moren min liker ikke samboerne min.. ;(

[Missy med sine 2 barn (✿◠‿◠)]

 

vet ikke hvorfor en gang.. hun har ikke en gang PRØVD å bli kjent med han..hver hun er innom her er hun bare kald.. hun sier ikke hei engang.. bare overser han.

han er helt norsk, men har thailandsk bakgrunn..

mistenker at moren min er en rasist.. hun har en gang sagt det før.. men tok henne vel ikke helt seriøst.

men hun propper tanker og ideer inn i hodet til min datter.. så hun ikke skal like han tror jeg...

vi venter vårt første felles barn nå.. fra før av har jeg ei på 4 år.. hun og jeg har ikke kontakt med faren hennes..

vi er liksom en familie for oss selv nå.. men det er ikke lett, når moren min må blande seg hele tide..

 

før jeg ble sammen med han, var jeg alenemamma..selvfølgelig..

hadde ikke hatt avlastning på 3 år. moren min ville nesten aldri passe henne..etter tre år, da jeg begynte å spørre om barnepass... fikk jeg til svar.." ja, jeg har vel ikke noe valg.." hun var alltid negativ. så jeg fikk alltid dårlig samvittighet.

men etter at jeg har blitt sammen med min kjære.. så vil hun nesten ha datteren min hos seg fra mandag til fredag..

det er som om hun tenker at hun heller kan være hos henne, i stedet for hos en utending.. hvis du skjønner?..

 

vi bor ganske langt unna hennes bhg.. og ingen av oss har bil.. så min mor har kommet hit hver dag for å hente henne.. levere og hente i bhg hennes..

så derfor, når hun ikke årker å kjøre helt hit, så har min datter sovet veldig mye over hos min mor, fra mandag til fredag.

 

men nå takket være både barnevernet, ppt og kommunen, så har vi fått en bhg plass her vi bor fra 1 desember. (fikk svar bare en uke etter søknaden min)..for NÅ er det på tide at vi starter familielivet våres uten å ty til hjelp fra min mor... være selvstendige..

og dette plager min mor veldig tror jeg..

hun er veldig bekymra for hvordan det skal gå med min datter i den bhg...

men det hun egentlig sier.. er at hun er veldig bekymra for hvordan det skal gå når min kjære tar over ansvaret for min datter..(i stedet for hene mener jeg..)

jeg vet at dette plager henne kjempemasse...

men kjære vene.. vi er jo voksne mennesker.. skjønner hun ikke det?

vi er en helt normal familie som er glad i hverandre..

og venter en liten familieforøkelse..og vi gleder oss sånn..

å i år starter vi egen tradisjon.. å feirer jul her hjemme.. i stedet for hjemme hos moren min, eller faren min.. som jeg tidligere har gjort..

 

jeg har fortalt moren min graviditeten.. men har ikke fått ett eneste ord om det tilbake.. det sårer veldig.. ikke noe gratulerer... ikke en gang.. nei, syns du dette er riktig tidspunkt da?...eller.. bare et eller annet... men nei, INGENTING.

 

hva skal jeg gjøre med henne? er så lei meg jeg.. og jeg vet, (hvis jeg dømmer etter min ekser) så er min kjæreste akkurat en sånn type hun bare ville elsket som svigersønn.. så hvorfor ikke gi han en sjanse?

 

føler jo nå at det er for sent.. jeg og mamma sklir bare mere og mere fra hverandre..dette er ikke gøy. hun må bare godkjenne at jeg er i et samboerskap nå, og vi skal ha barn sammen.

 

hun forteller datteren min at hun ikke må kalle kjæresten min for verken pappa eller far.. for hun han en pappa.. bare, han er ikke inne bilde.

min datter har selv sagt til meg at hun vil kalle han far.. men så har hun sagt det til min mor, og hun har da rett og slett overtalt henne til ikke å kalle han det..

jeg blir så sint på henne..

men dette er egentlig bare en liten teskje i forhold til alt det andre hun gjør mot meg.. og bruker min egen datter imot meg...

jeg har igrunn fått nok... når mener dere jeg skal sette ned foten?

er grenser på hvor mye jeg tåler fra den dama..

off... men det er jo mamma´n min også..

 

pappa og min stemor elsker samboerne min.. de syns han er kjempegrei og hyggelig kar..

