hvordan få stemmor til å godta meg som biomor?

[sprængpupp<3]

altså forlanger ikke at vi skal bli kjempe gode venninder osv,men godta meg som mor,kan samarbeide med meg,godta at jeg og barnefar må ha kontakt for å få et godt samvær? (vi må nå ha kontakt i smug pga hun liker ikke at vi prater sammen,tror bare jeg vill ha han tilbake,) men jeg som tok av forlovelses ringen lenge før de ble sammens.5 år siden vi gikk ifra hverandre nå,de har vært sammens i 2:)

 

slik som ting er nå fungere jo ikke i forhold til samarbeidet med barna...

 

hvordan forhold har dere andre stemødre til biomor? jeg ønsker virkelig et samabeid og at vi ska vise respekt for hverandre siden hun har noe med mine barn og gjøre.

 

 

[Anonym bruker]

Hei..

 

ja det er tungt det der.. jg er selv stemor, og har null kontakt med biomor.. noe som er ganske slitsomt, da det ødelegger ganske mye med tanke på ungene som hun har med min mann... Hadde vært mye kjekkere om vi kunne snakket sammen og komunnisert på en normal måte... Både for barn og mannen min.. Men jg har prøvd, hele den tiden jg har vært sammen med mannen min. Men hun har fra dag 1 av ikke vist respekt til mg, vært en skikkelig drittkjerring for å si det mildt..

 

Jg tror at visst du gir utrykk for at du vil ha kontakt med hun blir det kanskje lettere for hun å gi deg den "respekten" du fortjener.. Altså som mor til hennes steunger...

Men om hun tror du vil ha xen din tilbake, er vel det ikke det beste å ha kontakt i skjul vel?? Da er det jo ikke rart at hun får en følelse av det.

 

Prøv neste gang å innvollvere hun.. Kanskje sende hun en meld når det gjelder noe med ungene, istedefor din x.. Det vil hun sikkert sette stor pris på:-) Tenk om du var i hennes "situasjon", hvordan ville du at biomor skulle vært mot deg?

 

Det er ikke bare bare å være stemor heller, men det er det nok ikke for dere biomødre heller.. Skjønner godt at du vil kunne snakke med damen som skal tilbringe mye tid med dine barn.

 

 

 

 

 

 

[ana baroma]

Huff, det der er ikke lett...

Bimor her inviterte meg hjem til seg på lunsj, og vi fikk snakket masse den dagen:) Jeg fikk aldri inntrykk av at hun ville ha mannen min tilbake - og Vi er stort sett enige, men jeg har stor respekt for henne som mamma, og det er foreldrene som er foreldre. Jeg er en voksenperson som er veldig glad i stesønnen min, og når han er hos oss aksepterer hun at jeg har like mye å si som far. Når det gjelder klær og sånt, så er det naturlig at vi samarbeider om det. Vi har hatt mange fine kaffestunder, og våre feider:)

Det som er positivt med mor er at selv om vi kan ha en konflikt, så legger hun det bak seg, og vi kan glemme det vonde og gå videre.

Det er få jeg kan bli så sinna på, men når sinnet har lagt seg, så går det jo videre igjen.

Noen ting er uansett viktig:

åpenhet og ærlighet - og exen din må slutte å treffe deg i smug. Dersom hun er så sjalu at hun ikke greier å innse at dere MÅ ha kontakt, så trenger hun hjelp!

Lykke til:)

[*-*]

Jeg ba mor til mine stebarn ut på en øl ganske tidlig da jeg møtte mannen min. Var en god ide, hun ville treffe meg også og vi hadde en fin kveld med prat. Det var egentlig godt å treffes sånn før situasjonen ble mer komplisert, skjønte liksom at begge hadde gode hensikter selv om vi sikkert ikke alltid syns den andre handler like logisk alltid.

 

Nå har dere allerede kommet et stykke inn i et kompliset forhold, men jeg tror likevel det kan være greit å gjøre noe av det samme. Altså ikke drikke øl nødvendigvis, men møtes bare dere to for å snakke, Det å ta initiativet til det gjør at du viser at du respekterer henne også og regner med henne. Som noen skriver over her, det er på mange måter en utrolig vanskelig og klønete situasjon å være stemor, en merkelig udefinert ikke-rolle på en måte. Og det er selvfølgelig veldig vanskelig å være foreldre oppi dette også.

