Utroskap og stemor

[Luisa]

Hei,

jeg lurte litt på om det er noen her, enten biomødre eller stemødre som har vært i den situasjonen at barnas far var utro med nåværende stemor før han gikk fra biomor? (skjønner?)

Jeg er i en slik situasjon nå, og er litt usikker på hvordan vi skal klare å gjøre det best mulig for barna. Jeg vet jo at det kan bli vanskelig til tider når stemor også vil møte opp til forskjellige begivenheter feks. Hvor lett/vanskelig er det å samarbeide med en som din mann bedro deg med? Er det noen som har opplevd at alle tre klarer å bli relativt "gode" venner? Eller fortsetter motviljen i årevis? Jeg innbiller meg jo at dette ikke akkurat er noen drømmesituasjoen for stemoren heller, som må leve med det hun har vært med på. Hvilke tanker har en stemor (som var med på utroskapen da) om dette?

Er det noen som har tips om hvordan man skal klare å legge til rette for et godt samarbeid?

 

 

[junijente fikk julijente]

Jeg har ikke vært i den situasjonen, men prøvre meg med noen tanker om det likevel..

Et samlivsbrudd vil alltid være vanskelig, både for den som blir forlatt, den som går, og ikke minst for barna. At det er utroskap i bildet gjør det nok ikke særlig mye lettere. Hvor mye dere skal si om det til barna kommer selvsagt an på alderen, men jeg tror nok man skal være ærlige nok til å si at pappa har fått seg ny kjæreste, men uten å legge all skylda for bruddet på denne nye kjæresten, eller på pappa. Dersom pappas nye kjæreste får skylda for det hele, vil ikke det gjøre det lettere for barna å godta henne, og om faren mener alvor med denne nye dama, så må jo barna før eller senere møte henne, og forhåpentligvis få et ok forhold til henne.

 

Jeg synes ingen kan kreve av deg at du skal bli kjempeglad i denne dama, eller at dere skal bli gode venner, men overfor barna blir du nesten nødt til å bite tennene sammen og oppføre deg pent mot henne og prøve å samarbeide så godt som mulig. Hva du egentlig synes om det hele får du fortelle barnas far en gang barna ikke hører på... Og det mener jeg forsåvidt du har rett til å gjøre også.

 

Hos oss går samarbeidet med biomor litt opp og ned, i de vanskelige periodene går beskjeder o.l. på sms, hovedsaken er jo at beskjedene kommer frem. Jeg tror det viktigste er at begge parter er villige til å gi noe, og ikke alltid få vilja si. Det virker jo som at du er interessert i å ha et godt samarbeid, og det gjør det nok mye lettere å få det til. Uansett hvor sint du blir på denne mannen, så husk at han faktisk er faren til barna dine, og at han helt sikkert er like glad i dem som det du er, og at barna også er glade i ham.

 

Ønsker deg masse lykke til!

[Gjest]

Å være week end stemor, er uansett ikke noen attraktiv eller viktig rolle. Så det skulle jeg nok unt henne som biofar var utro med før bruddet.

 

Men gudbedre om en var mann! Hvordan skulle en bedratt far orke å forholde seg til at han som barnas mor var utro med før bruddet, flytter inn hos barna og blir fungerende farsfigur? Mens han selv blir degradert til bio-far?

[alfaalfaalfaalfa]

Helt enig med deg anonym21.10... Generelt tror jeg det faktisk er verre å være far i ett samlivsbrudd enn for mor... Mor har ihvertfall (for det meste) barna. Far mister både samboer OG barn.

Om far er utro med en dame og senere blir sammen med denne, er det selvsagt hardt å svelge for biomor. Men å være biofar og se at ex-konens "lover" flytter inn og blir hverdagspappa til sine egne barn som han får se annenhver helg.... DA snakker vi om psykiske problemer...

Jeg hadde ihvertfall IKKE taklet at min samboer finner seg en ny dame og skal ha ungene på heltid... Og at denn nye dama skal fungere som mor til mine barn...

