Vanlig å ikke elske noen etter noen mnd?

[Anonym bruker]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 8 mnd nå, men jeg elsker han ikke. Etter 5 mnd sa jeg glad i deg til han, men følte at dette var for tidlig å si men var redd for å miste han. Nå føler jeg at det er på tide å si jeg elsker deg, hvertfall i følge han.

Er det andre her som brukte lang tid på å elske kjæresten sin, eller er han kanskje ikke mannen i mitt liv alikevel?

[birrisj05.02.09]

Hva er det som gjør at du ikke elsker han?

Jeg elska kjæresten min etter sikkert 3-4 mnd..

[Anonym bruker]

Man må kjenne noen veldig godt førman elsker de og det gjør man ikke etter bare noen mnd.

Dette er vel en av grunnene til at så mange tror de er det, får barn og går fra hverandre. Og etterpå finner de ut at det var bare en vanlig forelskelse og at de hadde det for travelt med å gå videre.

 

Bare ta deg den tiden du trenger. Dett er ikke noe man kan skynde på.

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke Det er jo ikke noe galt med han. Jeg har elsket kun 2 personer i mitt liv. Eller jeg trodde jeg elsket mange fler, men ettersom jeg har blitt eldre så har jeg jo skjønt at jeg egentlig ikke elsket så mange.

 

Jeg føler liksom at vi ikke har et liv sammen. Han bor 1 time unna, ser han kun i helgene. Vi har ikke hverdagen sammen, det tror jeg har mye å si. For det når den virkelige hverdagen kommer man finner ut om man elsker noen eller ikke. Eller sånn er det med meg hvertfall.

 

Dessuten krangler vi en del

 

Jeg har en datter på 3 år som jeg elsker over alt på jord, selvfølgelig. Etter jeg fikk henne fikk ordet elske meg til å skjønne hva det virkelig vil si å elske noen. Han er ikke i nærheten til å bety så mye for meg som det datteren min gjør. Forventer ikke at han noen gang skal bety så mye som henne heller, for barna er jo helt spesielle. Men uansett håpet jo på å føle litt mer da men...........

 

I tillegg vet jeg at vi ikke kommer til å få noe hverdag sammen de neste 3 årene. Pga jobb må han bo der han bor, dvs vi får ikke flyttet sammen før om tidligst 3 år. Hadde ikke tenkt til å flytte sammen med han nå heller da, men vet ikke om jeg orker 3 år til helt alene. Ønsker jo å finne en mann å dele hverdagen med.

Nei huff bare litt trist ikveld

 

H.I

[Anonym bruker]

Vil ikke gjøre den feilen igjen nei

Eller ikke jeg som sluttet å elske barnefar, var han som sluttet å elske meg.

Prøver hardt men tanken på å leve alene i så mange år til alene er vond. Kanskje det er det som stopper meg fra å utvikle mer følelser for han? Skrev litt mer om det litt ovenfor.

 

H.I

[Anonym bruker]

Hvorfor bli sammen med noen man ikke elsker?

[Anonym bruker]

Hva mener du nå anonym? Må man elske noen før man blir sammen med de? Jeg klarer ikke elske en person jeg ikke har et forhold til.

Det er jo noe som utvikler seg over tid i et forhold. Eller mener du at man skal være venner såpass lenge at man elsker personen, for så å bli sammen med de?

[Anonym bruker]

Jeg visste at jeg elsket mannen min fra første stund. Kunne aldri blitt sammen med noen jeg ikke elsket.

[Anonym bruker]

Oki da var jo du heldig Det har jeg aldri opplevd, altså å elske noen uten å ha et forhold til personen først.

[Anonym bruker]

Jeg elsket mannen min etter bare noen mnd, men i starten turte jeg ikke helt å slippe løs følelsene. Nå har vi vært sammen i 8 år og jeg elsker ham bare mer og mer :-) Vi har det veldig godt sammen!

 

Vil du bli gammel og grå sammen med denne mannen?? Kan du forestille deg at du sitter som gammel og ser på ham og tenker "så heldig jeg er som fikk dele livet mitt med dette vakre mennesket, min beste venn og elsker".

[Anonym bruker]

det er ikke nødvendigvis slik at det tar tid å elske noen...

noen ganger VET man bare.... jeg visste og han visste... etter første kysset tror jeg...

[Anonym bruker]

Mye av problemet er at jeg føler ikke at hans fremtidsplaner inkluderer meg. Hans drøm å ta en utdannelse som er 3 timer herfra( å nå bor han 1 time unna meg) Så det blir minst 3-4 år til før vi kan flytte sammen å dele hverdagen. Vet ikke om jeg orker å leve i 4 år til som helgekjæreste. Jeg trenger en mann som er der for meg, jeg trenger å være der for han, datteren min begynner å knytte seg til han, å så slipper han denne bomben

Men han mener at forholdet kan funke kjempefint selv om vi bor borte fra hverandre. Problemet er at enten skal ha gå på denne skolen, eller så skal ha gå på en skole som ligger 2 min unna meg.

 

Men dette vet han ikke før om et par år. Jeg vet ikke om jeg tar sjansen på å fortsette forholdet, la datteren min bli enda mere glad i han, å så viser det seg at han velger skolen lengst unna( to forskjellige utdannelser) da har jeg "kastet" bort flere år på en mann jeg ikke kommer til dele livet med, å da har jeg det til og med i bakhodet, at det er en stor sjans for at han skal bo flere timer unna meg.