Jeg tror det viktigste for at det skal gå greit er at alle parter føler seg trygge og inkludert. Når en av foreldrene får en nye partner og barna dermed en ny omsorgsperson, så tror jeg det er ekstremt viktig å åpne opp for denne personens deltakelse. Derfor tror jeg det er smart som det skrives over her at man forholder seg litt til stemor også, ikke bare til mannen. Men det er selvfølgelig ikke noe enkelt hvis dere ikke kan omgås. Men jeg ville i allefall sluttet å ha kontakt med eksen din i smug. Jeg ville ringt på hjemmetelefonen i stedet for mobil hvis de har, og i blant snakket med stemor likegjerne i stedet for far hvis hun tok telefonen. Noen må ta det første skrittet her, man må begynne et sted.

Det også an å avtale en fast tid i uka man snakkes på telefonen, i tilfelle de har en følelse av å bli invadert til alle døgnets tider. Jeg vet ikke hvor mye du snakker med eksmannen din, men min erfaring at jo mer man etterhvert klarer å løse hver for seg i de enkelte familiene, jo bedre er det. Og så kan man evt sende en sms og si hva det er og spørre når det passer og prates om det er viktige ting som man bør diskutere. Jeg mener ikke at det ikke er viktig ha god kontakt, med det er ikke alt man trenger å bry den andre forelderen med. Det er to ulike familier nå, og man trenger ikke alltid gjøre alt på samme måte heller.

 

Jeg har et veldig godt forhold til mor til mine stebarn, men jeg kan fortsatt synes det blir litt merkelig og litt irriterende hvis hun ikke snakker med meg om ting som hun like gjerne kunne tatt med meg hvis jeg tar telefonen eller er der ved overlevering. Spesielt fordi det er noen ting som jeg har bedre oversikt over en min mann, slik at han uansett må spørre meg. Jeg har løst det sånn opp i gjennom årene at jeg ofte innleder en samtale med mor til barna når hun ringer eller kommer, slik at hun etterhvert snakker om hva det gjelder. Så løser vi det der og da i stedet for å gå alle rundene. Disse samtalene har vært fine for mitt forhold til henne i alle fall. Jeg vet ikke om det er fordi hun ikke tenker på at vi også kan snakke sammen fordi jeg har like god oversikt over barna som min mann, eller om det er fordi hun helst vil snakke med min mann. Det siste er forsåvidt greit det, men det er veldig greit med de samtalene jeg og mor har iblant også. Og det tror jeg faktisk hun også syns. Jeg tror i alle fall at hvis stemor til barna dine blir mer inkludert så syns hun kanskje ikke dette er så skremmende lenger. Men hvis du og mannen hennes stadig skal snakkes alene eller møtes alene for å diskutere ting som hun ikke blir involvert i, så skjønner jeg at hun syns det er litt kleint. I starten hadde min mann og hans eksen stadig planleggingsmøter de to. Det var greit første året, men hadde det fortsatt en gang i måneden etter flere år så hadde jeg nok blitt misfornøyd.

[smiia]

Hei HI:-)

Hadde lyst til å sende deg et svar, da jeg har litt erfaring med denne problemstillingen. Stikkordet er nok det samme her som på de fleste debattene på denne siden; sjalusi.

 

La meg fortelle litt av min historie. Min ex fikk seg ny kjæreste ganske raskt etter vårt brudd, og de har nå holdt sammen i fire år. Noe som er bra, fordi stemor og barna våre kommer veldig godt overens - tror hun er oppriktig glad i dem. Det er det som har vært min... hva skal jeg si... livbøye, gjennom den tiden som har gått. For selv om hun til tider har oppført seg veldig urimelig mot meg, så er forholdet mellom henne og ungene veldig bra.

 

I begynnelsen var det verst. Min ex flyttet inn hos henne, og jeg fikk ikke engang komme inn i oppgangen i hennes blokk når jeg skulle hente ungene der. Gjorde det første gang (som den naturligste ting i verden), men fikk en sinnsyk overhaling fra ex om at de så på det som vanvittig frekt. Så måtte begynne å ringe ex når jeg sto utenfor, så han kunne komme ned med dem. En annen ting, var at når jeg traff henne ute og hun hadde med ungene, så fikk de ikke lov til å hilse på meg - hun dro dem med. Når jeg hadde dem og vi traff henne ute, så latet hun som om hun ikke så dem.