 

Jeg tror det er dette mange biomødre glemmer når de rakker ned på far og slik han oppfører seg. Om det er biomor som har tatt barna, tingene hun vil ha og reist....- Ja, så forstår jeg faktisk at far slår seg vrang og er vanskelig... Det er jo veldig hardt å miste de man er glad i...

[freebird]

Jeg er en slik stemor. Ikke noe jeg er stolt av, men sånn er det nå en gang. Jeg møtte min mann da han fortsatt var gift, men de hadde hatt problemer i flere år, forsøkt ekteskapsrådgiving osv. Men kjærligheten og samarbiedet deres var borte. Uansett, ingen unnskyldning, kun en forklaring.

 

Han var helt ærlig med meg fra starten, og jeg hadde ikke planlagt at det skulle bli oss to. Han mente at han skulle klare å "reparere" ting hjemme lenge, men vi fant etterhvert ut at det vi hadde var ekte kjærlighet. Etter noen mnd tok han skrittet og gikk fra sin kone og flyttet inn hos meg. Nå har vi vært gift i flere år og har barn sammen og jeg er fortsatt helt sikker på at han er mannen i mitt liv.

 

Det var en tøff tid i starten, mannen min fikk kun se barna annenhver helg og samarbeidet med mor var naturlignok skjørt. Vi lot henne få lov til å være sint osv, vi så en annen vei når hun var vanskelig. Hun var helt klart på at hun ikke savnet mannen, hun følte at det var deilig å "være kvitt ham", men det var kanskje surt at det var han som tok valget med å gå og ikke henne. Jeg holdt en lav profil i starten, fokuserte kun på å bli kjent med barna når de var hos oss.

 

Etterhvert som tiden har gått har vi til tider hatt et godt samarbeid, vi har feiret bursdager og 17. mai sammen. Mor og jeg har sittet sammen på skoleavslutninger og vært på samme fest. Dessverre er mor fortsatt ustabil, når hun ikke får viljen sin eller jeg sier imot henne så går alt rett i dass. Der er vi nå. Vi har hatt den runddansen mange ganger i årenes løp, jeg har kommet mer og mer på banen i forhold til barna og det passer henne når det hjelper henne i tidsklemma osv, men hun synes ikke noe om det når jeg feks kommenterer at barna får gjøre lekser foran tv'n hjemme hos henne. Jeg har ikke for vane å blande meg oppi hva de gjør og ikke gjør hos moren, annet enn når jeg føler at det går utover kvaliteten på barnas skolegang eller liv generelt. Hun hadde også en alkoholisert, psykopatisk samboer, da snakket jeg (og mannen min selvfølgelig) høyt om at barna burde bo mer hos oss til hun fikk ryddet opp. Da gikk hun også rett til angrep på meg.

 

Sånn som det er nå så har jeg gitt opp hele dama. Jeg kan fint treffe henne og snakke om været foran barna, men jeg har ikke respekt for henne etter måten hun har brukt barna mot faren og satt dem midt i konflikten gjentatte ganger. Jeg forstår godt at hun ikke gidder å respektere meg etter måten hennes mann ble min, men jeg vet med hånden på hjertet at fra han flyttet inn hos meg har jeg jobbet for at barna skal ha det så godt som mulig, de har ingen skyld i at foreldrene ikke klarte å holde sammen. Jeg har strukket meg langt for å skjerme dem fra sin egen mors dumme utsagn og handlinger, og jeg er med på å skape et godt hjem hvor barna alltid er velkomne. Barna sier i dag at vi aldri må bli skilt og at de elsker meg, så jeg vet at jeg har gjort noe riktig.

 

Hvis jeg skal gi deg noen råd så må det første være å IKKE BRUKE BARNA MOT FAR/STEMOR!!! Det er det absolutt værste man kan gjøre og det skader kun barna og ikke far/stemor. Det er lov å være sint/skuffet/oppgitt og alt dette når barna ikke er der, men for din egen del håper jeg at du klarer å legge det bak deg. Det tar fryktelig mye energi å gå rundt å være bitter og det blir vanskelig å komme seg videre og bli lykkelig igjen. Andre råd kan være å forsøke å ikke styre barnas hverdag når de er hos far, det skaper mye irritasjon. Jo mindre man blander seg i hverandres liv jo lettere. Godta om barna blir glade i stemor, se på det som en bonus for barna å kunne høste av hennes erfaringer og måter å gjøre ting på. Hun vil uansett ALDRI ta din plass som mor, du kan være helt trygg på at hun ikke er noen konkurranse om dine barns kjærlighet.

