Er jeg urimelig?

[Anonym bruker]

Har nettopp hatt en heller stygg diskusjon med min mann angående det å få flere barn. Vi har en liten sønn og tiden etter at han ble født har vært vanskelig. Han har nok vært mer utfordrende enn det som er normalt, og det siste året har vært preget av mange søvnløse netter, mye frustrasjon og en del diskusjoner, men jeg elsker gutten min (noe selvfølgelig også min mann gjør) og hadde ikke nølt med å ta hver eneste, slitsomme søvnløse dag på nytt.

 

Saken er den at jeg inderlig ønsker meg flere barn, gjerne to-tre til. Ikke med en gang - jeg vil gjerne ha disse første årene til å gi min sønn hundre prosent oppmerksomhet - men en gang i fremtiden. Av praktiske årsaker så vil det også være fornuftig å vente noen år lenger enn hva jeg kunne tenkt meg før vi får flere barn. Jeg merker samtidig at jeg er misunnelig på mine venner som "står fritt" til å få barn når de måtte ønske.

 

Nå har min mann ved ett par anledninger sagt at han ikke vil ha flere barn, og hver gang blir jeg utrolig nok like satt ut. Jeg har vel trodd at dette har vært noe han bare har sagt der og da fordi vi har vært i en slitsom situasjon. Men idag sa han at han glemmer så fort hvor slitsomt det er og at han derfor hele tiden driver å minner seg selv på at han ikke vil ha flere slik at han ikke skal glemme det.

 

Idag sa jeg til mannen min at om det er sånn at han vet med sikkerhet at han virkelig ikke vil ha flere så er jeg nødt til å vite. Jeg ønsker meg virkelig flere barn, og tanken på å ikke skulle få oppleve dette gjør veldig vondt, derfor mener jeg at jeg har rett til å vite hvor han står slik at jeg kan få tenke gjennom hva dette innebærer. Jeg ser ikke for meg at dette er noe som vil føre til at jeg skiller meg fra min mann - jeg elsker han jo - samtidig så er dette så viktig for meg at jeg må få mulighet til å tenke gjennom det. Det er jo en stor avgjørelse og jeg mener at jeg trenger tid til å slå meg til ro med tanken, i den grad det vil la seg gjøre. Jeg vet nemlig med ett hundre prosent sikkerhet at det å ikke få flere barn vil - til en hvis grad - gjøre meg ulykkelig, men jeg vil jo tro at det er noe jeg kan leve med bare jeg får mulighet til å bli vandt til tanken. Men, jeg ser også at det er en mulighet at dette vil gjøre meg så ulykkelig at det til slutt vil tære på vårt forhold.

 

Det er kanskje rart å så sårt ønske seg flere barn. Min mann sier jeg bør være glad for at jeg har en sunn og frisk sønn, at det burde være nok. Han har jo forsåvidt rett, men når jeg ser hvor høyt jeg elsker sønnen min, hvor mye glede han gir meg, hvor fantastisk det var å gå gravid og hvor fint - om enn uendelig slitsomt - det har vært å oppleve babytiden, så er det utenkelig at jeg ikke skal få oppleve dette igjen.

 

Diskusjonen endte med at min mann kalte meg sinnssyk. Hvem vet, kanskje han faktisk har rett.

[Anonym bruker]

Vet ikke om dette er en trøst, men jeg vet noen som har hatt det samme "problemet";)

 

Mye tull og nattevåk osv med eldste. Far skulle IKKE ha flere pga dette. Så han skaffet seg hund i stedet.

 

Nå venter de planlagt nr 2;)

 

Det gikk ca 5 år, så snudde far, du;)

[Anonym bruker]

Nei, jeg synes ikke du er urimelig, eller sinnsyk for den saks skyld. Å ønske seg flere barn er helt naturlig. Hvorfor vil han ikke ha flere barn er det bare fordi han synes det er slitsomt? Eller er det noe mer?

 

Spør ham om han synes det hadde vært lettere for ham om du etter å ha innsett at du ikke vil være ulykkelig og ikke vil tenke på hva som kunne ha vært, går fra ham, slik at han ender opp som helgepappa.. Fordi for deg så er du gjerne sliten men lykkelig omringet av barna dine.

[Anonym bruker]

Tror at det i "denne fasen" av diskusjonen vil være dumt å true med at han blir helgepappa...

 

Hvor gamle er dere, det har jo litt å si for det å få flere barn nå/senere..

 

Grunnen til at jeg spør om det er at jeg selv venter første nå snart og kan nok ikke evt vente 5 år til om det skulle bli en til.. (eller kan og kan, men)