Tror dere det kan hjelpe å skrive ned alt?

[Anonym bruker]

Jeg har opp gjennom livet mitt opplevd ganske mye(noe som sikkert de aller fleste har da) men uansett det har skjedd en del negative ting også, som fortsatt påvirker mitt forhold til mine foreldre, forholdet til min egen kropp og venner osv. Jeg skrev mye dagbok opp gjennom årene jeg bodde hjemme, men de ble funnet av mine foreldre og de brente bøkene. Jeg føler at fortiden forsvinner mer og mer fra meg, på en side vil jeg glemme alt, men på den andre siden dukker det stadig opp nye minner. Jeg føler det er fullstendig kaos oppi hodet mitt nå.

Jeg vurderer å skrive alt ned igjen, begynte sånn smått istad. Men det er så vondt å lese gjennom, men føler kanskje at det er eneste måten å bli ferdig med alt på. Hvertfall siden jeg har fortrengt alt dette i alle år, å ikke snakket så mye om det.

 

Jeg tenkte å skrive det på dataen så ingen andre kan finne dagbøker osv senere i livet, å slette alt sammen den dagen jeg er klar for det. Kommer ikke til å la noen andre lese det heller.

Men tror dere dette kan hjelpe? eller blir det bare å rippe opp i gamle sår?

[Anonym bruker]

Nå er ikke jeg noen eksprert og ikke aner jeg hva du har opplevd, men jeg tror at det høres ganske så fornuftig ut å skrive opp alle minnene for så å slette de senere...

Må være mye bedre å gjøre det enn at det hele tiden dukker opp i tankene dine i tide og utide?? Kanskje du blir ferdig med det på en måte (bearbeidet det el noe) slik at hverdagen din blir lettere da...

Tror ikke det er dumt å gjøre det iallefall, kanskje det gjør vondt der og da og litt etterpå men i det lange løp gjør du nok en gevinst for deg selv å gjøre det.

 

Lykke til :-)

[Meesah og HattiFnattene♡]

på en måte ripper det opp. Men av og til så er det faktisk sånn at de sårene man velger å skjære opp igjen selv, kan gro penere.

Det er ofte greit å skrive ned ting, fordi det kan gjøre det lettere å se i perspektiv, tilgi, og gå videre. Jeg sier ikke at det alene vil ha en magisk effekt, men det kan hjelpe deg til selvinnsikt, og objektivitet. Jeg har alltid hatt et komplisert forhold til min mor og hennes eks, og min far og hans eks. Mine foreldre har begge vært sammen med mennesker som har ødelagt mye av livet mitt. Men etter å ha gått igjennom det sånn ca 100 ganger, så er jeg nå veldig mye mindre plaget av fortiden, og de gangene de fremdeles skuffer meg. Skuffelsen går over fort nå. I forhold til før hvor den satt lenge og såret.

lykke til

[Anonym bruker]

Ja desverre dukker minnene opp nå som jeg begynner å bli voksen. Jeg har brukt mange år på å fortrenge alt. Hvil bare si at mine foreldre aldri har gjort meg noe vondt med vilje, de handlet i god tro pga deres religion. Men problemet var at religionen gikk forran meg, å ødela mye av oppveksten min. De har prøvd gang på gang å rette opp i dette. Å det har de vært flinke til. Det virker hvertfall som om de forstår mer nå at det de gjorde ikke var det beste for meg. Synes faktisk synd på de.

Men uansett det gir meg mulighet til å vite hvordan jeg skal behandle datteren min ,for da har jeg kjent på kroppen hvilke konsekvenser det kan få for henne der og da, og senere i livet.

Takk for svar

H.I

[Anonym bruker]

Jeg har på en måte tilgitt og gått videre. Mine foreldre har hvertfall ingen anelse om at dette fortsatt plager meg, siden de ikke vet alt som har skjedd. De handlet i god tro, men resultatet var ille, noe de sikkert ikke vet.

Det kan ikke være lett at mor og far skilles og at du måtte forholde deg til nye personer. Den problemstillingen hadde ikke jeg heldigvis. Men datteren min har den. Eller nå gikk barnefar fra oss da hun var 3 uker så hun opplevde ikke bruddet på den måten. Men både jeg og barnefar har nye kjærester. Håper ikke hun kommer til å ha vonde opplevelser i forhold til det

Takk for svar

H.I

[blond]

Hvis du tror det kan hjelpe å skrive om det vonde så gjør du det. Du trenger ikke lese det selv igjen. Ta sikkerhetskopier av alt du skriver og oppbevar de i en bankboks så vet du at de ikke er tilgjengelige for andre.