Vi prater ikke sammen.

[Anonym bruker]

Vi har ett forhold med null kommunikasjon, null følelser og ikke omtanke for hverandre. Det blir for langt å gå innpå. Men det er med andre ord helt stille i heimen. Vi prater ikke sammen. Krangler ikke, men bare er stille. Ingen av oss viser omtanke eller følelser. Jeg føler jeg er litt flinkere til å viser omtanke i hverdagen. Jeg får aldri høre "så flink du har vært jenta mi". Eller når jeg tok en operasjon og sa jeg gråt før narkosa, sa han "pyse". Da jeg kom ut av operasjonen var det ikke klapp på kinnet eller nuss eller "jeg har tenkt på deg kjærsten min". Han sa "må vi komme inn å hente deg?" Han ville vente ute i bilen.

 

Babyen vår er ikke gammel. Men jeg trenger en mann jeg kan prate med. Fortelle ting. Jeg orker ikke denne stillheten lengre. Jeg spør han hvorfor vi er sammen og han svarer "fordi jeg er glad i deg. Og fordi vi har babyen" Vi er sammen pga. babyen med andre ord. Vi finner aldri på noe sammen. Har ikke felles venner. Hva ville dere gjordt?

[Anonym bruker]

Først et elementært spørsmål: Er du glad i han?

 

Høres (slik som du framstiller det) ut som om dere begge sliter litt med kommunikasjon, og det å vise følelser. Er dere glad i hverandre må dere lære dere å kommunisere og vise følelser, ellers går det utover forholdet (som du sikkert har merket). Kanskje du må ta det første steget, hoppe ut i det å ta rundt mannen din å si "Jeg er så utrolig glad i deg!" sånn helt tilfeldig?

 

[Anonym bruker]

Jeg har prøvd å gi han både skryt for ting han gjør, og hvordan han ser ut. Jeg hopper nok ikke på han så ofte, men jeg vil ha mer sex enn han. Hvordan lærer man seg å kommunisere? Trenger seriøst hjelp!!!

[Anonym bruker]

Hei.

Klikket meg inn på denne parforhold-debatten, bare for nysgjerrigheten eller noe sånt. Første jeg ser er "vi snakker ikke sammen". - Jøss, har jeg skrevet noe jeg ikke vet om? tenkte jeg.

 

For dette er akkurat som her i hus. Eneste vi snakker om er vær og vind, ingenting meningsfulle samtaler. Vi finner heller aldri på noe sammen. Mine venner gidder han ikke bry seg noe særlig med, mens jeg er vel mer sosial og har gått inn for å bli kjent med hans folk. Jeg babler ivei mens han er den sorten som ikke sløser med ordene... Følelsene, hvertfall for min del, har bare dabbet mer og mer av siden midtveis i svangerskapet, og nå føler jeg at vi bare er sammen pga at vi har ei jente på 10 mnd sammen.

Har vurdert å gå fra han flere ganger, men noe holder igjen. Er vel fordi jeg tenker på lillepia vår, og alt det som følger med når mamma og pappa ikke bor sammen. Hadde vi ikke hatt henne så hadde jeg gått fra han forlengst, men sånn er det jo ikke...

 

Lite råd fra min side, men nå vet du at det ikke bare er du som lever sånn. Håper det ordner seg for dere. For noen kan det kansje hjelpe med proffesjonell hjelp utenfra, kansje det hjelper for dere? Her kan jeg bare glemme det... tenker typen blir sur bare jeg nevner det.

 

Nå våknet visst lillesnuppa mi... lykke til i allefall