Jeg hater bursdagen min!

[Dozer]

Hvert år er det så klart noen som ikke klarer å respektere at jeg ikke vil feire og at jeg vil holde grunnen for meg selv! Hvordan forklarer man at det er den verste dagen i hele året? Det er den dagen jeg håper alt er mye bedre neste år, den dagen jeg stort sett er for meg selv og gråter fra meg gør det plutselig dukker opp noen. Jeg hater den dagen her. Klart de tankene er der ellers også, men denne dagen er de ekstra ille. Jeg har to flotte jenter, men jeg har ikke bil, eget hus eller noe av det man skal ha når man er voksen. Ikke det at jeg er så gammel, ble 24 i dag, men jeg har jo kommet lenger enn mange på min alder. Men det er alle de andre tingene, itillegg til at jeg har regninger oppover ørene. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Synes jentene mine fortjener så utrolig mye bedre. Vet ikke hvor mange ganger jeg har sittet ved sengene deres og unnskyldt meg, enda det ikke hjelper i det hele tatt. Skulle ønske jeg kunne gi dem alt de vil ha. Verker i mamma-hjertet mitt når eldste vil ha noe vi ikke har råd til å kjøpe.

Vil ikke at de skal vokse opp å bli den i klassen eller på skolen som alle ser ned på fordi de ikke har riktig klær eller utstyr eller hva det måtte være. Jeg nekter å gjøre det mot dem, da håper jeg heller at noen andre hjelper dem. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå! Av og til, spesielt på denne dagen så klart, virker det som om det beste hadde vært om jeg bare forsvant men tanken på å aldri se jentene mine igjen holder jeg ikke ut. De nydelig små jentene mine som jeg har født, som jeg har prøvd å gi all den kjærlighet de kan få. De er det eneste som holder meg oppe for tiden. Jeg aner bare ikke hva jeg skal gjøre. Jeg orker absolutt ikke det her mer.

[Gjest]

Hei, jeg vil bare sende deg en varm klem jeg! Og håper at morgendagen blir bedre enn dagen i dag! :-)

[Mamma til snuppene]

Stakkars deg!Dette var grusomt.Sender deg en trøste klem!

 

 

Håper dagen imorgen blir bedre for deg!!!!!!!!!!!!!

 

 

 

[Dozer]

Nå har jeg da faktisk klart å gjøre både mamman min og sambo dritsure. De ville feire bursdag de...er det virkelig så vanskelig å skjønne at jeg ikke vil! Har jeg ikke rett til å bestemme hvordan jeg vil ha min bursdag? Blir så irritert på dem, men samtidig blir jeg så utrolig lei meg. Jeg vil jo ikke ødelegge for dem, det er jo ikke derfor jeg ikke vil! Jeg orker bare ikke sitte med et påklistra smil og late som om alt er greit. Synes det er så ufattelig tungt at vi ikke har vårt eget hus eller vår egen bil og min bursdag er liksom fristen jeg har gitt meg selv hvert år i 3 år på å få det til og hvert år blir jeg like skuffa! Det er så vondt å ikke kunne gi jentene mine det beste av alt når det er det de fortjener. og når jeg da på toppen av det hele klarer å gjøre de andre sure....nå er det snart så det rakner for meg! Men det hjelper å skrive ut litt ihvertfall!

[anna06]

Kjenner meg litt igjen jeg, er heller ikke så voldsomt glad i bursdagsfeiring...

 

Eller jul og andre krampaktig" nå har vi det så koselig dager".. Sikkert fordi det har vært litt for mang altfor tragiske slike dager i min oppvekst.. Hmm,nok om det..

 

Men kan du ikke prøve å forklare familien hvorfor du ikke er så begeistret da? Si at du ikke synes det er så stas med krampaktig kos og feiring..

 

At du er litt trist og lei deg, føler at du ikke har oppnådd det du vil i livet ennå, slike tanker kan jo alle ha innimellom..

Men husk at du er jo veldig ung og har jo fått flotte barn..

Det viktigst du kan gjøre for dem er å være tilstede, ta deg av de og følge de opp.. Dette har ingen ting med økonomi og gjøre.. Barn måler ikke kjærlighet i ting, men i tid og tilstedeværelse..

Du må stå på og ikke gi opp!! Ting kan forandre seg..

Prøv og se det positive i din situasjon og eventuellt hva du selv kan gjøre for å forbrede situasjonen..