Hva kan vi gjøre nå da??? (Ang samværsbarn)

[Anonym bruker]

Mannen min, som har to barn med x`en, har flere ganger innkalt til møte på familievernkontoret for å få til et samarbeid. X`en møter opp, men sitter bare og lyver og gjør seg til (og får dermed sympati fra terapauten!!!!). Siden mannen min ble sammen med meg har hun nektet all form for kommunikasjon, alt går gjennom barna.

 

Det siste året har mannen min presset mer og mer på for å få henne til å fatte at hun MÅ samarbeide litt, men det hjelper ikke. Det som skjer er at hun "tar igjen" på en grusom måte; nå beskylder hun han for å slå minstejenta hver gang hun er hos oss, noe som ikke er sant. Han knipset henne lett på munnen med to fingre for en tid tilbake, noe som selvsagt ikke skulle ha skjedd, men gjort er gjort. På familievernkontoret fikk x`en dermed støtte i at dette var å slå barnet og ulovlig i fohold til norsk lov! Kjenner jeg blir helt matt.. For å liksom få løgnen ekstra "troverdig" fortalte hun også at at hadde slått henne også da de var sammen. Og for å si det sånn; det er faktisk mannen min som går rundt med synlige bevis på at hun var fysisk mot han. Nå kan jo ikke jeg vite 100% sikkert hva som skjedde mellom dem, men slik jeg kjenner mannen min er det helt usannsynlig at han kunne ha slått noen som helst.

 

Så hva gjør vi nå? Jeg begynner å bli redd for hva neste beskyldning går ut på, seksuelt misbruk? Vi har et barn sammen, jeg og mannen min, og jeg kjenner at jeg ikke overhodet føler meg trygg på hva den dama kan finne på. Det er selvsagt alltid to sider av en sak, men hun her er virkelig ikke god.

 

Nå er jeg veldig fristet til å nekte jentene hans å komme til oss, vi sitter begge med en ekkel følelse hver gang de er her pga disse beskyldningene. Jeg nekter å finne meg i dette mer!!!! Vi er helt normale foreldre begge to, og mannen min er en fantastisk pappa på alle måter (som gjorde en feil en gang, dessverre).

 

Jeg vet det blir feil av oss å nekte ungene å komme hit, men hva annet kan vi gjøre? Vi har prøvd alt nå; vært i kontakt med familievernkontor, barnevern og advokat.

 

 

[Anonym bruker]

uff, ikke noe kjekk situasjon dere er kommet i. vet ikke helt hva dere kan gjøre. syns det er dumt at mødrene som oftest stilles så mye sterkere enn fedrene, noe som er helt feil. hvilke advokat snakket dere med? familierettsadvokat? vet ikke helt hva dere kan gjøre, men mener litt at dere ikke må gi opp. stå på deres. for en gang vil sannheten komme frem. og da vil alt falle tilbake på hun og hun kanskje få store problemer. send inn bekymringsmeldinger til barnevernet. de pleier jo å ta ting alvorlig.

[Anonym bruker]

Gi opp å prøve å få henne til å forstå at hun må samarbeide. Det gjør nok ting bare verre å presse på.

 

Her er det barnefar som ikke samarbeider, og jeg presser ikke lenger. Samarbeidet(eller hva jeg skal kalle det) er mer stilltiende å godta at det er som det er. Det er fredeligere da, og det fungerer da på et vis, om enn ikke som jeg skulle ønske for barnet. Her går det også gjennom barnet, men det får så være. Bedre det, enn at foreldrene er i åpen krig hele tiden.

 

Det blir lettere etterhvert som barnet blir eldre, så hold ut noen år til, så blir det lettere. Selv om det ikke er helt bra at det er sånn.

 

Vanskelig å få det til slik en mener er best, med slike lite samarbeidsvillige foreldre. Da må en faktisk ta det som er nest best.

[Anonym bruker]

HI her.

 

Takk for svar og støtte

 

Vi har sendt bekymringsmelding til barnevernet to ganger. Første gang var det såpass alvorlig at hun ble innkalt til samtale, nå sist (ganske nylig) ble saken henlagt pga mangel på ressurser.

 

Men det eneste vi oppnår ved å prøve å hjelpe jentene, er at hun hevner seg på oss (spesielt etter dette med barnevernet).

 

Vi har virkelig stått på og brukt mye tid og krefter på at barna skal få det bedre, men nå vet vi ikke lenger våre arme råd her...

[Anonym bruker]

Syns det er viktig at dere ikke lar dette gå utover barna. Er jo ikke deres feil at moren og faren ikke klarer å samarbeidet. Hvis dere ikke vil ha samvær er det barna som tar skade og ikke moren. Og tenk da hvordan historier hun kommer med: Han er så opptatt med sin nye familie at han vil ikke ha våres barn, hans nye kone nekter han å se barna sine, han slo barna så de får ikke være hos han lengre, han er en dårlig far å får ikka ha barna mer... Osv osv...

 

Kanskje dere kan finne støtte i andre foreldre. Syns det er viktig at dere står på deres og pusher litt på. Hev hodet og innrøm små feil for andre og familievernkontor, og vis følelsene deres angående dette. La terapauten se hvordan dette går inn på dere. Spør om en samtale med henne bare dere. Be om råd til hvordan dere kan forbedre dere, hva dere kan gjøre for å skåne barna mest mulig, hvordan kan dere gjøre ting lettere.

 

Husk hvis dette er vanskelig for dere så tenk hvordan det er for barna...

[Anonym bruker]

Minstejenta er totalt hjernevasket av sin mor, men hun har kun bodd med henne... Største jenta vet sannheten, og skjønner det meste; dvs støtter faren. Hun kaller selv moren for ondskapsfull. Men vi tør likevel ikke stole helt på hennes støtte, da moren ofte truer henne til stillhet (evt. løgn).

 

HI

[Anonym bruker]

Det blir fullstendig uetisk, så dere kan nok ikke gjøre det, men det er nesten så dere burde fått dere overvåkningskamera som ruller hver gang dere har samvær slik at dere kunne slengt videoen i trynet på mor neste gang hun beskylder far for å ha mishandlet døtrene.

[Anonym bruker]

Det er han som er den voksne og skulle aldri knipset henne. Du vet jo heller ikke om han har slått henne slik hun sier siden du ikke var der og han tidligere har reagert med knipsing.

Tror nok ikke på mannen din.

[Anonym bruker]

Er da stor forskjell på å knipse et barn å slå et barn...

 

[Anonym bruker]

Men i all verden.... Å knipse er da ikke det samme som å slå!!

 

Og dersom han slo henne, hvorfor er han da bare snill og god mot meg? Han er ikke engang i nærheten av å være fysisk mot meg når vi krangler. At hun derimot slo han, ser jeg helt tydelig, da han går rundt med brukket nese....

 

At ikke du tror på mannen min driter jeg i, men jeg kjenner han. Og det gjør x`en også, og hun vet innerst inne sannheten.

 

Merkelig greie iallefall at alt dette med vold kom frem den dagen han fortalte at han hadde fått seg ny kjæreste. Det gjør det ikke særlig troverdig. Før det var det greit å ringe han for hjelp til å skifte dekk, barnevakt (utenom samvær), lån av penger osv.

 

HI