Vennna mi har eit forhold til ein gift mann

[Snøfnugg75]

Kva ville du ha sagt dersom veninna di hadde eit hemmelig forhold til ein gift 2-barnsfar - i fleire år? Og etter fleire år framleis trur han skal forlate kona? Kona anar ingenting, og heime har dei to små barn.

 

[Gjest]

Gi henne lov til å være glad, og ham og. Det kona ikke veit har hun ikke vondt av, og å avsløre sine venners livsløgner bør man holde seg for god til. Støtt henne i det som gjør henne godt, trøst uten å dømme eller kvele når det er vondt, og la deg aldri friste til å moralisere.

[Snøfnugg75]

Likar haldninga di. MEN- varer ikkje ærligheit lengst- når ho spør?

[Gjest]

Ærlighet har et ufortjent godt rykte. De færreste fortjener at deres venner er ærlige mot dem i ett og alt. Jeg synes du skal være ærlig kun i den grad du vurderer at hun kan tåle det - avgjørelsen om å bli eller gå er uansett hennes egen. Hvis du ser at hun faktisk også har det bra i dette forholdet så si at du ser det, det er ærlig nok og det er ikke så mange hun kan få til å bekrefte at hun faktisk har noe som er bra også. Om du blir spurt om du tror han kommer tilå gå fra kona kan du godt si nei om du virkelig ikke tror det, men jeg ville også sagt at jeg ønska for hennes del at de kunne ha det bra sammen, ta de gledene de helt sikkert gir hverandre siden det har vart så lenge, og latt det bli med det. Du kjenner henne, du vet hva hun egentlig spør om. Det er ikke alltid man ønsker det man tilsynelatende spør om...

 

Om det er et ødeleggende forhold som forhold betrakta (dvs sett bort fra at han er gift, men at han er slem, voldelig etc) så utgår selvsagt alt dette.

[Lektor Doppler med tillegg]

Det er ikke ditt liv. Om venninna di bedrar seg selv er heller ikke det ditt problem.

[overkill]

Heilt ueinig i dei andre råda du har fått. Dersom du er ei god venninne vil du hennar beste. Det er lite sannsynleg at hennar beste er å bli i eit forhold til ein gift mann som mest truleg aldri vil gå frå kona. Å leve slik ho gjer er etter mi meining sjølvdestruktivt dersom ho vil noko meir enn å ha eit uforpliktande forhold.

Eg hadde vore heilt ærleg, men samstundes støttande. Ein dag vaknar ho truleg uansett opp- og ser at ho har kasta vekk mange år av livet sitt. Kanskje kan du spare ho for dette ved å vere ærleg. Vi har alle behov for objektive betraktningar frå folk som står oss nære.

[Ikkelektuell]

Som hennes gode venninne ville jeg gjort henne klar over at hun er verdt mer enn at hun skulle behøve å vente i årevis på en mann som åpenbart aldri vil ta steget og gi henne det hun ønsker.

 

Det er fint å være snill mot vennene sine, men på et tidspunkt blir det slemt å være snill. Det kunne ikke falt meg inn å bygge opp under livsløgnen til en nær venn for å skåne henne for virkeligheten (hvis grusomhet tross alt er mer håndterlig jo bedre man kjenner til den).

[mor_til_2_84]

Jeg ville vel sagt til venninna mi at jeg unner henne å ha det bra med denne mannen, men at hun må tenke gjennom noen ting. Ville han ikke allerede gått ifra kona si dersom han ville ha noen annen? Fortjener du ikke mer enn å alltid komme i andre rekke? Hva om kona finner ut av forholdet, og du får skylden for å ha brutt opp en familie med 2 små barn? Er det ikke vondt å elske noen så høyt, og aldri kunne vise det frem til noen?

Ville absolutt stilt henne slike kritiske spørsmål, men samtidig vist henne forståelse for følelsene hun har for denne mannen, at jeg ønsker henne alt godt, men er bekymret for hva et slikt forhold vil gjøre med henne på sikt.

[Snøfnugg75]

Er bekymra for henne. Og er det verdt å risikere vennskapet, ved å ta bladet frå munnen?

[Gjest]

Spørs jo hva slags type hun er, om hun har ønsker om full pakke stasjonsvogn, bleier og labrador, eller om hun kan leve med noen mangler men desto mer frihet. Hvis nicket ditt har fødselsår og venninna di er jevngammel er hun kanskje mer reflektert i forhold til sånt også enn om hun hadde vært purung.

[Anne-B.]

Jeg hadde sagt hva jeg mente om hun hadde snakket med meg om det. Man kan ikkje hjelpe de som ikke vi bli hjulpet, er min erfaring. Jeg går ut fra at voksne mennesker klarer å ta sine egne avgjørelser.

 

Dette blir et spørsmål om verdier og moral, og hva og hvordan man prioriterer.

[Sivalur]

Send henne boka 'Han er faktisk ikke interessert' anonymt i posten. Selv om hun tror hun har det supert, så _er_ han jo faktisk ikke interessert så lenge han har holdt henne på gress i alle år.

[lystige lerke]

Dersom hun hadde hatt et forhold som til en gift mann som klart og tydelig sa at han ikke kommer til å forlate kona, så ville jeg ikke ha lagt meg bort i det. (På et direkte spørsmål fra henne om hva jeg syntes om et slikt forhold ville jeg ha svart ærlig at jeg synes det ikke er riktig å ha et forhold til en mann som allerede har forpliktelser til en annen, men ikke noe mer enn det. Det er ikke min sak.)

 

Men i dette tilfellet virker det som hun tror at han virkelig kommer til å forlate kona for henne? Da ville jeg nok ha vært klar og tydelig på at jeg ikke tror det kommer til å skje, og at jeg vanskelig ser at dette forholdet vil føre noe bra med seg på sikt. Men bare dersom hun selv tar opp temaet.