Hun nektet å komme i bursdagsselskapene deres, selv om de ofte ble feiret på sfo eller andre steder enn hjemme hos meg. Ex kom, men jeg overdriver ikke når jeg sier han sto i tlf med henne halve selskapet. Også tlf mellom ex og meg ble begrenset veldig, kun korte beskjeder når det var tvingende nødvendig.

 

Min ex var ikke lydhør for at dette ble helt feil, mente at jeg var helt urimelig og at hun oppførte seg helt normalt. Det som jo ofte er saken, er at menn blir veldig påvirket av kvinnen i sitt liv, både på en positiv og negativ måte. Det som ble redningen her, er at jeg fikk dratt han med til familievernkontoret. Der fikk begge lagt fram sitt anliggende, og terapeuten snakket til oss begge på en respektfull måte - men var klar ovenfor min ex om at denne oppførselen fra sin nye samboer kunne han ikke tolerere - for barnas skyld.

Nå hadde jeg flaks med en steikanes god terapeut, pluss at ex har respekt for fagfolk. Jeg vil anbefale deg å prøve den tilnærmingen. Når det ikke bare kommer fra deg, så vil de fleste (tror jeg), innse at de må gjøre noe med situasjonen. Et annet aspekt var at min ex (og kanskje din også) trodde at oppførselen til nydama bare påvirker deg - men terapeuten fikk han til å se at det faktisk går utover barna også.

 

Lykke til!

[sprængpupp<3]

hei

 

å tusen takk for gode svar

grunnen til at vi må ha kontakt i skjulte er for at hun abselutt ikke godtar at vi prater,selfølgelig er det ingen smart måte å gjøre dette på men vi må ha en viss kontakt uansett når det kommer til barna:)

 

jeg har involvert henne i det meste,invitert henne i selskap,avslutninger invitert henne hjem for å få pratet med henne slik at hun ska få kjenne det på seg at jeg er ikke ut etter min x men et samarbeid:) men hun har takket nei til alt grunnet hun vill ikke være i samme rom som meg,hva mere kan jeg gjøre da? men det er mine barn hun har ansvar for de når de er der,klart jeg vill kjenne dette menneske,jeg får jo ingen god følelse slik som ting er nå..

 

men det er litt vanskelig når hun ikke vill være imøtekommende,har invitert til familievernskontoret inkl henner men bare x dukket opp,.

 

jeg er helt enig med deg SMIIA ang at denne oppførselen går ikke kun utover meg men barna også,de merker å vet hvor anspent det er mellom oss. dette ødelegger mye forholde far/barn også. bli veldig anspent ..

 

jeg har ny kjæreste og hatt vell så lenge( men ikke samboere ) så jeg kan ikke helt skjønne den at hun har følelse av at jeg ønsker han tilbake..

 

 

[*-*]

Når folk er så vrange så er det jo ikke mye man kan gjøre. Da må man jo på et eller annet tidspunkt bare gi opp å få kontakt med denne stemoren. Men du og mannen din er nødt til å ha kontakt uansett for å organisere alt som har med barna og gjøre. Kanskje du og far til barna skulle tatt dere ny tur på familievernkontoret og rett og slett laget et skjematisk oppsett på hvordan dere skal ha kontakt. Selv om stemoren er vrang og vanskelig og det strengt tatt ikke er din skyld, så går det jo likevel som flere sier her, utover barna. Derfor tenker jeg at det er lurt å lage et fast system for kontakt, som far kan ta med hjem og vise til sin samboer, og si at sånn og sånn må det være. Så får hun bare velge om hun vil ta del eller ikke.