 

Utroskap er og blir ufint, men når det har skjedd og bruddet er et faktum så har man ikke noe annet valg enn å håndtere det. Fokuser på at barna får det så godt som mulig, selv om det aller beste er å bo sammen med mor og far, så er det mye bedre med en glad mor og far som bor hver for seg enn å bo med et par som ikke har det bra. En fattig trøst kanskje, men livet går uansett videre og det er bare du selv som kan velge hvordan å håndtere det. Skal du la livet råkjøre over deg eller ta tak i det og gjøre det best mulig for deg og barna dine?

 

Jeg ønsker deg uansett masse lykke til! Veien blir til mens man går, følg hjertet og gjør det du føler selv er riktig. Bare ikke mist fokus, nemlig barna. )

[Maud]

Jeg er en slik mamma. Min eks kom hjem da barnet ennå var spebarn og fortalte at han hadde truffet en annen og at de hadde utviklet et forhold de siste månedene. Dette er nå mange år siden og vi forholder oss greit til hverandre. Faktisk liker jeg henne bedre enn ham og vi kan både fnise og snakke med hverandre. Vi forholder oss også helt greit til at alle (også min mann) møter opp på skoleting, fotballkamper osv. For meg har det hele tiden vært viktig å holde fast ved at det ikke var hun som sviktet meg. Det var ikke hun som først lovet meg noe og så sviktet meg. Det var heller ikke hun som valgte at barnet skulle få en helt annen tilværelse enn det vi som foreldre hadde snakket om. Altså har det aldri vært noen grunn for meg til å være sint på henne. Jeg synes det er vanskelig å forstå alle de damene som glatt tilgir mannen men som bruker resten av livet på å hate den nye dama. For meg var det viktig at de ga meg noe tid. Tid før jeg traff henne (som hans kjæreste, hadde møtt henne tidligere da jeg ikke visste noe), tid før jeg så henne sammen med barnet, tid før vi deltok i barnehagen sammen, tid før hun hentet barnet alene osv. Jeg har selv gitt meg tidsfrister som har pushet meg, men har reagert dårlig hvis det er han som har pushet. Hun har bedt om unnskyldning for at de gjorde meg vondt, det var viktig tror jeg. Den unnskyldningen kom heldigvis ikke da det var som vondest, da hadde den nok vært vanskelig å ta imot. Han har aldri unnskyldt og det synes jeg er vanskelig å tenke på... Mitt barn var heldigvis bittelite da det skjedde og mine vondeste følelser og sinte utbrudd ble ikke forstått av barnet. Det er selvfølgelig kjempeviktig å ikke snakke stygt om hverandre og ikke vise at det gjør vondt når barnet snakker om det morsomme som skjedde hos pappa og "Karin". Jeg har også passet på å si pene ting om dem, ting jeg mener. Da er det lettere for barnet å skjønne at vi liker hverandre og at det er greit å like alle de voksne rundt seg.

 

Jeg tror den viktigste forutsetningen for et godt samarbeid er at alle er innstilt på nettopp det og ikke leser den andres handlinger som onde eller avvisende eller noe annet negativt. Av og til gjør pappa'n og stemor dumme ting, men jeg tenker sjelden at de ER dumme eller avvisende eller onde. Dessuten tror jeg man må innstille seg på at man mister kontroll over barnets liv noen dager i uka eller uker i måneden. De kan ikke bestemme hva vi gjør her hjemme og motsatt. Vi prøver å være enige om de store linjene, men er ikke alltid det heller. Jeg blir noen ganger sint og lei meg, men tenker at de vil barnets beste selv om det de tenker er barnets beste er noe annet enn det jeg tenker. Dermed blir det så få diskusjoner som mulig. Det at vi ikke er naturlige omgangsvenner gjør at vi sjelden får positive opplevelser som oppveier negativ gnisning og da er det viktig å ikke gjøre små gnagsår til store vannblemmer med å gnisse ekstra der det er friksjon.

