Jeg er så smålig

[Anonym bruker]

Har ikke så mange venner, har egentlig aldri hatt det. Har alltid vært nummer 3 i rekka (selvrangert).

Da jeg skulle gifte meg for 1 år siden slet jeg veldig med å velge forlover, alle vennene mine har jo giftet seg, og jeg har aldri vært forlovr-emne for dem (har ikke lyst til å være forlover, men det at jeg aldri var aktuell er jo litt sårt).

Var på besøk hos vennene mine her om dagen, og jeg satt bare og var misunnelig hele tiden for jeg følte de andre gav hverandre så mye oppmerksomhet og jeg jeg fikk ikke noe. Høres jo så sinnsykt barntlig ut nå rjeg leset det jeg skrive. Jeg er jo utadvent, munter og smiler og ler mye, men inne i meg så har jeg det vondt.

[Anonym bruker]

Syns ikke du er smålig. Det er viktig for mange (inkludert meg) å ha en bestevenninne som man vet man er den viktigste vennen for.

Hva med å omgås litt nye mennesker som kanskje også kan bli nære venner på sikt? Kanskje du og dine barndomsvenner har vokst litt fra hverandre. Kollegaer er gjerne fine venninnematerialer.

 

[Anonym bruker]

Jeg klarer liksom ikke kvalifisere meg til å bli bestevenn med noen. Mange venner har jeg, men de har liksom meg som venn, og en annen prerson som bestevenn.

Takk for du forstår meg, hadde egentlig ikke trodd det gikk ann å forstå noe sånn, føler det bare er jeg som ikke har bestevenn.

[Anonym bruker]

Jeg er enig med anonym over her, du er ikke smålig! Alle har behov for nære vennskap hvor vi kan vre viktige for hverandre.

Det er nok en god ide å omgås litt nye mennesker, selv om det ikke trenger å bety at du dropper vennene dine altså!

Det kan være utrolig sårt å alltid føle at andre er "closere" og at man derfor plasserer seg litt på utsiden. Men prøv å dele av deg selv, inkluder deg selv i vennegjengen!

Det er viktig å sørge for å ikke bli ensom, vi har ikke godt av det noen av oss.

Ønsker deg masse lykke til!

[Anonym bruker]

Vet ikke hvordan jeg skal klare få nye venner nå, kan jo ikke bare gå bort til folk, føler alle har en bestevenn fra før av. (klageklage ja..). Men, vi får se, jeg deler jo av meg selv nå. Takk for rådene.

[Anonym bruker]

Jeg har flere venninner som ikke har en bestevenninne. Dette er jenter som har vokst fra sine barndomsvenninner. Jeg har hørt mange som beskriver det samme som deg. For mange er kanskje ikke dette så alvorlig så lenge man har andre venninner, men i spesielle tilfeller, som når man skal velge forlover, er det mange som får vonde tanker. To av mine venninner har tatt en barndomsvenninne som forlover som de ikke lenger har så mye til felles med. Jeg tror nok dette har ødelagt litt av opplevelsen for dem. Jeg føler meg utrolig priviligert som har beholdt vennskapet til min beste venninne fra syvende klasse og frem til nå. Jeg er like glad i henne som i min familie, og jeg unner alle andre en slik venninne.

 

Når det er sagt er det mange som har fått ny bestevenninne senere i livet. Dette er gjerne en man har mer til felles med enn sin barndomsbestevenninne da man gjerne ser etter andre ting når man danner vennskap i voksen alder.

[Anonym bruker]

Jeg har fremdeles min "bestevenninne" fra ungdomsskolen, men vi blir mer og mer forskjellige for hvert år, men venner forde.

 

Derimot traff jeg for 3 år siden (jeg er nå 31) ei jente på en "singeltur" med en gruppe på blink. Grua meg til den helgen, for den ene jeg kjente avlyste..så kjente ingen!

 

Men hun jeg traff der er nå ekstremt viktig for meg. Hun er meg nærmere enn alle andre venner og familie og vet nesten ikke hvordan jeg skulle klart meg uten henne etter et par tunge år nå.

 

Det er alltid håp for nye nære venner.

Våg å treffe nye (f eks gjennom barn og graviditet), og våg og la dem komme nær. Åpne opp, så åpner andre seg og.

 

Lykke til!!!