herregud, jeg trenger hjelp!

[Anonym bruker]

Jeg nekter å tro at jeg noen gang kommer til å møte mannen i mitt liv, herlighet.

Jeg er en vel en atraktiv jente, over snittet. Jeg finner en jeg vil ha, får han, er sammen en stund, og etter en stund har jeg dem i min hulehånd. Og da er det ikke gøy lengre.

Finner en ny, og samme leksa.

Hva, hva, hva skal jeg gjøre?

Jeg tenker med meg sev, at dersom de var så perfekte som jeg trodde de var, så hadde jeg vel ikke dumpa dem?,

Jeg vil ha en mann, en jeg liker, respekterer, som får meg til å le, føle meg elsket.

Er det meg det er noe galt med, eller mannfolka??

Noen som har vært i samme båt, men som har slått seg til ro?

[Anonym bruker]

Det er "prisen " for å være pen.. har tenkt på det mange ganger at det er de med "best" utseende som skiller seg kjappest..de føler den de er sammen med ikke holder mål, at de kunne funnet seg en enda pener e og at de selv fortjener en helt perfekt parner... og dess lengere de er singel og dess oftere de skifter partner dess mer kresen blir de.. akkurat som du beskriver det... jekk ned selvbildet ditt noen hakk.. og innse at ingen er feilfri.. så kanskje du kan finne ekte kjærlighet...

[Anonym bruker]

men jeg vet jo hvordan drømmemannen skal være, og føler ikke jeg har noe særlig høye krav heller. Vil ha en mann, ikke en umoden drittunge!

[Anonym bruker]

Jada, been there. Er nå gift med to barn. Hvor gammel er du?

[Anonym bruker]

jeg er 23.

Var sammen med pappaen til dattern min i 3år, og vi hadde nok sikkert vært sammen enda, hadde det ikke vært for at han var umoden så det holdt etter.

Jeg vil ikke ha noe glansbilde av en mann, men er vel ikke for mye forlangt å føle at det er riktig?

Anonym 19.52, møtte du bare den rikitige?

[Anonym bruker]

Det skal føles riktig. For meg var det slik: etter to håpløse lange forhold, lette jeg etter noen som hadde samme verdisyn. Og det fant jeg. Vi delte viktige fritidsinteresser, og kunne snakke bra sammen. Han var forelsket i meg, og jeg var begeistret. Jeg gav forholdet en sjanse, men var i tvil. Han var fem år eldre enn meg, visste hva han ville, var moden og smart. Et forhold som skal vare livet ut, vokser undervegs. Jeg har brent meg fryktelig på de stormende forelskelsene med de mystiske mennene, de jager etter vind og er ustabile. Min mann respekterte MEG, vi er enige om mye - men ingen er perfekt. Ikke jeg, ikke han. Men fundamentet er riktig.

 

Dunkende, stormende, heseblesende forelsket har jeg aldri vært i han. Hjertet slår raskere likevel og jeg elsker han.

 

Og ekskjærestene? De har stadig nye forhold, er langt over tretti, og er uten barn.

 

Jeg traff mannen min da jeg var 25.

[Anonym bruker]

23? Bare jentungen da jo

 

Jeg var 27 da jeg traff gubben. HAdde slått meg til ro med at en sånn mann jeg ville ha ikke fantes, men plutselig dukket han opp, gitt.

 

Vet du hvorfor du går lei? Har du noengang prøvd å jobbe med det istedet for å gå tilbake til å være singel?

[Anonym bruker]

akkurat et slikt svar trengte jeg, takk anonym.

Jeg har ordentlig lyst på kjæreste, er lei av å være alene, samtidig som jeg nyter det (da jeg har vært i forhold siden jeg var 17).

Håpe drømmemannen dukker opp snart- og at han er verdt å holde på

[Anonym bruker]

joda, bare jentungen;)

Hadde jeg bare visst hvorfor jeg går lei.. De blir for nikkete, irriterende, klengete, egoistiske, jah, de er i bunn og grunn alt jeg ikke vil ha.

[Anonym bruker]

Fra meg 20:08:

Kanskje de har vært for unge?

At mennene ikke vet hvem de er og hva de vil? Menn i starten på 20-åra er ofte umodne, synes jeg (ikke alle, selvsagt). Se etter en som er et par, tre, fire, fem år eldre enn deg selv. En som trives med seg selv og ikke trenger å hyle rundt for å vise seg frem. Min mann har høyere utdannelse og mange fritidsinteresser (skikjøring, fotball, friluftsliv, god mat, reising). Her var det mye vi kunne gjøre sammen, og noe som bare er "hans". Vi ler sammen, kan være stille sammen. Jeg kan være meg selv.

