Min erfaring ang sykemelding i svangerskapet...

[Kjærlighet <3]

Har lagt litt merke til at det har vært noen innlegg her inne ang sykemelding i svangerskapet. Mange ser ut til å være veldig i mot dette og bruker argumenter som at graviditet ikke er en sykdom. De er også sliten og kvalme, sover dårlig og har vonde bekken, men de holder ut likevel. Og er veldig stolte av det...

 

Jeg er en av de som har vært mye sykemeldt i svangerskapene, alle tre. Dvs i det andre var jeg hjemme med nummer en , så var jo egentlig ikke sykemeldt. Men jeg hadde absolutt trengt mannen min hjemme for jeg hadde problemer med å gi datteren min mer enn det hun absolutt trengte.

 

Fordi jeg var sliten, jeg var kvalm, jeg hadde bekkenløsning og sov dårlig om natten...

 

Så kommer det store spørsmålet, hva legger jeg i disse ordene? Og hva legger DU i disse ordene?

 

Sliten : Når jeg skriver at jeg er sliten, så mener jeg SLITEN, så sliten at det verker i hele kroppen. Feber ledd smerter kan det sammenlignes med.. Jeg er så sliten at jeg ikke vet om jeg klarer å ta en dusj, s åsliten at jeg nesten ikke får bena med meg opp trappen til soverommet. Så sliten at jeg gråter av utmattelse...

 

Kan jeg være på jobb da? Legger DU dette i å være sliten?

 

Kvalm: Når jeg skriver kvalm, så er jeg ikke¨bare litt uggen i kroppen og kjenner på kvalmheten. Når jeg sier kvalm, da spyr jeg, HELE TIDEN. altsom kommer inn komer rett opp. Selv en t-skje med vann kommer i retur. Og det er ikke slik at når jeg har kastet opp så føler jeg meg i fin form, nei da, Jeg er like dårlig i mange menge uker.. til jeg blir innlagt på sykehuset for å få intravenøst væske og næring.

 

Kan jeg være i jobb da? Legger DU dette i å være kvalm?

 

Bekkenløsning/vondt i bekkenet: Jeg klarer ikke trille vognen, ikke handlekurven på butikken. Kjemper forå komme meg inn og ut av bilen og er nødt til å gå med muse steg. Jg kan ikke snu meg om natten uten at jeg nesten gråter av smerte. Å stå, gå sitte og reise meg opp kvrever mye av meg.

 

Kan jeg være på jobb da? Legger DU dette i bekkenløsning/vondt bekken?

 

 

Det er KJEMPEFLOTT at noen klarer å være i jobb hele svangerskapet, jeg skulle ønske at jeg var en av dem.Og deresom klarer det kan få lov til å være glad for det. Jeg håpe inderlig at jeg slipper lettere unna om vi er så heldige å få en spire til. Selv om jeg egentlig innser at oddsene ikke helt er på min side.

 

Det finnes helt sikkert en del som øker plagene sine for å slippe å gå på jobb. Noen som egentlig kunne klart seg uten sykemelding som likevel får det.

 

Men ikke la disse menneskene ødelegge inntrykket av alle gravide med sykeeldig. For det jeg har beskrevet ovenfor er faktisk hverdagen til mange gavide, og det er faktisk ikke noe gøy å være mye borte fra jobben. Selv for dem som kanskje ikke egentlig trives så veldig godt i utgangspunktet.

 

Og det finnes maange andre plager som kommer ifg med svangerskap som gjør at en må være borte ifra jobb, kanskje vil en ikke si hvorfor og velger å bruke ordet "sliten"... tenker på veldig høyt blodtrykk, migrene, begynnende svangerskapsforgiftning osv..

 

Itillegg vil jeg legge til at noen kanskje er sykemeldt av andre grunner, kanskje psykiske, Kansje har de mistet i svangerskapet, under fødsel eller rett etter tidligere. Kanskje det neste svangerskapet blir så følelsesmessig utslitende at de ikke orker være på jobb... Det er også hverdagen til mange... Ikke alle er like heldige..

 

Når jeg var sykemeldt hadde jeg dager som var bedre enn andre, de dagene var jeg rask med å komme meg ut, om det var en tur på besøk på jobb, på butikkem byen, kafè eller til en venninne. For det ER viktig å treffe folk selv om en er sykemeldt . Hvis ikke er det mye vanskeliger å vende tilbake til det "normale" livet igjen.

 

Dette er ikke ment som et krangleinnlegg, men det ble litt viktig for meg å få dette ut.

 

Jeg er enig, GRAVIDITET ER INGEN SYKDOM, men vi kan vel alle være enig i at det for mange kan følge med plager i et svangerskap som faktisk gjør dem syke?

 

 

Tro om noen orket å lese igjennom alt dette?

 

:-)

[bompymamma]

Jeg er helt enig med deg! Gravidtet er ingen sykdom, men for noen kan denne "tilstanden" gjøre oss syke. Det er noen som ikke forstår denne forskjellen, og disse har antageligvis ikke vært så dårlige.

