Se hit, aleneforeldre...:)!

[Anonym bruker]

Jeg er i en kinkig situasjon....

 

Forholdet til min samboer er rett og slett veldig dårlig. Vi krangler hver dag, har ikke sex, han "plukker" på mine barn(har to fra tidl ekteskap) og jeg irriterer meg og er mye deprimert. Føler meg rett og slett ulykkelig, det eneste som får meg glad er barna mine. Vi har ett felles barn.

 

Men....tør ikke bryte ut pga redd for økonomisk situasjon, ensomhet(føler meg egentlig ensom i dette forholdet) og alle utfordringene som en aleneforsørger har.

 

Alikevel....bruker mye tid på å drømme om hvordan jeg skulle hatt det alene. Være min egen sjef og bestemme over mitt liv. Føler at jeg ikke lever det livet jeg ønsker nå.

 

Men...er jeg utakknemlig? Vi har bra økonomi, hus, bil...og alt vi trenger for å ha et ok liv....bare ikke et kjæresteforhold. Burde jeg overse det og være glad for det jeg har? Er det bedre enn å leve alene med mine små?

 

 

[fumlis og skrikerungene]

Først og fremst, hva mener du med plukking??

 

Og nei! Du skal ikke være i et forhold om du blir deprimert av det. Hvis du legger vekk tankene på det matrielle, hva står du igjen med da?

Har du pratet med samboer om hvordan du føler det? Har dere prøvd å jobbe med det?

Hvis det, og det ikke blir bedre, fortjener du bedre!

 

Situasjonen min var mye lik den du beskriver, og i april i år gikk jeg. Fra mann,hus,bil..Alt det jeg har drømt om..

 

Jeg vil ikke si at det er en dans på roser å bli alene.. Det er tøft, og jeg skal nå begynne med behandling for depresjon.. Jeg trodde alt skulle løse seg med en gang jeg gikk, men sånn fungerer det ikke!

Men allikevel ser jeg lyset i enden av tunnelen og vet at jeg gjorde det rette valget. Vil på ingen måte gå tilbake til det som var!!

 

Tenk på deg selv og barna. Barna blir jo veldig preget hvis ikke mor har det bra.

 

Håper du finner ut av dette, du fortjener å ha det bra!!

 

Klem fra meg til deg

[Anonym bruker]

Tusen takk for fint svar:)

 

Med "plukking" mente jeg at han kjefter, maser og irettesetter mye...litt for mye etter min smak og noen ganger nedsettende. Min søster har også lagt merke til det....Liker det aboslutt ikke.

 

Må prøve å få til en konstruktiv samtale om situasjonen vår...det er uholdbart. Så får vi se hvordan det går..

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg og min søster er vokst opp med en stefar-det er 9 år mellom meg og søsteren min, så jeg var litt for gammel til at han kunne bestemme over meg når han kom inn i vårt liv, men min søster var bare 3 år..-og hun ble "plukket"veldig mye med...kjefting,mas, alt var hennes feil...-og det har det vært hele tiden. Mamma har gjort så godt hun kunne, men jeg mener hun kanskje burde gått fra mannen når hun så hvordan dette ble! Det har overhode ikke vært lett for søsteren min, hvis jeg vil hjelpe henne med litt peneger eller noe-må det være hemmelig! Han kan ikke vite det! Heldigvis har nå min søster flytta ut sammen med noen venninner...-men tro det eller ei, hun får fremdeles litt plukking fra hans side!

Kan ikke anbefale deg noe-men hadde håpet mamma gikk fra han når min søster var liten!

Søsteren min har alltid hatt en sterk personlighet-tror ikke min stefar taklet det! Jeg var en stille person...

[Anonym bruker]

Har vel tenkt tanken selv....hva vil barna mine nå? Vet de ikke liker å bli mast og kjefta på. Jeg prøver å forklare samboer, men syns ikke det har blitt noe bedre...

Han behandler sin egen på en annen måte.

 

HI

[Anonym bruker]

Det virker jo dessverre ikke som om dere har et godt vennskap heller. Gode venner krangeler ikke stott og stadig. Nei.. det aa bli for penger blir litt som prostitusjon. Gaa ut i verden aa bli lykkelig. Jeg er helt sikker paa at det er en bedre tilvaerelse for deg og dine der ute.