 

Han ER der ute, DIN kjæreste også, et sted! Men kanskje må du se på han mer enn en gang? Den berusende forelskelsen varer ikke evig. Det er bedre med en gryende kjærlighet, som vokser

 

 

 

[Anonym bruker]

Åhh, jeg blir jo nesten forelsket av å lese det du skriver!

Men- hvor møter man dem da?

Som alenemamma, uten særlig mye dritid, så er det begrenset hvor mye sjekking man får innlagt på dags/ukens/månedsprogramet.

Sjeldent på byn er jeg også. Ellers, stå opp, levere i bhg, jobb, hente i bhg, lage middag, leke, ligge på sofaen.

Spennende!

[Anonym bruker]

Så bra Jeg anbefaler friluftsmiljøet, der fant jeg min! Tror DNT har singlehelger. Kan du skaffe barnevakt? Alternativt: skikurs, padlekurs.

[Anonym bruker]

http://www.turistforeningen.no/activity.php?ac_id=18871&fo_id=2513

 

Det er jo en stund til da, men...

[Anonym bruker]

jeg gikk som deg fra jeg var 16 til 22 og hadde "gitt opp" menn på det punktet så jeg traff en som ville ha meg og jeg sa ja... for jeg ville vel ikke finne noen bedre tenkte jeg da...

nå 13 år etter er jeg separert, har to barn med ex'n, men har faktisk truffet mannen jeg har drømt om

han er fantastisk!

han er alt jeg noensinne har drømt om og jeg elsker ham over alt på jord ( ja i tillegg til ungene mine da lol)

han er perfekt for meg og jeg vet han elsker meg også, virkelig elsker meg

 

vi traff hverandre på nett faktisk hehe

 

så ikke gi opp enda, det finnes sikkert en for deg der ute også. livet er IKKE over når du er 23

[Anonym bruker]

Etter to lange forhold fant du mannen din da du var 25???

 

Når jeg snakker lange forhold så er det minst 10-15 år vi snakker. Er du bare 25 har du jo ikke hatt tid til å ha et langt forhold enda.

[Gjest]

Hvis du vil ha en mann og ikke en drittunge maa du ofte date noen som er litt eldre enn deg hvis du bare er 23. Det er mitt stalltips!

[Anonym bruker]

VIrker som det nesten har blitt en uvane for deg å dumpe dem når du har dem i din hule hånd. Og at du kjeder deg fort i forhold. Noe som er litt skummelt. Eller kanskje du er typen som har vegring mot å binde deg. At du ikke fikser at andre mennesker ser deg for den du er og avslutter forholdet før det går så langt.

 

Har du noen gang hatt et langvarig forhold?

Om du ikke har det ville jeg kanskje bestilt meg en time hos en psykolog og snakket litt om det.

[Anonym bruker]

Hehehe, jeg måtte le da jeg leste innlegget ditt:) Jeg var lenge ombord i den båten jeg også. Og som deg så brukte jeg akkurat de unnskyldningene. Noen ganger stemte de (japp, det er en haug med umodne menn der ute), men andre ganger stemte de ikke. Det tok meg noen år, men når jeg ser tilbake på det i dag så var det faktisk enkelte av de gutta jeg hadde vært sammen med som IKKE var umodne. Det var tvertimot JEG som hadde vært umoden. Jeg ønsket meg veldig et godt forhold, men egentlig var jeg ikke klar for det. Når jeg var i et godt forhold ble det plutselig kjedelig, gresset var grønnere på den andre siden, etc.

 

I retro; jeg skulle ønske jeg hadde vært litt mer avslappet i forhold til det.Jeg skulle stukket fingeren i jorda, sakt til meg selv at "det du egentlig er ute etter er bare å teste ut disse forholdstingene".

