søsken ikke har så mye til felles, er jeg heller ikke enig i. Kjenner mange jeg som ikke har et spesielt nært forhold til sine søsken, og også mange som er kjempegode venner med sine søsken. Tror det kommer mest an på kjemi, og ikke nødvendigvis at blod er tykkere en vann. Har selv en søster som jeg er glad i, men det er ikke til henne jeg ringer hvis jeg har problemer, det er til vennene mine...Tror man kan ha mye god "familie" i gode venner Jeg mener også at livet er her og nå, så for meg blir det unaturlig å planlegge familiestørrelsen ut ifra hva som skal skje når vi foreldrene faller fra..

[CB-BabyBoy]

Wow så koselig sagt Geimar!! Det satte jeg veldig pris på altså

 

 

[2søtesmåh]

Måtte bare si en ting til )

 

hvor mange sier vel ikke at de ikke skal ha flere barn også plutselig en dag ombestemmer de seg?? Føler "alle " sier at nå skal de ikke ha fler barn uansett om de har ett eller fler, men jammen, noen år etter så kommer det en til )

 

Men selv om jeg ikke ville ha fler etter førstemann (vi "omprioriterte" da) så var det en HEEEEELT annen følelse etter andremann... da var jeg bare så HELT SIKKER på en annen måte om at det ikke blir fler...JEg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det, men det var en enorm forskjell på det å ikke ville ha flere bar og "være ferdig" med å få barn..... Jeg føler liksom en ro og sikkerhet om akkurat det temaet...Føler ikke jeg trenger å forsvare meg når noen sier at vi må da gå for nummer tre snart (vi er i en omgangskrets hvor tre er vanlig eller fire....om man har to og skal ha en til så er det fort gjort ...)Koser meg med minsten og vet at det er siste gang jeg opplever første smil, første skritt første ord, men jeg er faktisk bare GLAD for at det er siste gang jeg opplever det......Og jeg hadde et supert svangerskap andre gang og en barseltid osm om jeg var i himmelen...Selv om man aldri skal si aldri så er jeg temmelig siker på at jeg hadde tatt abort om vi ble gravid en gang til...og jeg er ikke MOT abort, men synes det ofte er en"enkel" løsning.....om noen skjønner meg....

 

Igjen, ta de valg dere vil, ingen andre har noe med det, men det er "farlig" å være påståeli,- og gjett om man får pes om man faktisk får et til da ;o) Hvorfor ikke bare ti stille og si at dere "får se" ??? Kan hende noen tror dere prøver og ikke "får det til"....da blir det ikke mer spørring skal jeg si deg )

[Jerrys jente]

Grunnen til at mange sier slikt er nok at erfaringsmessig så ender de fleste opp med flere enn 1 barn selv om de sier de ikke vil det noen år etter fødselen.

 

Jeg ser at du er ung og at barnet ditt er lite, så det er jo en logisk forklaring på at folk nevner det. Du kan fort forandre mening etter 10 år...man vet aldri.

 

Hvis det ikke er noe fysiologisk som gjør at du ikke kan få flere barn så er det stor sannsynlighet for at du forandrer mening om noen år. Jeg sier ikke at du kommer til å gjøre det, men de fleste gjør det.