Da tenker jeg for eksempel på at dere avtaler fast telefontid hver uke, feks kvelden før overlevering hvor dere oppdaterer hverandre, tar opp ting dere har tenkt på og avtaler praktisk overlevering og klær.Da kan stemor forholde seg til at mellom ni og halv ti torsdag kveld feks ringer du. Hvis det ikke er noe som haster så kan man vente med alle tanker til da. Det går også an å si at hvis noe må kommuniserer utenom denne tiden, så skal det i første omgang være per sms eller mail. Videre kan man også lage en fast avtale på at overlevering innebærer et minium av samhandling, dvs inn i hverandres gang/oppgang, si hei, smile og utveklse et par høflige fraser sånn at barna føler seg trygge. Hvis det er helt umulig for dere å gå på samme skolearrangementer eller bursdager, bør dere kanskje også lage en plan for hvordan dere skal gjøre dette. Når det gjelder bursdager så vil det vel i så fall være naturlig å arrangere hver deres familiebursdag, slik at far inviterer sin og du inviterer din familie.

Hvis dere lager et tydelig skjematisk oppsett på kontakten dere trenger å ha, så ser stemor hva slags omfang kontakten har og må forholdet seg til dette. Hun ser også at kontakten mellom dere ikke er særlig romantisk. Men da bør du også la være å ta kontakt utover det som er avtalt uten at det er helt nødvendig.

 

Jeg mener ikke at denne måten å gjøre det på er spesielt ideelt, men hovedpoenget er å få minst mulig konflikter. Stemningen i de enkelte hjem er viktig for barna, på sikt viktigere enn den jevne kontakten mellom mor og far hvis det meste etterhvert sklir rutinemessig. Selvfølgelig skal man ha et minimum av kontakt for å få det til å gå rundt, men bortsett fra det så tror jeg det er viktigst å skape ro i de to hjemmene. Så får det heller være at det hadde vært fint å få kontakt med stemor. Alt blir ikke alltid som man hadde håpet. Og kanskje går det seg til etterhvert.

[Anonym bruker]

vi har ikke noe kontakt. de har, men jeg ser ikke helt behovet for at jeg skal ha noe eget forhold til henne.

dette er ikke fordi jeg ikke godtar henne som mor, eller fordi jeg ønsker å konkurer med henne om barnas gunst eller sette spørsmålstegn ved hennes autoritet. jeg ser bare rett og slett på det som helt overflødigt, og muligens litt unødvendig.

når hun ringer på døra og henter ungene, neo som nesten aldri skjer, går som regel ungene ut selv. om jeg henter eller leverer hos dem, så får hun kanskje en stabel med halvtørt tøy, så sier jeg at jeg desverre ikke fikk tid til å tørke ferdig, og hun sier takk, og er gald det var vasket. av og itl har hun kommet ut ved henting og ikke far var der, men meg, da sier hun, åh er det deg, jeg skulle snakket litt med faren, kan ikke du si at barn a skal i bursdag på lørdag og barn b skal sove hos venn. eller hun sier åh er det deg, da får jeg heller ringe til x.

funker fint som fy det må jeg si :-)

[smiia]

Må innrømme at jeg er enig med siste innskriver her, anonym 21.24. Har aldri hatt behov for å være en del av "foreldregruppa" (som det da hadde blitt) rundt mine stebarn, og har også gjort det klart ovenfor min ex og hans samboer at jeg vil det skal være vi to foreldrene som skal ta oss av alt samarbeidet rundt ungene. Har opplevd ved et par anledninger at mine barns stemor pusher på for å "være med som forelder" rundt mine barn, og det har jeg sett på som ganske utidig og det har irritert meg.

Mange grunner til dette, men de jeg kan komme på på stående fot er:

 

- med det vi vet om dagens hyppighet av samlivsbrudd, så kan hun i teorien forsvinne ut av mine barns liv når som helst. Da vil kanskje en ny stemor komme til, og denne vil da også bli en ny forelder. Barn trenger stabilitet.

 

- det er vanskelig nok å bli enige to forskjellige individer, om vi ikke skal være 4 forskjellige "foreldre" (stemor og stefar + foreldre) som skal komme til enighet.

 

- egne barn har en særplassering i foreldrenes hjerter, og foreldrene i barnas - det bør tilsi en spesiell plass i barnas liv

 

Tror jeg kunne fortsatt med mange punkter, men dette var vel de mest "saklige" jeg kom på i øyeblikket.