 

I dag har jeg slått meg til ro, men jeg var 29 år før jeg klarte det. For meg handlet det ikke like mye om å finne den "rette" mannen som å bli "moden" nok selv:)

 

Ikke stress med det; du er 23 år, har hele livet forran deg. Ha det morro, date, finn ut hva du liker og hva du ikke liker. Flytt fokuset litt mer over på deg selv når du er i et forhold; er det egentlig HAN det er noe i veien med? På den måten blir du mer kjent med deg selv og det er sånn man modnes. Ikke føl deg mislykket!!! Vi er bare forskjellige:)

[Anonym bruker]

Er du bare 23 år, forklarer nok det en del. Kom tilbake når du er 32. Hvis problemet fremdeles er det samme, ja da kan du snakke om et problem. Det er ikke uvanlig å ha mange forhold når man er ung. Etter hvert vil både umodne gutter og du få mer erfaring med forhold, og vil vite mer hva dere bør se etter. Ikke heng deg opp i dette. Du har sannsynligvis ikke noe større problem enn 90 % av unge på din egen alder. Drømmemannen dukker opp når du minst venter det. Men husk at selv drømmemannen har sine feil og mangler, akkurat som du har.

[Anonym bruker]

Slapp HEEELT av. 23 år? Hadde du vært 15 år eldre hadde jeg skjønt panikken. Du er jo kjempe ung! Har sikkert ikke helt funnet deg selv en gang. Ikke rart du ikke finner en livspartner da. Og uansett er jo det tidlig. Ha det gøy, nyt ungdommen din og la tilfeldighetene styre hvem du treffer. Gutter får panikk av desperate jenter.

 

Og når du har blitt litt mer voksen finner du helt sikkert en mann som er litt mer voksen, fått litt mer livserfaring selv etc. Det er de færreste gutta i 20 årene som er klare for å leke familie. Nei vent og finn en reflektert mann på over 30. Om noen år. Ingen hast!!! Hverdag kommer tidsnok.

[Anonym bruker]

Jeg tror du er altfor rastløs til å finne drømmemannen!

Hvis du skal finne en mann og leve resten av livet med må du tåle litt dårlige dager.... Sånn er det bare. Før du har funnet ut av det har du ikke en sjanse. Kjenner noen tilfeller som minner om deg og de vil så gjerne, men får det ikke til. Jeg tror du skal være litt mindre opptatt av utseende ditt og konsentrere deg litt mer om andre ting. Utseende ditt varer uansett ikke evig.

[Anonym bruker]

Hei!Kjenner meg igjen i situasjonen din. Etter mye leting,har jeg nå funnet den rette. 6år eldre enn meg er han,og vi har unge,hus og stasjonsvogn;) så ikke gi opp!Du finner ham snart:)Sats på noen år eldre:)

[Anonym bruker]

Hi hi, Som å lese om meg selv for noe få år siden:)

Jeg trodde seriøst at det var noe galt med meg, ble bare dritt lei alle jeg var sammen men (og det var en del). Jeg tror rett og slett jeg var forelsket i det å være (ny)forelsket og ikke moden for et seriøst forhold i det heletatt.

Mulig du "lider" av det samme? Det var en da, som dumpet meg og han ville jeg selvfølgelig ha.

 

Jeg tror jeg hold på slik fra, tja da jeg var 16 til jeg var 30 jeg, med et opphold på tre år da jeg var samboer.

Så fant jeg mannen i mitt liv og ble plutselig klar for å slå meg til ro, da var jeg 30 år.

jeg har hatt mye morro og angrer ikke på det!

Du kan fiiint være singel og nyte det i flere gode år til:)

[Anonym bruker]

Ja ja :-D

 

Jeg traff drømmemannen da jeg var 19, men var da allerede drittlei menn. Trodde aldri at jeg skulle finne noen som dugde. De var aldri smarte nok, pene nok, eller så var bare vibbene feil. Men jeg fant mannen min som var alt jeg ville ha, pen, intelligent, samme humor, med respekt for meg, likt livssyn, reflektert, ambisiøs, godt utdannet osv. For meg er han helt perfekt, vi passer sammen som hånd i hanske :-) Men han er ni år eldre enn meg. (Jeg hadde forøvrig på det tidspunktet faktisk gitt opp menn under 25, jeg syntes de var alt for umodne.. )

 

Men før jeg fant ut dette syntes jeg bare at han var en forferdelig kjekk mann som jeg rett og slett ville oppi buksa på for å være ærlig :-S Jeg trodde rett og slett ikke at han ville være meg verdig for et lengre forhold. Men der tok jeg grundig feil.. Vi har nå vært sammen i over 8 år, er veldig lykkelig gift og har fått barn sammen :-) Elsker ham mer og mer for hver dag faktisk :-) Så det går an å finne drømmemenn!

[Anonym bruker]

anonym 15:06, det er meg!!

 

 

HI