 

men jeg vet ikke jeg... skal jeg gi opp min mor?

......hjelp.....

[Gjest]

Kjære deg, du skulle nok ha satt foten ned for lenge siden.

 

Det du nå må gjøre er å gi din mor beskjed om hvordan oppførselen hennes oppfattes, og at det er i strid med hvordan dere vil leve som familie. Om du klarer å snakke med henne og forklare henne alt ansikt til ansikt er jo det det beste, men jeg forstår godt om du synes det blir tungt. Det er jo også fare for at hun vil prøve å avbryte deg og snakke det bort, og da skal det guts til for å holde samtalen på rett spor og ikke la deg overkjøre.

Det enkleste er nok å skrive et brev til henne. Vis henne gjennom konkrete episoder at det hun gjør strider mot din måte å oppdra henne på. Prøv å få frem hvordan hennes spill påvirker datteren deres og deg.

 

Du må nok sette hardt mot hardt, og kjøre henne litt. Du må rett og slett vise at du er den tøffeste av dere og at du står for de valgene du har gjort. Så får det bli opp til henne om hun vil respektere deg og dine. Dersom hun skjerper seg er jo det til det beste for dere alle, men dersom det hos henne stikker så dypt at hun ikke klarer å heve seg over det så får det bli hennes avgjørelse og hennes tap. Hun må skjønne at å få deg og din datter over på "sin side" er en kamp hun ikke kan vinne, og at det er hun som må velge deres side i saken om hun vil at ting skal fungere.

 

Av det følger dessverre også muligheten for at hun heller kutter dere ut enn å respektere deg og familien din. Det gjør det nok ikke lettere for deg, men da var det i hvertfall hun som valgte dere bort, og ikke omvendt.

 

Håper du klarer å gi mammaen din en vekker så hun ser hvor ødeleggende oppførselen hennes er. Og jeg håper du er tøff nok til å stå løpet ut. Hva med å snakke med pappaen din om dette? Det kan nok være godt å ha en nær alliert som du kan snakke med å få råd hos undervegs. Da slipper du å føle deg så alene om problemene.

 

Og bare så du vet det ... ei venninne av meg tok et lignende oppgjør med sin far for noen år siden. Og gjett om de begge er glade for det i dag. Faren så rett og slett ikke selv hvor dårlig han behandlet henne, men tok seg kraftig sammen når han ble klar over hvordan oppførselen hans ble oppfattet. Det var klart litt ubehagelig for begge parter i starten (etter at brevet ble sendt), men de har i dag et godt forhold med gjensidig respekt, så det er absolutt mulig å løse slike konflikter bare det er vilje til forbedring og et ønske om forsoning hos begge parter.

 

Lykke til!

[Jolina<3]

Hei du.. måtte bare gi deg noen tanker etter å ha lest dette!

 

Har på en måte det samme problemet med min mor, kanskje litt andre grunner, ikke vet jeg hva som fåregår inni hodet hennes.

 

Jeg har egentlig aldri hatt no' "ordentlig godt" forhold til mora mi, vi er mest som venner.. men kan ikke være i samme rom mer en 30min føre vi kranger.

 

Har en samboer/forloved som opprinnelig er fra Thailand, bodd i norge i ca 9 år. Mamma pleide å jobb i lag med han og moren hans. Hun og svigermor plaide alltid snakke om hvor fint det hadde vært om vi traff hverandre, intil den dagen jeg fortalte om oss.

 

Min mor er ille smiskete, og kan være hyggelig mot han, men så fort han ikke er der snakker hun bare vondt. Hun synes jeg har gjort et valg jeg kommer til å angre på resten av livet og at vi (JEG) ikke kommer til å få det noe godt. Tror det ikke har noe med at han er thailandsk, men hun har en gang spurt hvorfor jeg ikke kunne finne en norsk. noe jeg synes var litt rart siden hun er filippinsk. Trodde hun skulle være glad pga den asiatiske kulturen. Som hun er ganske opptatt av.