Det jeg sier medfører selvfølgelig også at jeg ikke er interessert i at min samboer skal komme inn og blande seg i samarbeidet rundt ungene. Han kjenner dem ikke sånn som meg og faren.

Mine stebarn har også gjort framstøt for å spørre meg om ting forskjellige ting; om jeg kan klippe dem, hvilke utetider som gjelder etc, og jeg henviser alltid til moren og faren og de reglene de har satt.

Mine følelser er at jeg vil ha respekt som mine barns mor, og at det gir rettigheter og plikter som en stemor ikke skal ha. Det samme er det naturlig at jeg praktiserer ovenfor mine stebarn og deres mor. Klipper for eksempel ikke stebarna uten at de har spurt moren. Det er bare et eksempel av mange.

 

Når det er sagt, så blander jeg meg ikke inn i hva som skjer når ungene er hos ex og sambo. Har full tillitt til dem begge som omsorgspersoner, og ingen interesse i å bry meg med deres husregler. Men samarbeidet, det vil jeg ha med faren.

 

[smiia]

Vil bare understeke at jeg her skiller mellom omsorgsrollen og foreldrerollen. Så at innlegget mitt kunne tolkes litt annerledes enn jeg hadde ment.

Altså, jeg synes mor og far skal ta alle avgjørelser som gjelder barna, og i hovedsak være de som lager avtaler om ferier, bursdagsfeiringer etc. Men selvfølgelig er steforeldre et positivt omsorgssupplement til ungene. Ikke noe er bedre enn at alle fire trår til med henting, bringing, følge opp fritidsaktiviteter, hjelpe med lekser osv osv.

[*-*]

Jeg syns vel det er veldig snålt om man skal trå til å hjelpe med lekser, fritidsaktiviteter, legging, lesing, vasking av klær og matlaging - ja, kort sagt alt som har med omsorg av barn å gjøre - men ikke har noe man skulle ha sagt på hvordan ting skal gjøres.

Kanskje det blir litt annerleder når man har hver sine særkullsbarn, da er det kanskje greiere å lage an plan på at du tar hovedansvaret for dine og jeg for mine. Hos oss er vi to voksne som forløpig bor sammen med to barn, som jeg ikke har laget, men som bor halve tiden i mitt hjem. De blir jo på at vis også mine unger. Selv om det er mor og far som skal ha siste ordet på store valg i livet, så må vi ordne mindre ting fortløpende i hvert enkelt hjem og det må vi voksne i hjemmet gjøre sammen.

Hos oss er det også mor og far som er hovedforhandlerne, det er de som i utgangspunktet ringes og avtaler. Men de gjør det jo på vegne av sin familie. Jeg syns ikke det blir sånn at det er fire voksne som skal mene noe, det er to enheter, to foreldregrupper, som blir enige om noe. Min mann og jeg bestemmer sammen leggetider, innetider, innsats i huset osv hos oss, og så kan far gjerne formidle det til mor. Men mor til barna kan ikke bestemme når barna skal gjøre lekser hos oss, om de skal støvsuge eller når de skal legge seg. Det er det min mann og jeg som et foreldrepar som må gjøre. Det er mor til mine stebarn skjønner og respekterer det gjør mye for vårt forhold.'

 

Jeg tror barn lett kan forholde seg til at det er litt ulike regler i to hjem, på samme måte som det er ulike regler på skolen og hos besteforeldre enn hjemme. Jeg tror som sagt at det er vel så viktig at de to voksne som barna bor med samtidig er enige om barneoppdragelse og grenser, enn at to voksne som ikke er sammen med barna samtidig er det. Men her mener man jo forskjellige, og det henger sikkert mye sammen med historien rundt, hvor gamle barna er/var, og om begge har særkullsbarn kanskje. Det finnes ikke noen fasit, derfor må hver familie finne sin løsning. Og da tror jeg det er viktig å lytte til den partneren du bor sammen med. Hvis man ikke klarer å finne en løsning som begge voksne i et hjem er fornøyd med så vil det aldri bli harmoni rundt barna.

