fortell meg at livet alene går bra..

[Anonym bruker]

Vi har prøvd og prøvd.. Vi bestemmer oss for en ny vei å gå, men straks jeg forsvinner ut av døra så "glemmer" han det, og gir faen. Vi bor ikke ilag, men har barn og er kjærester. Har vært det lenge, men nå ser det ut til at han vil ut av forholdet, og dermed "saboterer" det vi blir enige om når vi er ilag. Han drar ut og drikker, jeg sitter hjemme med barna. Er livredd for livet alene, selv om jeg egentlig har vært det lenge.

 

Ville bare så gjerne at det skulle fungert..

[Mamma+2]

Skjønner og kjenner igjen følelsen av at man så gjerne vil det skal fungere....klamra meg til eksmannen min og ba og ba om at vi skulle redd ekteskapet ...men nei....MEN nå i ettertid er jeg faktisk glad for at det ble skilsmisse...for når jeg fikk alt på avstand så skjønte jeg faktisk at jeg har et MYE bedre liv uten han....og jeg var ANTI mannfolk...men tro det eller ei...nå er det 2 år siden skilsmissen...men jeg har nå vert sammen i 6 mnd med en UTROLIG mann som elsker både meg og barnet mitt...så ting kan endre seg til det flotte selv om ting ser helt håpløst ut!!!!

 

Du fortjener å ha det bra....Lykke til

[Anonym bruker]

Off.. sitter med akkurat samme følelesene nå.. Sitter "alltid" alene med alt ansvar for barna han gidder liksom ingenting. (Samboere vi da)

Sitter nå å regner for å se klarer jeg meg alene.. Men er som deg livredd.. Truer med at han vil ha barna og han da, om han så skal gå rettens vei. "Skal ikke bli noen enkel vei for deg, drar du meg i møkka drar jeg deg med meg"..

 

Faens mannfolk..

[Gjest]

Det er som å høre meg selv for noen år siden. For alt i verden ville jeg ikke være alenemor, syntes det var ett forferdelig uttrykk og virket som det aller værste. Han festet og turet og jeg tenkte: glad barnet er så liten at det ikke skjønner, Vi klarte å blir gravid i ett øyeblikk verden virket fin og harmonisk, men ut i svangerskapet bestemte jeg meg for at nok var nok. Jeg flyttet da barnet ble født. Gråt og gråt men kjente samtidig at dette var det eneste riktige. Så grublet jeg masse over hvorfor har jeg latt ett annet menneske behandle meg så dårlig.

 

Litt tid og mye prat med venner. Så bygget jeg opp livet mitt som alenemor. Å være alene med ansvaret ble lettere ann å dele det med en som ikke ville ha ansvar for familie. Jeg fikk ro og jeg visste hva jeg hadde å forholde meg til. Jeg ble mer selvstendig og trygg på at jeg mestrer alt for meg og barna mine.

 

Det er ikke en ønskelig situasjon å være alene med barn, men noen ganger bedre enn å være i dårlig forhold.

 

Lykke til med beslutningen og videre i livet

[Mamma+2]

Trist å lese her at mannfolka kommer med trusler om damene går- det er gjerne mannfolk som ikke tar del i barna når man bor sammen, men nevner man at man vil flytte så skal de plutselig ha barna hvertfall 50-50..... men ofte så skjønner de ikke hvordan det skal gjøres...

 

Håper dere lytter til hjertet og magefølelsen...ikke la dere styre av mannfolka iallefall- det er DERES liv....jeg trodde livet datt sammen....men nå er jeg så GLAD jeg ble skilt...høres ille ut...men jeg var mer ensom når jeg var gift faktisk....

[Anonym bruker]

Jeg er ikke redd for at han vil kreve barna, heller det motsatte, at han vil glemme dem. Jeg tror at jeg også klamrer meg til ham.. Han er en fin person når vi er ilag (ikke så ofte pga avstanden), men med engang han er alene så danser han på bordene for å sette det på spissen.

 

Jeg tenker veldig mye på at jeg fortjener bedre. Jeg håper at han vil forandre seg, men det har jeg gjort i flere år uten noe tegn til forbedring.

[Hege & lille Hannah <3]

Jeg og eksen hadde det akkurat på samme måte, bortsett at vi bodde sammen. Han var også likegyldig hver gang jeg sa det var slutt, men jeg ble redd for livet alene, og gikk tilbake til ham, selv om vi ikke hadde det bra sammen. I juni i år, da snuppa vår var 6 måneder, tok jeg det avgjørende valget om å flytte ut, til tross for at jeg ikke så noe lyst på et liv alene.

 

Den dag idag er jeg kjempeglad for valget jeg tok. Jeg er jo ikke alene, for jeg har jo snuppa mi! Og ganske tidlig etter bruddet kjente jeg at det var deilig å bo alene sammen med jenta mi. Jeg ser bare positivt på alt nå, selv om jeg var helt knust rett etter bruddet, for jeg var jo veldig glad i pappaen til jenta mi.

 

Jeg håper du klarer å ta valget om å gå ifra ham, for hvis man ikke trives sammen, er det ikke vits i å fortsette. Mange sier man må fortsette for barnas del, men der er jeg uenig. Jeg har foreldre som holdt sammen bare fordi de hadde fått meg og min søster. De giftet seg da hun var gravid med meg, men skilte seg 19 år etter, for da var vi ungene blitt voksne. Det eneste jeg husker fra oppveksten min er at jeg og søsteren min satt på rommet vårt mens mamma og pappa ropte til hverandre og kranglet på stua. Da mener jeg vi hadde hatt det mye bedre dersom de heller hadde gått fra hverandre, og at vi hadde fått vært litt hos mamma og litt hos pappa. Sånn tenker jeg med min datter også, og derfor valgte jeg å gå fra ham. Jeg vil ikke at datteren min skal tenke på kjefting og roping når hun blir voksen og tenker tilbake på barndommen sin.

 

Men det var kanskje ikke helt det du lurte på, ble bare litt revet med. Jeg stortrives alene, og har hatt kjempebra av det! Jeg tenkte det var så masse jeg kom til å savne og sånn, men jeg elsker simpelthen å være alene. Jeg har blitt mer selvstendig, og jeg føler datteren min har det bedre enn å må omgås foreldre som krangler om alt og ingenting.

 

Skjønner at du vil det skal fungere, det ville vi også, men vi fikk det rett og slett til. Det er utrolig dårlig gjort mot både deg og barna, når han lar deg sitte hjemme mens han drar ut for å drikke. Jeg synes ikke du skal godta det.

 

Send meg et brev hvis du vil prate eller noe beklager at jeg skrev så mye.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

takk for svar alle sammen!

 

hege og hannah: du ble ikke revet med, sånne tanker har jeg også.. bare det at jeg vokste opp med mammaen min, og har lite kontakt med faren min. Så jeg tenker vel mer på det at jeg hadde ønsket at pappa var en større del av livet mitt.

 

Er også redd for en ny stemor å forholde oss til. Klarer ikke tanken på at barna skal få en stemor. Er hun i tillegg ond som min.. huff

 

men jeg tror livet mitt hadde vært bedre med mer forutsigbarhet, trygghet og faste rutiner. og det skjer vel bare etter et brudd med ham.