[Luisa]

Takk for fine svar.

Utroskap gjør virkelig brudd enda værre. Forholdet vårt var langt fra perfekt før dette skjedde,men jeg hadde et håp om at vi skulle få ting til å bli bedre bare vi fikk noen å snakke med og ryddet opp i ting. Men det var min daværende samboer ikke interressert i. Og da gikk det som det gikk.

Desverre finner jeg både min ex og hans nye kjærste veldig lite ydmyke,og det er nesten det som har vært værst. De lot meg ikke få være sint og de gjorde flere ting som bare forværret situasjoenen enda mer. Jeg er ikke sint på henne pga selve utroskapen, men jeg er sint på henne fordi jeg var ute med henne like før jeg fikk greie på dette. Hun satt der en hel kveld og smilte og pratet med meg. Og etter jeg fikk vite om utroskapen og de bestemte seg for å fortsette gjorde de som sagt ting jeg tryglet dem om å la være ågjøre fordi det gjorde meg vondt. Men det ignorerte de.

Jeg har ikke fått noen oppriktig unskyldning fra noen av dem,og det syns jeg er veldig leit. Jeg har sagt i fra flere ganger at det hadde hjulpet på situasjonen, men til liten nytte. Jeg hadde en løs avtale å møte henne nå for å prate ut siden den nå har gått en stund. Jeg sa at jeg ikke hadde så lyst til å komme bort til leiligheten der hun nå bor sammen med min ex og foreslo heller at hun kunne komme ned til meg. Men det var totalt uaktuelt for henne. Så da ble det ikke noe av. Jeg syns vel egentlig at hun kunne ofret seg der siden det var hun som skulle si unskyld, og siden det er hun som har gjort meg vondt. I stedet krevde hun at jeg skulle komme hjem til dem, til de to som har jugd for meg og hatt et forhold bak min rygg i mange måneder, og i tillegg bodde begge mine barn hos dem akkurat da (selv om pappaen skulle ta dem med ut på tur hvis jeg kom). Syns bare dette vitner om mangel på respekt og ydmykhet.

Jeg klarer å samarbeide helt greit med pappaen heldigvis og vi spiser felles middager med han en gang i blandt. Men jeg gleder meg til den dagen det ikke er noe bitterhet eller sinne igjen. Jeg syns for så vidt at jeg har kommet langt, men jeg har brukt mye tid på å vente på og be om en unskyldning som desverre ikke viser seg å komme fra noen av dem.

Jeg snakker selvfølgelig aldri stygt om dem foran barna og jeg sier alltid "pappa og XX", men barna fikk jo med seg at dette var en vanskelig periode for meg. Heldigvis har de kommet fint gjennom det og de er glade og fornøyde :-)

 

Huff, håper alle tenker seg godt om før de gjør noe sånt, spesielt når det er barn inne i bildet. Det er en forferdelig opplevelse.

 

[to-store-to-små-en-liten-en]

Jeg skjønner ikke damer som innleder et forhold til menn med familier, jeg!Jeg synes det viser en veldig lav moral!

De kommer alltid med unnskyldninger om at følelsene kunne ikke styres, ekteskapet var over, BLA!BLA!BLA!

Men man tar jo et VALG ved å innlede et forhold!Så om man virkelig mener dette er kjærlighet, så klarer man å holde seg unna til mannen har gjort det slutt med kona, i hvertfall!

Jeg er i hvertfall av den oppfatning at man har ansvar for å unngå å såre andre, om man ikke må!Og i hvertfall ikke barn!Men mange er så selvsentrerte at de mener det er deres rett til å tråkke på andre, for å bli lykkelige selv!

Hadde jeg blitt sammen med en mann på denne måten, hadde jeg gått i konstant redsel for når han skulle bytte ut MEG...Har han vært villig til å ofre familien EN gang, så er det fort det skjer flere ganger....