 

Han blir irritert over at jeg ikke kan flytte på meg. Men jeg bor allerede 2 timer unna min familie, ønsker ikke bo flere timer unna de enn det. Pappaen til vesla bor 30 min unna, jeg går på skole her som jeg trives på, datteren min går i barnehage her, å jeg har sånn smått begynt å danne et nettverk her. Jeg flyttet hit for 1,5 år siden, å jeg vet ærlig talt ikke om jeg orker å flytte på meg igjen. Endelig har vi funnet et sted hvor vi trives.

 

Ikke så lett når ingen av oss en villig til å gi oss

Jeg ønsker ikke å flytte enda lenger vekk fra min familie, barnefar eller venner. Hvil heller ikke dra datteren min avgårde nå igjen pga en fyr(den feilen har jeg allerde gjort en gang)

 

H.I

[Anonym bruker]

Forstår deg godt jeg. At du ikke vil flytte ennå lenger vekk når du er litt usikker på fremtiden deres sammen.

 

Tror jeg ville sagt klart ifra at jeg ville bli boende der pga praktiske årsaker (ikke minst i forhold til datteren din) og at han må ta valget om å flytte nærmere evt velge skolen nærme deg.

 

Elsker han deg så gjør han det. Og hvis ikke så var det kanskje ikke meant to be!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Det har jeg sagt klart i fra om Men han mener jeg er egoistisk. Han mener at datteren min ikke har vondt av å begynne på en annen skole enn den jeg regner med hun skal begynne på vis vi bor her.

Vil gjerne at hun skal få begynne med de andre vennene i barnehagen, er det så rart? Jeg sliter allerede med dårlig samvittighet fordi jeg solgte huset og flyttet mange mil unna med en mann jeg trodde var den rette. Det viste seg fort at han ikke var det da vi flyttet(han hadde økonomiske problemer) Jeg ble sittende i en by hvor jeg ikke kjente noen.

 

Så ble jeg da kjent med kjæresten min, for da bodde han i denne byen. Vi ble etterhvert sammen, å i sommer så flyttet han 1 time unna pga et jobbtilbud. Jeg ville egentlig ikke det men jeg ville ikke stå i veien for hans drømmer, å visste godt at han brant for denne jobben. Han sa det kun var for 1 år å så ble det skole(den som ligger rett ved meg) men så hadde han fått snusen i en annen skole, som han heller ville gå på.

Å det var da helvete brøt løs

 

Men poenget er jo at han skal ikke velge skole før om et par år. Vet ikke om jeg klarer å vente til da. Dessuten så er hans drømmer langt fra mine når det gjelder å ha et familieliv. Han kommer til å være mye borte med mindre han velger skolen ved meg, det er en litt mer "familievennelig" jobb i forhold til den andre.

 

H.I

[Anonym bruker]

Høres ut som om du egentlig har bestemt deg for hva som er best for deg og datteren din. Det høres fornuftig og klokt ut det du skriver. Og jeg ville fulgt hjertet mitt, og det du formidler er at datteren din kommer først (heldigvis) og at du egentlig ikke klarer å se en fremtid som er forenelig med dine fremtidsdrømmer.

 

Lytt til deg selv og følg den indre stemmen din!

Det er nok det som blir det mest riktige for deg.

At han velger å kalle deg egoistisk er ganske utrolig!!!

[Anonym bruker]

Ja jeg er fast bestemt. Jeg rikker meg ikke herfra. Han mener da at jeg ikke satser på forholdet. Selv syns jeg at jeg satser ganske mye ved at jeg involverer han i datteren min. Må jeg nødt til flytte mange mil for å bevise at jeg virkelig er glad i noen? Å da på bekostning av en lite jente som er helt uskyldig oppi det hele. Hun har nok med å reise til faren sin annenhver helg, må jeg som mor virkelig flytte på henne hver gang en fyr ber om det?

 

Ikke får jeg snakket noe med han før til helgen heller, eller kun på tlf, men jeg syns slike diskusjoner egner seg best ansikt til ansikt. Får håper vi blir enige om en løsning til helgen. Enten at vi går fra hverandre, eller at han velger å slutte å flytte lengre og lengre vekk fra oss.

 

Jeg sa til han at jeg trodde kanskje ikke at han var klar for et seriøst forhold med ei som hadde barn, siden han skal oppfylle alle disse drømmene sine som betyr at han bor flere timer fra oss+ flere utenlandsturer til f,eks Afghaninstan for å gjøre sin plikt.

Foreslo at han levde livet sitt ut, men heller ga slipp på oss. Jeg sa at verken jeg eller datteren min orker å sitte alene i mange år fremover å lure på når han kommer hjem til middag.

 

Nei huff blir bare så lei meg. Dette er andre mannen jeg drar inn i vesla sitt liv på 4 år. Funker det ikke nå så gir jeg snart opp, stakkars jente hun ble så lei seg da han første jeg møtte etter barnefar flyttet ut. Har fremdeles vondt i hjertet mitt da hun gråt når han gikk ut for siste gang.

 

Takk for gode råd dere som har svart, jeg tror jeg vet hva jeg burde gjøre

 

H.I