[Kjærlighet <3]

De har nok ikke det nei, og heldige er de :-)

[Bic&Bac]

Veldig mange jenter/damer lider av "snill pike-syndromet", og tar hele verdens ansvar på sine skuldre, for å overdrive litt. Vi jobber mer enn vi må og bør, og lenger enn formen tillater oss, sånn egentlig. Forrige svangerskap presset jeg meg selv for langt, og kroppen min var helt ødelagt når jeg til slutt fikk sykemelding. Denne gangen har jeg vært flinkere til å lytte til kroppen min, og jeg kjenner at det har vært lurt!

Vi er alle forskjellige. Noen er i super form hele svangerskapet, og kan jobbe fullt uten problem. Andre er "ødelagte" nesten fra dag 1. Det viktige er at vi lytter til VÅR kropp, at vi tar signalene den evt gir oss, og tar hensyn til oss selv. Uten å bry oss om hva andre skulle mene, og uten å mene noe negativt om de som gjør andre valg enn oss/er i en annen situasjon.

[snart mor til 3 små]

Orket å lese gjennom jeg.. )

 

Veldig interessant det du skriver... Har tenkt mye på det samme selv..

 

Jeg var i suuuper form frem til uke 12-13, etter dette har det bare gått nedover... Skikkelig skallebank flere dager i uken, SLITEN akkurat som du beskriver det, konstant kvalm og vondt i hele kroppen.. Er like sliten når jeg står opp som når jeg legger meg, og graviditeten er jo nesten blitt mer en plage enn en glede.. Bare nesten da. ) Høres jo ut som den hypokonderen, men må nevne at jeg aldri i mitt liv har vært borte fra jobb grunnet sykdom. Er i uke 24 nå, og har ikke noe liv. Jobber 100%. Gjør ikke annet enn å jobbe og sove/ligge rett ut på sofaen.. Når helgen endelig kommer har jeg heller ikke sjans til å være sosial, er nødt til å samle krefter til en ny uke..Men begynner å lure litt på hvor man skal la grensen gå..

 

Jeg skal til vanlig kontroll hos lege nå på torsdag, men vet ikke om jeg kommer til å fortelle noe.. Vil liksom være "sterk" og klare dette uten problemer, men hvem er det som tjener på det da? Ikke jeg i hvert fall..

 

Men vet også at det er mange som ser på svangerskapet som en flott mulighet til å få ekstra fri, det synes jeg er helt tåpelig.. Men man skal jo heller ikke risikere liv og helse.. Vanskelig å vite hvor grensen går kanskje?

 

 

 

[jinte1983]

Veldig godt skrevet i grunn KiNa....

Har lenge selv også reagert på måten mange snakker om sykmeldte...

Her er litt av min historie, for de som orker å lese...

 

Jeg er selv en person som så og si aldri har hatt noe fravær fra skole eller jobb. Eneste jeg har vært borte fra skole (fra barneskole til videregående) er to begravelser, en tarminfeksjon og kyssesyken.... Hehe...

Og fra jobb, og jeg har jobbet fullt i mange år, så har sjelden levert inn egenmelding, da har jeg vært totalt sengeliggende...

 

Forrige svangerskap ble jeg sykmeldt i fjerde måned grunnet bekkenet. Døgnkvalm, med oppkast, var jeg _hele_ svangerskapet, men fram til jeg ble sykmeldt (noe jeg ikke ba om, men hadde null valg) så hadde jeg bøtta ved siden av meg op jobb i tilfelle jeg ikke rakk til doen. Noe jeg selvfølgelig ikke alltid gjorde...

Jeg var altså sykmeldt i 5 måneder, og det er de lengste fem månedene i mitt liv. Men så plaget som jeg var, så hadde jeg ikke klart å jobbe lenger, det var nok å komme seg gjennom en dag hjemme....

 

Denne gangen unngikk jeg alt som heter løft og ting som kunne tirre bekkenet mitt, fra dag èn med positiv test... Kjente bekkenet fra begynnelsen, nettopp derfor jeg tok graviditetstest, men det holdt seg "stabilt" (som i vondt hele tiden, men jeg klarte meg greit nok) lengre enn sist... Så i mai begynte det å bli verre, og etter det gikk det fort en vei. Jeg var sta og ville jobbe så lenge jeg klarte, siden det å være sykmeldt for meg er et nederlag og noe jeg ikke tar lett på, men i juli klarte jeg ikke mer. Da måtte jeg si ok til at legen sykmeldte meg. Jeg er avhenging av krykker, og om jeg går kun 50 meter uten dem vet jeg at smertehelvetet er enda verre enn verst resten av den dagen, og minst også dagen etter.

 

I tillegg var jeg også denne gangen konstant døgnkvalm med oppkast (og jeg er også av dem som kaster opp men er like kvalm etterpå), men kun til jeg var i 7. måned. Etter det har jeg "bare" vært kvalm rett som det er, noe som for meg er en befrielse. Man blir vant til kvalmen, men det er deilig med noen få kvalmefrie dager innimellom Jeg har også diverse andre "issues" jeg må ta hensyn til (og gjør jeg ikke det så er både mitt og barnets liv i fare), så jeg har ikke lov til å gjøre noen ting. Helst ikke engang brette sammen klær, sette inn i oppvaskmaskinen eller kle på sønnen min på 4 år om han trenger hjelp med utedressen...

