Finns det behandling for arbeidsnarkomane mannfolk?

[Morgonfuglen]

Eg er så trøytt og frustrert at eg held på å tørne. Grunnen er at mannen min jobbar 14 (!!!) timar kvar dag. Han jobbar frå 05.00 om morgonen til ca. 19.00 kvar kveld, mest fordi han likar det. Vi driv gard og han har eige firma i tillegg. I praksis er eg åleine med ansvaret for våre to smågutar. Den eine er to år og den andre tre år. Mannen min hjelper aldri til heime (for han er aldri heime), og det betyr at eg må både ta huset, passe ungar og hjelpe til med gardsarbeid i tillegg til min eigen jobb. På grunn av dette jobbar eg også 14 timar (og ofte meir) pr. dag, men eg tåler ikkje dette, så eg held på å jobbe helsa av meg. Eg har prøvd å foreslå at mannen min skal jobbe mindre og hjelpe meg meir med ungane, men det berre bles han til.

 

Kva skal eg gjere? Finns det behandling for arbeidsnarkomani?

[SNURF 5 GUTTER]

Hadde tenkt meg om er det dette eg vil i livet mitt. Jeg vil si du er som ei ALENEMOR og redd for å flytte ut hadde jeg ikkje vert. Ville ha snakka om saken til han og hørt om han er villig og ordne opp i detta. Gard og eige Firma tror du må sjå langt etter rolige forhold.

[Morgonfuglen]

Og hadde eg visst at han var slik, hadde eg ALDRI fått ungar med han.

 

Men er det fleire som har det slik som eg, og kva gjer de for å overleve?

[min tur snart?]

Henger meg på her jeg... Jeg har det sånn jeg også,min mann har 2 barn fra før og jeg ei datter fra før. Jeg hadde lyst på et felles barn,men det begynner jeg å slå fra meg,da ender jeg opp som "alenemor" for 4. Det er veldig frustrerende å være sammen med en som jobber så mye,man føler man alltid kommer i annen rekke,de føler det nok ikke sånn selv,men de realiserer seg veldi gjennom jobb,og får nok et lite kick av det,det vi som er sammen m sånne må tenke er om vi vil ha det sånn,jeg tror nok ikke vi kan forvente så stor forandring fra dem dessverre,de liker det,og da blir det nok sånn i en laaaaaaaaaaaang stund framover. Jeg som kvinne har litt større behov for å skape minner og å kjenne at jeg lever litt,lever en gang,får bare denne ene sjangsen!

[Januarprins]

Henger mg på her jeg også... mannen min har tre barn fra før, en som vi har 100 % og to som vi har annenhver uke, og nå venter vi vårt første samen. Han er jo urolig snill og god, men jobber alt for masse.... arbeidsdagene er aldri under 12 timer, så da faller jo mye av ansvaret for hans barn på meg. Særlig de ukene der vi ikke har de to minste. Da har jeg så godt som aleneansvar for den eldste. Er alltid jeg som lager middag, vasker klærne deres og ofte kjører de på fritidsaktiviteter. Jeg gjør selvfølgelig dette fordi jeg har valgt det selv fordi jeg elsker mannen min, men nå som jeg er gravid i 8. mnd er det slitsomt... Er lei av å komme i tredje rekke hele tiden (barn og jobb før meg). Er spent på om han kommer til å jobbe mindre når babyen kommer. Det BØR han for å si det sånn