Men nei, hun ville jeg skulle ha en norsk man med god uttdannelse, som tjente nok penger til at jeg ikke trengte slite meg ut, og helst at jeg tar en lang utdannelse. Greit nok det siste, men jeg bryr meg ikke om hvor mye han tjener eller hvor god utdannelse han har, elsker han for han, men virker ikke som hun godtar det. Da jeg ble gravid var H**** løs for å si det mildt, men er jo vårt liv, ikke hennes. Da jeg mistet var hun der ganske fort.. virket nesten som om hun var lettet:S

 

 

Men noe du kunne ha prøvd er å kutte kontakten en stund.. ikke for alltid. Men la henne få tid til å tenke seg om. At du er tross alt et voksent menneske med ditt eget liv og egene meninger, og at du faktisk klarer deg uten henne. Hvis hun virkelig setter pris på deg og din samboer, vil hun innse at hun vil være en del av livet deres, og evnt det barnet dere får sammen. Det er ikke noe hyggelig å bli "stengt ute" på den måten, men det må kanskje til for at hun skal fårstå at du virkelig mener alvor. Og det er jo mamman din, så ikke gi henne opp.. selv hvor mye motgang jeg har hatt med min mor har jeg aldri gitt henne opp. Har blitt mange lange tårefulle netter og vonde minner pga min mor, men håpet er alltid der om at hun kanskje en dag skifter mening om forskjellige ting, og blir litt mer støttende ang planer i mitt/forlovedes liv. Kanskje moren din vil gjøre akkurat det! La oss håpe.

 

Håper du finner ut av ting med moren din. Godt du har en far som liker samboeren din, trøst deg med det. Det har jeg gjort:)

 

 

[Missy med sine 2 barn (✿◠‿◠)]

(har bare byttet nick

joda. jeg har skrevet to lange mailer til henne om hva jeg syntes.. om mine følelser og hvordan hennes oppførsel var uakseptabelt...

......og jeg er så lei meg nå.. bare gråter og gråter.. vet ikke min armer råd..

...hun skrev at vi burde kutte ut kontakten med hverandre...

så her sitter jeg..kvalmere enn noen gang..å tenker på at mamma´n min ikke vil ha noe med meg å gjøre lenger....

 

...skal si det sårer!!!!!!!

men nå gjelder det vel for meg å heve hodet..

som du sa, det er hun som avbrøt kontakten nå.. ikke jeg.

hvordan skal jeg takle hverdagen? smertene går vel over etterhvert håper jeg..

 

.... ;(

[Missy med sine 2 barn (✿◠‿◠)]

.....jeg er stardust..har bare byttet nick.. jeg skrev inn litt lenger opp her..

..ja, som nevnt der, så har min mor allerede bestemt seg for å kutte ut kontakten med meg..

 

...er ganske nedfor nå..har fått snakket litt med tanta mi.. det hjelp veldig.

 

hva skal man gjøre i en sånn situasjon?

 

mn skal i værtfall bevise at vi klarer oss veldig fint uten henne.. og det er henne som går glipp av noe...

[Jolina<3]

Oi det var leit å høre. Som du skrev, hold hodet hevet! Men så klart at det gjør vondt, vet akkurat åssen det føles. Det vil nå gå over etter en stund.. kanskje ikke helt over. Men det gjelder å tenke på de positive tingene i livet ditt, det vi hjelpe deg i lengden. Kanskje dette bare var en øyeblikks-handling fra din mors side. Har hørt den før jeg og. Hun er jo moren din, umulig å fatte at hun ikke vil ha kontakt med deg?? Åja hun går glip av noe! Hun går glipp av den kjærligheten du har og gi henne og ikke minst kjærligheten fra barnebarna sine! Kanskje hun fårstår det etterhvert.... noe ganger virker det vist som om vi er mer voksene i hodet enn det mørdrene våre er:S

[Missy med sine 2 barn (✿◠‿◠)]

moren min har bedt om unnskyldning.. så nå er jeg glad...

virker som alt er helt fint nå...

[Jolina<3]

HEI! Det var jo kjempe godt å høre:) Håper hun gir saoeren din en sjans og. Lykke til videre...

[klg,2 boys now:)]

må bare si at jeg synes din mor virker veldig barnslig og umoden.sette opp en 4 åring mot sin "stefar",det er ikke lov i min bok.skal aldri sette sånne griller i hode på små barn.håper hun skjønte hva du mente ut i ffra mailene du skrev til hun å at hun skjerper seg.