 

Så ja, kan godt hende NOEN sykmelder seg altfor lett. Og nei, å være gravid er ikke en sykdom. Tvert om så er det ett veldig bra sunnhetstegn... MEN ja, det kan føre med seg sykdommer og plager som for noen kan være veldig ille.

Og tro ikke at alle som er sykmeldte lever i luksus med dager de kan gjøre det de vil, "slippe" å jobbe og motta penger likevel, og bare kose seg. For det er nemlig ikke alle som vil være sykmeldte, men vi har ikke noe valg... Men heldigvis så er det ett resultat av denne dritten noen av oss må gjennom, og når en sitter der med babyen til brystet, ja da er det verdt det

[1prinsesse+2engler]

Jeg mener heller ikke at graviditet er en sykdom.

Gud som jeg kunne ønske jeg var "frisk" og rask!! Kunne ønske jeg kunne jobbe og trene og føle meg frech!!!!!

 

Jeg er 9+1 i dag og jeg har vært sykemeldt i snart 3 uker. For jeg er KVAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAALM!!!!!!

Av og til har jeg litt dårlig samvittighet, men jeg er rett og slett UBRUKELIG!!!!! Og som sykepleier, så hadde det faktisk ikke vært forsvarlig at jeg var på jobb!

Jeg jobber 100 % natt og den stillingen skal jeg gjøre alt jeg kan for å ikke komme tilbake til i sv.skapet. (og det har jeg ikke dårlig samvittighet for).

Grunnen til det er at i februar fødte jeg en bitte liten gutt i uke 18. Vannet gikk så alt for tidlig:((

Ingen vet grunnen til at dette skjedde, men jeg SKAL IKKE risikere noe denne gangen. Hvertfall ikke gå tilbake til 100% nattarbeid!

Men jeg håååååååååååper formen blir bedre snart og at jeg kan gå mer og mer på dag/kveld.

 

Det er ingen som takker oss for at vi jobber og sliter oss ut! Og det er bare oss selv (og bebisen) det går ut over, ingen andre!!!

[Kjærlighet <3]

snuppelura med spire :

Så trist å høre om gutten din!! *klem'

 

Ta godt vare på deg selv du, det er nemlig det som er det viktigste, så kan andre heller bare mene det dem vil. :-)

 

Kos de med spiren din du, og hold ut kvalmen... Den går over før eller senere, hehe ;-)

[Kjærlighet <3]

Bic&Bac

 

Helt sant, vi er nødt til å lyte til VÅR EGEN kropp. Er jo absolutt ingen andre som kjenner den så godt som vi gjør og ingen andre kan vite akkurat hvordan vi har det :-)

[Kjærlighet <3]

Ja, det er absolutt verdt det til slutt :-)

[Mage Mi Sa Jo]

bra skrevet.

[Kjærlighet <3]

Grensen? Enn om du hadde følt deg i like elendig form og ikke var gravid? Ville du da holdt deg hjemme? Husk at du også skal ha overskudd til babyen når den kommer. Føler du deg veldig ille så syns jeg absolutt du burde redusere arb.mengden en tid. Ingen som sier at u ikke kan komme tilbake for fullt senere:-)

Det gjorde jeg i siste svangerskap, jobbe 100 % igjen på slutten, før ferie og perm..:-)

[Kjærlighet <3]

Syns faktisk det er litt rart at ingen motstandere av sykemelding har kommentert dette....

[<3 O&O <3]

ikke har jeg vært kvalm og ikke har jeg bekkenløsning, jeg har bare følt meg trøtt og sliten i flere mnd pluss at jeg sover dårlig om natten. Jeg jobber på butikk, så det er mye fysisk jobbing. Etter endt dag på jobb har det vært rett hjem på sofaen for å sove. jeg er nå i uke 34 og har blitt sykemeldt 50 prosent i to uker. Jeg har heller ikke dårlig samvittighet for det, for jeg VET at jeg har stilt opp så mye ekstra på jobb selv om jeg ikke har hatt noe energi igjen til det. Var hos jordmor på onsdag, hun spurte meg da hvor mye jeg jobbet, da jeg sa det til henne fikk hun helt sjokk. Fikk da en skjennepreken uten like. Fikk beskjed fra henne om å dra til fastlege å få gradert sykemelding med en gang. Jeg har visst lenge at det ikke har vært helt bra det jeg har drevet med,men er liksom av den typen som aldri sykemelder seg. Vet ikke engang hva jeg skal gjøre i forhold til egenmeldingsdager osv...

Men når jeg får beskjed fra jordmor og lege at det er helt uakseptabelt at jeg skal slite meg ut på den måten, så går det liksom litt mere inn i hodet mitt at jeg har en liten baby i magen å ta vare på også...

 

Sykemelding er ingen skam! Det betyr bare at vi tenker på oss selv og det vi bærer på! (sa både jordmor og legen min)