Hva skal jeg gjøre?

[Randipandi]

Hei, jeg er en jente på 19 (snart 20) år og har vært sammen med min samboer i litt over 2 år. Vi har nettopp kjøpt leilighet sammen og alt begynner å falle på plass, og nå vil han ha barn. Jeg syns det er litt søtt når gutten sier han vil ha barn, men jeg er usikker på om jeg vil.

Min mor lider av alvorlige sykdommer og er over 50 år.

Jeg har alltid sagt at jeg ikke vil ha unger, men nå sier jeg at jeg vil ha unge når jeg er mellom 23-25år.

Problemet mitt nå er at, jeg ikke vet om jeg burde bli gravid nå eller ikke, vil jo at min mor skal få opplevd ungene mine.

Noen som har noen tips og råd til meg?

 

[velsignet med to]

Jeg kan ikke fortelle deg hva du skal gjøre eller ikke gjøre, men om dette gjaldt MEG, så vet jeg iallefall at jeg ikke ville blitt gravid nå for at min mor skulle få oppleve å bli bestemor, med minde jeg ville det selv og var klar for det.

[linepetrine]

Å ta vare på et barn er et stort ansvar som vil vare livet ut. Er forholdet til samboer stabilt? Synes du skal vente hvis magefølelsen sier deg det. Dere er fortsatt litt for unge. 23 år er biologisk prime time

[linepetrine]

Så først nå at du faktisk er snart 20, så da er dere vel egentlig ikke for unge. Når det passer å få barn er individuelt. For noen passer det i en alder av 20 andre må vente til de er 30. Dersom du ikke føler deg klar for oppgaven er du sikkert ikke det. Ikke få barn bare fordi moren din skal oppleve å bli bestemor, selvom tanken er god.

 

Når det er sagt er det mange fordeler med å være ung mor. Studenttilværelsen er for eksempel mye mer egnet for foreldreskapet enn hvis du er i jobb. Dersom du skal studere mens du er mamma kommer du til å få mye mer tid til barnet ditt.

 

Lykke til med valget

 

[Randipandi]

Nei det jo sant at jeg ikke burde få barn kun for mamma sin skyld. Jeg vet ar kjæresten min kommer til å ta annsvar for barnet for det er han som har villet dette lenge og han er veldig flink med barn, og han fyller snart 25. Men jeg er redd for at jeg kommer til å angre, selv om jeg kanskje føler meg litt klar. Huff, vet ikke hva jeg skal gjøre

[linepetrine]

Du kan jo lese trådene "dere unge mødre" og "bok-ang ungmorproblematikk" der dette tas opp.

 

Det viktigste er at du går inn i deg selv og ser hva som passer best i din livssituasjon. Den dagen barnet kommer er det mange instinkter som aktiveres og det å bli mor er en modningsprosess. Du er egentlig aldri klar, og jeg skal love deg at du kommer til å føle deg hjelpeløs den dagen du holder ditt nyfødte barn i armene og skal liksom bli en "mamma". Men så klarer vi det nettopp fordi vi er skapt til det.

 

Vi lever i et samfunn der vi stiller veldig høye krav til moderskapet, og vi glemmer veldig ofte det viktigste: tid og kjærlighet. Jeg angrer ikke en dag på at vi fikk barn under utdanning. Spesielt ikke når jeg snakker med kvinner i 30-årene som er superstresset fordi de har en kabal som skal gå rundt hjemme. Det er nesten litt trist at vi i dagens samfunn skal være "ferdig med alt" for til syvende og sist ender det med mindre tid til barn og familie.

 

Studentforeldre har mange av de fordelene som yrkesaktive ikke har. Muligheten til å la barna sove lenger om morgenen, tid til å ta en dag fri i uken til å leke med barnet og man har dessuten mye mer energi. Du trenger ikke være særlig etablert. Selv er vi 28 og har enda ikke kommet inn på boligmarkedet. Barna har aldri spurt oss om leiligheten vi bor i er eid eller leid. Og ja, det er stramt økonomisk, men det er også bare en liten periode.

 

Alt i alt: et veldig bra alternativ. Dersom du har lyst kan du se frem til mye bra.

 

Får du støtte fra nærmeste familie? Mange unge mødre opplever å ikke få støtte. Det vil i så fall være argumentet for å vente noen år.

 

[Randipandi]

Jeg får støtte fra begge sider. Det virker som om det egentlig er mer positivt å få barn når man er ung enn motsatt. Jeg og kjæresten min har et stabilt forhold vil jeg si, men er mye som må jobbes med, det går sakte men sikkert frem mot det positive. Foreldrene mine sier jeg mør ha utdanning først og være litt eldre, men jeg de hadde støttet meg om jeg hadde fått barn nå.

[linepetrine]

Det finnes ikke noe fasit på spørsmålene dine. Noen passer dette for andre ikke. Forholdene ligger til rette for at du skal kunne klare utdannelse og barn, men om man trives med dette er individuelt. Noen trenger å "rase" fra seg først, andre ser det å stifte familie som så viktig at det ikke er aktuelt å vente. Slik var det i vårt tilfelle og har ikke angret en dag.

 

 

[Randipandi]

I vårt forhold så er det vel sånn at kjæresten min har rast fra seg og sier at barn er meningen med livet, og jeg tenker mer på reise og oppleve ting, men igjen så trenger ikke barn å være hindring i å oppleve ting. Meningene mine skifter fort når det gjelder alt sammen, det er nok derfor jeg er så usikker på hva jeg vil. Må vel bare hoppe i det for å finne ut av ting, for en ting vet jeg sikkert og det er at jeg vil ha barn uannz en gang snart.

[linepetrine]

Du kan oppleve masse med barn. Faktisk så synes jeg at livet ble mye mer spennende etter at jeg fikk barn. Denne sommeren hadde jeg f.eks. sommerjobb i København og pappaen var hjemmepappa. Vi leide leilighet av et studentsamboerpar og hadde det helt fantastisk som familie. Datteren min sier hun har lyst til å flytte til Danmark

 

Vet du hva: jeg synes du skal vente et år, jeg. Det virker ikke som om du er helt klar enda, for å være ærlig. Vent et år og se hva du tenker da. Mye kan skje og kanskje føler du deg litt mer moden? Hvis mannen din virkelig elsker deg, er jeg sikker på at han også kan vente et år

 

 

[Randipandi]

Ja han kan nok vente litt til håper jeg, hehe. Men er nå bra at han vil ha, siden det ofte er gutten som ikke vil.

[linepetrine]

Ja, du sier noe der Lykke til, da