For de voksne sin del så er det jo faktisk slik at når man skiller seg så må man renge med at det kan komme inn andre omsorgspersoner, at man må dele barna med andre. Man bør jo være glad for at steforeldre engasjerer seg i barna, men for at de skal få et godt forhold til stebarna så må de høres som en likeverding omsorgsperson i sitt hjem - hvis de ønsker det. Det handler jo ikke bare om grenser eller skolevalg, Det å ha barn i huset handler jo om organiseringen av hverdagen. Jeg hadde blitt gæern hvis mor til barna i samarbeid med min mann skulle lagt opp hele min hverdag for meg. Ønsker barna å begynne på fritidsaktiviterer feks, så er det noe min mann og jeg må bli enige om hva vi syns om før han forhandler videre med mor. Vi må finne ut av om vi rekker kjøring, henting, lekser osv på den tiden eller om det blir for travelt. det er noe jeg er nødt til å mene noe om, all den tid det også påvirker min hverdag.

Uff da, ble langt igjen dette. Men jeg mener bare at det ikke er så enkelt å bare sette klare skiller mellom de som har laget barna og skal ha noe å si og de som ikke ha laget dem og dermed ikke bør ha noe å si.

[*-*]

Smiia - det kan jo godt hende at din eks gjør det akkurat som oss, at han og samboeren har like mye å si og deler ansvaret hjemmet, men at han ikke viser det til deg når dere forhandler og avtaler? Kanskje barnas stemor har en like engasjert rolle og er like inkludert av sin mann som jeg er - at de ikke har valg det systemet som du og din mann har valgt - men at de kloke av skade skjule dette godt for deg fordi du har vist tydelig at du ikke ønsker at hun tar del på den måten. Det er jo en grei løsning det, men det kan jo være litt tungvint noen ganger, å late som virkeligheten ser annerledes ut enn den gjør.

[smiia]

Lindsay, ser at jeg er enig med deg i mye av det du skriver her. Ser absolutt poenget i at du og din mann begge får være med på å bestemme hvor mye fritidsaktiviteter dere har tid til å stille opp på. Du er heldig som har en mann som lar deg få være så mye involvert, han viser at han respekterer deg og deres familie:-)

 

Når det gjelder min eks og hans sambo, så har vi den regelen at han alltid diskuterer med henne før vi avgjør, så den er grei. Synes det er bra, han skal vise hensyn til henne når han har valgt å leve sammen med henne. Men jeg vil likevel ikke ha henne med på diskusjonen, vil forholde meg til ex.

 

[Nordhagenjentene :)]

Jeg er stemor og jeg godtar biomor som det.

 

Vi prater sammen når jeg henter eller bringer, men vi har ingen kontakt utover det. Dessverre...

 

Hun sender far meldinger og ringer ham, har sluttet å ringe på hustelefon. Og da hun ringte på den spurte hun bare etter ham, kunne aldri gi meg beskjeder osv.

 

Vi har delt erfaringer ang barnet, en gang jeg leverte henne, og kom fram til at vi er enige om en del ting, og jeg liker henne som person, men likevel har vi ingen kontakt oss i mellom.

Jeg synes det hadde vært lettere å kunne tatt opp ting direkte med henne, men så lenge hun ikke viser interesse for dette får jeg bare la være.

 

Det som "ødelegger" litt her er at biomor sender far meldinger for ALT. Så fort hun lurer på hvordan hun skal gjøre ting som å stille inn tv'en ringer hun ham. ("Oi, det så vanskelig ut, det klarer jeg sikkert ikke, så det må jeg få hjelp til" Og ja, det er faktisk sånn, lettere å be om hjelp så man slipper å prøve selv...)

Og nå har jeg fått nok av dette og sagt at mor får gjøre som andre singel kvinner; få hjelp av venner, ikke alltid av x'en ;P (Spesielt ikke en x som har ny samboer, med en unge på 4 mnd og som bor 40 min unna). Jeg har ikke noe i mot at han hjelper med å henge opp en hylle når han skal hente eller avlevere barnet, men når han bruker 3 timer den andre søndagen på å sjekke ut bilbatteriet, da fikk Frøken Olsen nok. ;P

 

 

Så mitt tips er nok at du som biomor inkluderer stemor (nå ser jeg jo at hun ikke er interessert, og da kan du ikke få gjort så mye) og at man minimerer kontakt om det ikke er nødvendig. Ring på hustelefon (som en annen sier her) og gi henne beskjeden eller spør henne om det du lurer på, kanskje det gjør det lettere...?