[Snøfnugg75]

Han har gjennom tre år sagt at han skal forlate kona. Men det "passar" aldri. Det er jul og bursdagar og barnehagetilvenning og travelt på jobben osv.

[lystige lerke]

"Jeg elsker deg, kjære, men jeg kan ikke forlate kjerringhelvetet akkurat nå for det er så travelt på jobben, skjønner du."

 

Au da.

[Snøfnugg75]

Bingo.

[lystige lerke]

Tja. Det er vel bortkasta å si noe, så du får vel bare stå klar til å ta i mot den dagen hun skjønner det selv.

[MizzaM]

TENKER ikke folk på kona??!!

[Gjest]

Nei, hvorfor i alle dager skulle noen det, hun få da tenke på seg selv og har garantert sine egne venninner å sutre med den dagen hun finner ut noe som helst. Fram til da er hun greit uvitende og har pr def ikke behov for at vi tenker på henne.

[Snøfnugg75]

Tabloid formulert som forventa, luten, men altså:

om du var den beratte, hadde du villa vite det? Og:

varer ærligheit lengst?

Er eg og mi veninne så på moralsk kollisjonskurs at eg bør hive vennskapet på havet?

[Gjest]

Nei, jeg ville ikke ønsket å vite noe som helst, og om han skulle føle for å lette sitt hjerte ved å fortelle meg er nok DET en større grunn til å gå fra ham enn at han hadde hatt et forhold til noen andre. Hvis han sliter for noe han selv har gjort er det overhodet ikke min jobb å gi ham forståelse og syndenes forlatelse. Det man ikke vet har man faktisk ikke vondt av. Hadde han derimot tenkt å gå fra meg til den andre ville jeg selvsagt ha ønsket å visst det.

[lystige lerke]

Svarer jeg også (voldsomt så engasjert jeg ble i dette da...).

 

Jeg liker å tro at jeg ønsker å få vite om det dersom min mann hadde et forhold til en annen. Men samtidig er tanken på at det livet vi har sammen skulle blitt ødelagt, og for meg ville det ha blitt ødelagt, såpass fæl at uvitenhet kanskje ville ha vært å foretrekke.

 

Hvorfor skal du forkaste et venninneforhold fordi venninna di ligger med noen du ikke ville ha ligget med? Skal man bare omgås folk med identiske moralske verdier ("moralske verdier" høres veldig Appeltun Sæle ut, men det får gå...) som seg selv blir veien til et åndsliv av typen "hvem vinterdress har barnet" ditt kort.

[Snøfnugg75]

Bra du er engasjert, lerka.

 

Eg er veldig enig i mykje av det du seier.

Som venn ønsker ein vennene sine alt vel. Og eg er av den sorten som snakkar rett frå levra. Om eg følger mitt innerste instinkt, vil eg miste denne veninna. Eg synest det jo er trist for den bedratte part, men det er mi veninne og hennas ve og vel, og sekundært vårt venskap som er poenget for meg.

 

Dette forholdet er destruktivt for mi veninne. Og eg har begynt å tru at han aldri forlet kona. Og gjer han det, er han likevel ein drittsekk fordi han har latt veninna mi vente&lide i tre år, og levd eit dobbeltliv. Veninna mi ber meg om å ikkje ta frå henne håpet.

 

Eg synest det er vanskelig å vere venn i ein slik situasjon. (Og har tidlegare blitt bedratt sjølv og veit kor vondt det er for alle partar, utan at det har direkte relevans)

 

Eg er absolutt enig i det siste du skriv, og å droppe ut frå eit gamalt venskap, av moralske årsaker, er uaktuelt.

 

Veit ho kva som er best for seg sjølv? Bør eg ta sjansen på at ho toler den nakne sannheit (med mine subjektive briller) og at det kjem noko godt ut av dette? Eller bør eg bite dette i meg og lytte til henne og ytre meg forsiktig kritisk der det høver seg - slik eg har gjort i tre år?

[lystige lerke]

Jeg er ikke absolutt tilhenger av "ærlighet varer lengst", men når mine nærmeste venner spør direkte om hva jeg mener, så prøver jeg å være tydelig og ærlig, også i de tilfellene hvor det er ubehagelig og vanskelig fordi det jeg mener krasjer helt med det de ønsker å høre. Våre vennskap har heldigvis tålt det, både i de tilfellene der mine synspunkter viste seg å stemme best og også der jeg har tatt feil. Om det gjelder venninna di er vanskelig å si.

 

For meg blir det feil at du skal lyve til henne når hun sier at du ikke skal ta fra henne håpet. Du tror at vennskapet ryker om du sier at han aldri forlater kona og at du synes det er galt å ha et forhold til en gift mann? Jeg tror jeg ville ha vært klar på at jeg ikke tror han forlater kona, men ville kanskje ha latt temaet om at jeg synes det er galt av henne å ha et forhold til en gift mann ligge. Det vet hun nok allerede.

 

Hva ser du for deg om noen år? Dersom han, helt utopisk, faktisk forlater kona og de ender opp med kirkebryllup, rekkehus og stasjonsvogn kan det kanskje være ødeleggende for vennskapet deres at du var negativ til forholdet. Dersom forholdet ryker (hun innser realitetene, mannen går lei, kona finner det ut, kona har visst det hele tiden, men går lei etc) vil sikkert forholdet dere i mellom være best tjent med at du er ærlig.

 

 

[Snøfnugg75]

Du har rett.

Eg må nok seie det som sant er at eg håpar eg tar feil, men at eg ikkje trur han forlet kona.