De fleste barn lider

[Anonym bruker]

enda mer under disse ny-familie konstellaonene, med mange og skiftende folk å forholde seg til, enn de gjør i de aller aller fleste familier bestående av seg selv, sine helsøsken og sine egne foreldre.

Tiltross for at foreldrene holer sammen medst for barna, og fordi om foreldrene kunne få det bedre med en annen partner. Det handler jo tross alt om å jobbe med forholdet sitt, og ikke bare erklære det dødt.

Det å si at en skiller seg for barnas skyld, fordi barna er så ulykkelige om foreldrene ikke er lykkelig er jo bare vås.

Om foreldrene biter litt av denne foreferdelige ulykkeligheten sin i seg, og heller jobber for famlien så får nok barna det aller best. Er det barna det dreier seg om så bryter en ikke opp famlien, slik er det bare. (Selvsagt er det annerledes i ekstreme tilfeller med vold, utroskap, svik og terror)

[KaMa]

Hvordan vet du det?

[Anonym bruker]

Så flott at du har oppskriften på et langt og lykkelig liv for disse barna.

Oppfordrer deg til å skrive en bok eller starte opp kursvirksomhet i det ganske land. Sikkert mange som er interessert.

[Anonym bruker]

Du må ikke tro at alt var bare fryd og gammen i gamle dager heller. Utrolig mange unger som vokste opp i hjem som ikke var gode selv om mor og far holdt ut! Og det er bare en liten periode på 30-40 og 50-tallet der det ikke var så mange halvsøsken. Mormoren min mistet moren sin. Faren giftet seg igjen med ei som hadde barn fra før av. De fikk flere barn sammen. Altså var det tre kull barn. Dette var vanlig for 100 år siden. Om av litt andre årsaker enn i dag.... Men likefullt hverdagen for mange mennesker. Så å tro at dette med halvsøsken er en ny oppfinnelse er utrolig naivt.

[Anonym bruker]

Du har nok helt rett HI. Om fasaden er det viktigste og det ikke er så nøye med følelsene til menneskene bak den.

[Anonym bruker]

Jeg er faktisk litt enig med HI jeg. Syns mange tar ganske lett på dette med mine, dine, våre barn. Personlig kunne jeg aldri tenke meg å få alskens unger med diverse typer- syns det er blodharry faktisk. Jeg ble gravid veldig raskt med min kjæreste, og da vi bestemte oss for å beholde barnet følte jeg at jeg også valgte han- forever--

 

For å være helt ærlig, føler jeg nå- 4 år og 2 barn senere at vi ikke fortsatt ville vært sammen hvis vi ikke hadde hatt barn- vi krangler aldri og har det forsåvidt harmonisk, men han er ikke 'the love of my life'. men vi er en familie- og jeg vil at mine barn skal vokse opp med helsøsken og foreldre som er sammen. vi planlegger nå nummer tre.

 

Blir vi skilt når barne er voksne? Vet ikke. Kanskje, men det er ikke poenget . Jeg vil de skal slippe den 'å, kom hit lille Per, møt mammas nye kjæreste, igjen.'

[Anonym bruker]

Jeg er heller ikke typen til å få barn med mange menn, men verden er ikke svart hvit likevel. Jeg blir også litt overrasket når jeg hører om folk som er 25 og har barn med to forskjellige menn....

Men jeg tror at de som er ressurssterke klarer dette enten de får ett eller to kull. De som er ressurssvake klarer det ikke.... Det handler mer om hvem du er enn situasjonen. Noen klarer det andre ikke.

[Anonym bruker]

Hvordan vet dere at de som har barne med flere menn tar lett på ting? Noen ganger tar kjærligheten slutt, og skal man da bare fortsette å leve i et kjølig ekteskap? Hvis man har muligheten til virkelig å leve sammen med en man elsker og blir elsket av? Jeg synes dette er et snevert syn på virkeligheten!! Og de som er sammen med menn som slår? Skal de miste sjansen til å oppleve godhet fordi de valgte feil mann en gang? Nei, nå må dere gi dere!! Og hvem har forsket på at "de fleste barn lider"?? Jeg vil også tro at mange barn har det bedre med at mor og far bor sammen, men nekter å tro at barna lider av at foreldrene er lykkelige!

 

Hilsen en som er gift med pappan til barna og har tenkt å prøve å fortsette med det. (men jeg dømmer ikke de som ikke får ting til å funke)

[Anonym bruker]

Dette var så naivt at det nesten ble litt søtt, HI. Du kan umulig ha opplevd mye i ditt liv.

 

Folk som lever i dårlige forhold får som oftest problemer, blir deprimerte osv, og det er noe av det verste barn kan vokse opp med. Tro meg.

[Anonym bruker]

Dette var noe av det mest gammelmodige og naive jeg har lest her inne.

 

Enten er du fryktelig ung, eller så er du en gammel bestemor(VS yngre bestemor), evt oldemor.

 

I mitt eks-forhold var det ikke ekstrem vold, bare litt. Men det hjelper ikke å utslette seg selv og forsøke, når partneren ikke gjør NOE for å jobbe for forholdet. DET er ikke bra for barna. Hvile forbilde er en da? Ungene kommer da, med stor sannsynlighet, til å skaffe seg samme type forhold selv. Og det unner jeg ikke mine barn, og deres partnere.