Noen råd? (samme som på anonymforum)

[Anonym bruker]

Jeg er i en kinkig situasjon....

 

Forholdet til min samboer er rett og slett veldig dårlig. Vi krangler hver dag, har ikke sex, han "plukker" på mine barn(har to fra tidl ekteskap) og jeg irriterer meg og er mye deprimert. Føler meg rett og slett ulykkelig, det eneste som får meg glad er barna mine. Vi har ett felles barn.

 

Men....tør ikke bryte ut pga redd for økonomisk situasjon, ensomhet(føler meg egentlig ensom i dette forholdet) og alle utfordringene som en aleneforsørger har.

 

Alikevel....bruker mye tid på å drømme om hvordan jeg skulle hatt det alene. Være min egen sjef og bestemme over mitt liv. Føler at jeg ikke lever det livet jeg ønsker nå.

 

Men...er jeg utakknemlig? Vi har bra økonomi, hus, bil...og alt vi trenger for å ha et ok liv....bare ikke et kjæresteforhold. Burde jeg overse det og være glad for det jeg har? Er det bedre enn å leve alene med mine små?

 

Setter pris på noen tanker fra dere....

[Anonym bruker]

Vanskelig dilemma det der. Her må du nok veie litt oppimot hverandre.

Jeg er jo selv alenemor, og ja det kan være utfordrende. Men også utrolig deilig å slippe å ta hensyn til den andre delen av en tosomhet, men konsentrere seg om barna i fred. Den økonomiske biten er grei nok, man blir ikke rik av å være alene, men man klarer seg jo, så der avhenger det av hvor kravstor DU er. Blir vanskeligere å dra til med tre Reima-Tec dresser hver vinter for å si det sånn, men du vil alltids ha råd til klær og utstyr i normale prisklasser, og sannsynlig ha en ålreit levestandard. Spørs heeelt hva man gjør det til selv

 

Om du er så ensom og ulykkelig i forholdet ditt, hva er vitsen med å bli da? Mammaer fortjener også lykke, og har dermed større overskudd og energi til barna sine. Og jeg syns det er meeeget betenkelig at han lar det gå utover dine to barn! Det kan ikke fortsette.

Hva er sjansene for at dette kan løse seg med mye prat, bevisst jobbing med forholdet og kanskje litt parterapi?

 

Kan dere få det bra igjen?

Hvis ikke syns jeg du burde bryte ut.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg ville vurdert parterapi for å prøve å få et objektivt syn på forholdet deres.

En slik sak har gjerne mange sider og det kan for eksempel være vanskelig for deg å se saken fra hans side.

 

Lykke til, jeg ville ikke gitt opp uten å ha prøvd med hjelp utenfra.

 

[Anonym bruker]

Takk for fine svar:)

 

HI