Jeg hadde syntes det hadde vært koselig å føle seg inkludert, ikke bare som en del av farens liv...

[*-*]

Ja, men da har vi det nok egentlig ganske likt:)

Det er min mann og hans ekskone som forhandler i utgangspunktet også, det er de som først og fremst tekster, ringer og avtaler. Det er greiest for alle parter, jeg ville aldri gått inn i noen diskusjon med barnas mor om vi var uenige om noe, til det er forholdet alt for sårbart. Men noen ganger er det naturlig at jeg tekster eller ringer rett til henne, feks om jeg er alene hjemme med barna og min mann er på jobb, på fest, på reise eller et sted han likevel ikke kan ordne opp i noe. Da er det greiere at jeg tar direkte kontakt med moren om det er noe som må hentes ellers avklares i stedet for at jeg venter på at mannen min skal ta telefonen, så sette av tid til å ringe mor, så ringe meg tilbake etc. Det kan bli mange tungvinte runder på den måten. Jeg tenker at dette må være helt greit, ellers får vi ikke dagene til å gå rundt. Vi har en uuttalt avtale om at mor og far er utsendinger fra hvert sitt hjem, men samtidig så vet jo mor at jeg også har en stor omsorgsrolle for hennes barn, så det er irriterende og sårende for meg de gangene hun bevisst eller ubevisst har degradert den rollen. Det skjer jo ikke ofte heldigvis. Men hvis hun ringer for å snakke med min mann om det er mulig å bytte noen dager eller avtale tid for bursdagsselskap feks, han ikke er hjemme og jeg tar telefonen - da syns jeg egentlig det er vanlig høflighet at hun prater med meg om enn at hun bare sier at hun skal ringe tilbake. Hun vet jo godt at min mann må jo uansett spørre meg, han har som menn flest ikke særlig god oversikt over kalenderen:)

[*-*]

Jeg er nok såpass smålig at jeg hadde blitt misfornøyd om mannen min "bare" skulle hengt opp hyller i blant hos mor til barna også jeg, hehe.

Jeg har verdens beste mann, men han er min. Vi ordner og fikser ting hos oss, og hjelper andre venner og familie når de trenger det. Men hans ekskone får bruke sitt eget nettverk til egne behov når det er nødvendig. Ekskoner har da også venner, venninner, brødre og fedre. Det at de var vant til at den daværende ektemannen ordnet praktiske ting da de bodde sammen, gjør ikke at man kan regne med at det fortsetter etter en skilsmisse - og spesielt ikke om eksen har ny kjærste. Det at man har barn sammen er ingen unnskyldning til å fortsette med dette -det burde tvert i mot være en god grunn til å holde seg unna eksen og hans nye partner så mye man kan, for at de skal få noen muligheter til å etablere et harmonisk forhold (noe som kommer egne barn til gode), all den tid de faktisk bruker en stor del av tiden på å samarbeide med et annet hushold. Man behøver ikke være rakettforsker for å skjønne det.

Nei, barna har jeg på en måte valgt, for de fulgte min mann og jeg vil gjøre alt jeg har kapasitet til for å bidra til at de skal få en fin barndom. Men ekskonen, hun får klare seg selv. Jeg kan ikke dele mannen min med henne, ikke en gang en liten bit av ham faktisk!

[Nordhagenjentene :)]

Å han har fått høre det noen ganger - at denne gangen får hun finne noen andre som kan hjelpe.

Og han kommer til å få høre det igjen. For som du sier; hun får bruke sitt eget nettverk.

 

Så han får høre hva jeg mener, men han er konfliktsky og sier jo ikke nei... Men da får han jo velge om han vil ha en konflikt der, eller her. ;P

 

Problemet ligger vel i dårlig samvittighet overfor barnet; om han hjelper mor så mor har det bra, vil barnet ha det bra... (mor er dessverre psykisk syk og har vært det i mange år, og har derfor ned- og oppturer, så det er vel lett å hjelpe til i fryskt for at ting skal skjære seg...?)

 

Ble lite sammenhengende her, men bottomline; Han får "tyn" her hjemme når hun skal ha hjelp til noe, og etterhvert vil jeg nok si fra hardere og hardere. ;P